For ikke å snakke om en fortsatt het klimadebatt. Ingenting her er imidlertid sensasjonelt i nyhetsjournalistisk forstand, kanskje bortsett fra det faktum at forskning.no i det hele tatt drister seg til å ta opp temaet?

I den store sammenheng var det vel dermed Mars det dreide seg om denne uka også. Flotte bilder vekket oppsikt tidlig i uka, men nyheten om at den europeiske romsonden Mars Express kan ha funnet vann nær planetens sydpol var vel det ubestridte høydepunkt.

Hubble skal dø

Da romteleskopet Hubble ble sendt opp i 1990, revolusjonerte det astronomien. Nå har det utspilt sin rolle, og kommer til å sende sine siste bilder til jorden i 2008. Nye og enda mer revolusjonerende teleskop står klar for å overta, men først i 2011.

Grunnen er at man opprinnelige hadde planlagt et litt lenger liv for Hubble, til 2011. Årsaken til at skrapingen nå er blitt fremskyndet, er katastrofen med romfergen Columbia. Romfergene har styrt innom teleskopet fra tid til annen for reparasjon og oppgradering av instrumenter, men etter Columbia-ulykken er det slutt på dette. Også romfergene går nå mot slutten, og det som er igjen av turer skal utelukkende brukes på å ferdigstille den internasjonale romstasjonen.

Fuglevirus, ebola og malaria

Det var heller ingen mangel på nyheter om sykdommer sist uke. Lesere av forskning.no fikk med seg at det dødelige fugleviruset nå har spredt seg til Thailand og Kambodsja.

Fugleviruset er et virus som sprer seg fra fugl til mennesker. Zoonoser, sykdommer som hopper fra dyr til mennesker, har antagelig alltid vært et problem. Vi har imidlertid vært langt mer oppmerksomme på disse de siste årene.

Sist uke kunne vi således lese i Science, at det har vært en rekke utbrudd av ebolavirus i Sentral Afrika, Gabon og Republikken Kongo de siste fire årene.

Alle utbruddene har man kunnet spore til kontakt med døde dyr, gorillaer, sjimpanser eller antiloper. Alle de identifiserte dyreskrottene var infisert med flere typer ebolavirus, og man har samtidig registrert sterk nedgang i populasjonene av disse artene.

Forskerne mener dermed at man kan forutsi kommende epidemier av ebola ved å holde øye med helsa til apene. De får smitten et annet sted fra, fra virusets naturlige vert, og når de smittes og dør kommer vi mennesker etter.

Malaria er en annen skummel og så langt langt mer drepende sykdom: De siste 35 årene har antall smittede økt mellom to og tre ganger, delvis på grunn av resistensproblemer, men også på grunn av klimaendringer, politisk uro og fattigdom. Millioner av mennesker er smittet og dør.

Studier av det menneskelige arvestoff viser at sykdommen hadde et liknende oppsving for 10 000 år siden.

Dette er et resultat som kan brukes til å avsløre sykdommens opprinnelse, og derigjennom hjelpe til med å løse problemene med at medisiner og vaksiner mister sin kraft. Men resultatene så langt er dessverre uklare, skriver Nature Reviews Microbiology.

Ukas dårligste nyhet

Litt eurosentrert, kanskje, med tanke på sykdommene over, men for oss priviligerte, kan vel nyheten om at redusert røyking ikke nødvendigvis hjelper mot lungekreft, fortone seg som ukas dårligste nyhet.

Årsaken, skriver Nature, er at man trekker dypere magadrag når man røyker færre sigaretter. Og dermed er vi like langt…

Det var en gruppe amerikanske forskere som fant denne virkningen. Overraskende nok var den der også for de som supplerte nedtrappingen med røykeplaster, som dermed antagelig ikke virker riktig så godt som noen har håpet.

Avhengig kjærlighet

De fleste røykere vil vel forstå implikasjonene av neste sak: EurekAlert! forteller at en studie fra Center for Behavioral Neuroscience i Atlanta viser at knytningene mellom partene i monogame parforhold kan relateres til belønningsmekanismer man vanligvis har forbundet med ulike former for avhengighet.

Vi er rett og slett avhengige av hverandre.

Studien var gjort på monogame præriehunder, og forskerne håper resultatene får betydning for studiet av romantisk kjærlighet, samt relaterte problemer med å knytte seg sosialt, som autisme og schizofreni.

Det største sexorganet

En av mine mer intellektuelle venner gikk i svunne tider med en button med bilde av en hjerne og påskriften: “The Greatest Sex Organ of them all!”

Han hadde rett.

Og: Det er størrelsen som teller, også når det handler om hjernen. En australsk forsker melder at en persons sexdrift kan være proporsjonal med størrelsen på amygdala, som er “følelsessenteret” nederst i hjernen.

Vulkaner og utryddelse 1

Vitenskapen har en pen samling Store spørsmål. Ett av dem er hvorfor dinosaurene døde ut.

Et problem med den evige jakt etter hvorfor, er at svaret neppe er like stilig som vi forestiller oss. Veldig få ting i naturen har én årsak - som regel må vi trekke inn en del om, men og forbehold, som til sammen kanskje forklarer det vi er ute etter.

Når det gjelder dinosaurene, har det ikke vært noen mangel på forslag, enkelte bedre enn de andre. Forslaget om at de kjedet seg ihjel hører ikke til førstnevnte kategori.

Forslaget fra 1980-tallet om at de ble utryddet da et kjempestort himmellegeme traff jorda var derimot riktig godt. Konsentrasjonen av det sjeldne grunnstoffet iridium i berget, nøyaktig i overgangen mellom avsetninger fra kritt og tertiær, ble sett på som et meget sterkt indisium på at noe utenomjordisk hadde truffet oss.

Funnet av et gigantisk meteorittkrater i havet utenfor Yucatán-halvøya i Mexico for cirka ti år siden sementerte deretter vår oppfatning av dinosaurenes siste øyeblikk så til de grader at andre forklaringer raskt mistet sin glans.

For eksempel teorien om at dinosaurene døde av gigantiske vulkanutbrudd.

Det vil si, noen av oss har alltid hatt en svakhet for denne forklaringen, og har sett for oss et scenario der vulkaner og asteroider gikk sammen om å kverke T. rex. Det har nemlig vært litt vanskelig å forestille seg at vulkanene kan ha klart det alene. Så store utbrudd kjenner vi ikke. (Antagelig fordi de er så sjeldne at det ikke har funnet sted noen i verken manns eller menneskehets minne.)

Nå var det ingen som foreslo at dinosaurene akkurat skulle ha blitt sprengt i biter eller druknet i lava. Ideen var mer at vulkanene sendte ut så mye gass at de førte til dramatiske klimaendringer og påfølgende utryddelse.

En artikkel i Earth and Planetary Science Letters skrevet av en gruppe tyske geologer, forandrer litt på oddsen: Den viser at det ikke bare er asteroider som kan forårsake irridiumkonsentrasjoner i fjellet. En vulkansk eksplosjon fra langt nede i bakken kan gjøre samme nytte.

Forskerne setter opp et scenario der store mengder magma samler seg omtrent 80 km under jordoverflaten, hvor det bygger seg opp store gasskonsentrasjoner. Til slutt eksploderer det hele som en trykkoker, og en rekke mineraler fra jordas indre, iridium inkludert, slynges opp i lufta, sammen med gass som ville drepe store mengder dyr allerede før klimaeffektene slår inn.

Hypotesens svakhet er selvsagt at ingen har funnet et krater av den typen vi har i Yucatán (som forskerne mener enten tilfeldigvis skjedde på samme tid, eller kan ha medvirket til dinosaurenes sørgelige sorti).

Vulkaner og utryddelse 2

Men: Straks vi har fått et resultat som passer med våre fordommer, kommer det et annet og sparker beina under oss. Nature kunne sist uke fortelle at vulkanutbrudd kanskje ikke har slik innvirkning på klimaet som man har trodd! That’s life!

Og dermed er vi kanskje like langt når det gjelder dinosaurenes uttogsmarsj? Akkurat de vurderingene får vi overlate til ekspertene.

Det var kinesiske og amerikanske forskere som konkluderte med at superstore vulkanutbrudd ikke med nødvendighet resulterer i katastrofal global nedkjøling.

Ideen om vulkanismens innvirkning på klimaet har blant annet vært basert på temperaturmålinger etter at filippinske Mount Pinatubo eksploderte i 1991. Den globale gjennomsnittstemperaturen sank da med cirka 0,25 grader i noen år.

Forskerne i Nature har imidlertid studert flere slike store utbrudd, og også funnet at de er blitt etterfulgt av det stikk motsatte, nemlig varmere tider.

Bildet er dermed noe uklart.

Forskerne regner med at utbrudd i denne størrelsesorden skjer sånn cirka en gang hvert 50 000. år, og mange har skumlet om at det ikke muligens ligger litt av et smell og venter på oss under Yellostone nasjonalpark i USA, så egentlig burde vi føle oss lettet.

Jordbruket truer fuglene

Bestandene av 24 av Europas vanligste fugler er blitt redusert til en fjerdedel de siste 25 årene, takket være utviklingen i landbruket, skrev BBC Science news denne uka. Nedgangen er sterkest i Nordvest-Europa, der landbruket drives mest intensivt.

Blant de truede artene finner vi velkjente arter som vipe, gulspurv og lerke. At selv gråspurven er på tilbakegang - ikke bare på landsbygda, men også i byene, har vært kjent lenge.

Ornitologiske flaskehalser

En studie publisert på nettsidene til PNAS (Proceedings of the National Academy of Sciences) er interessant i denne sammenheng.

Vi sier en art har gått igjennom en genetisk flaskehals dersom den én eller annen gang i sin historie har vært så truet at det bare har vært få individer igjen. Analyse av gepardens arvemateriale, som har veldig liten variasjon, får for eksempel forskerne til å tro at den kjempet seg igjennom en slik flaskehals for noen tusen år siden.

Når det bare er få individer igjen, er også bare en svært liten del av artens opprinnelige genetiske variasjon tilgjengelig. Dette betyr at arten, dersom den overlever, vil ha en annen genetisk sammensetning enn den hadde før flaskehalsen. Dette kan igjen gjøre den mer sårbar overfor enkelte sykdommer, visse klimatiske forhold osv.

I tillegg utsettes artene under en flaskehals for risikoen for innavl. Det er få å pare seg med, og de som finnes kan være nære slektninger.

Den meget spesielle og utsatte fuglefaunaen på New Zealand har usedvanlig mange arter som har gjennomgått flaskehalser av forskjellig grad.

Analyser av disse fuglene gir dermed forskerne en mulighet for å kvantifisere farene ved å ha for få individer igjen. Hvor liten må en populasjon være for at det skal bli farlig?

Forskerne så på fuglenes hekkesuksess, og konkluderte med at en flaskehals med mindre enn 150 gjenværende individer er særlig skadelig for formeringsevnen. Fuglene begynte å få problemer med vellykket hekking allerede ved 600 individer.

Dette er mye færre individer enn det man bruker når man idag forsøker å reetablere truede arter i naturen (for eksempel den kjente kondoren i California). Forskerne anbefaler derfor at man endrer rutinene for slike reetableringer. Hvis ikke, skaper vi problemer for artene i fremtiden, skriver de.

Og mens vi verner: Finnmarksvidda

Norges Naturvernforbund skriver i en pressemelding datert 20.01.04 at “Finnmarksvidda blir lemlesta av terrengkøyring.” “Problemet er ikkje manglande lovverk, men manglande handheving av lova” fortsetter forbundets leder, Erik Solheim.

Og dermed har vi fått en demonstrasjon av et rettslig problem mange har møtt før oss: Forholdet mellom urfolks og andres rettigheter.

“Kommunen er på viddene når det blir hevda at folkeretten gjev samar rett til å handle i strid med motorferdsellova”, heter i denne usedvanlig frittalende meldinga, som fortsetter: “Urfolks vern mot statlege inngrep som øydelegg deira livsgrunnlag, kan ikkje gje urfolk rett til sjølv å øydelegge naturen.”

Hvorfor lar vi oss sjokkere?

Dette har lenge vært en aktuell problemstilling i Nord-Amerika, og som går direkte på definisjonene av - og forestillingene om - det vi kaller urfolk.

Av og til oppfører de seg ikke slik resten av samfunnet forventer (en forventning de av politiske grunner til en viss grad har lagt opp til selv) - nemlig som naturlige økologer.

Det er nok av eksempler på at nordamerikanske indianere, også i moderne tid, har handlet stikk i strid med hva miljøvern og sunn økologi skulle tilsi.

Og det finnes nok av eksempler på at indianere, i moderne tid, har stått frem som naturens fremste beskyttere.

Det er derfor kanskje på tide at vi og (i vårt tilfelle) samene selv kutter alle sjablongene og innser at kjærlighet til - og forståelse for - naturen ikke har noe med etnisitet å gjøre?

Egentlig er det vel på grensen til rasisme å tillegge et helt folkeslag spesielle meninger og holdninger til naturen? Og hvorfor skal vi ikke gi dem det samme slingringsmonn som vi gir andre nordmenn: Noen bryr seg om naturvern, andre liker å kjøre snøscooter. Og noen gjør kanskje begge deler samtidig?

Selvsagt er dette et problem for urfolk, som ihvertfall i den offentlige debatt har tuftet sine særskilte urfolksrettigheter nettopp blant annet på en forestilling om at de på noe vis lever nærere og i større forståelse med naturen enn oss andre.

Men stikker vi fingeren i jorda, innser vi at alle folk - urfolk og andre - alltid først og fremst har vært pragmatikere: Har ungene mat i dag? Neivel - da skyter vi noe.

At de så langt har klart å gjøre dette uten å rasere naturen slik man gjorde i den industrialiserte del av verden, skyldes først og fremst at de har vært så få.

Den tapte armada

En av arkeologiens “Store spørsmål” er for eksempel om i hvilken grad det tørre landskapet rundt Middelhavet skyldes menneskelig påvirkning - flere tusen år gammel snauhogst.

De fikk det til i stor skala også i gamledager, nemlig.

Flinke til å krige, var de også:

500 år før Kristus var Perserriket, som så mange ganger før, på offensiven. Ett av målene var å innlemme fastlands-Hellas i imperiet. For å få til det, måtte de slå Athen og Sparta.

I år 492 f.Kr. sendte perserkongen Dareios 1. sin armada ut for å knuse Hellas. Det var svigersønnen Mardonios som ledet angrepet. Han klarte å gjenerobre en tidligere persisk erobring, Thrakia. Men så, en mørk og stormfull natt, da flåten rundet fjellet Athos?

Ja, det gikk det som det av og til gjør: Det var armadaen og ikke grekerne som ble knust - mot klippene. 20 000 soldater gikk til bunns, ifølge Herodot.

(To år senere, den 7. august 490, prøvde Dareios seg igjen. Denne gang klarte han å sette troppene i land på gresk jord, ved Marathon. De som har fulgt med i historietimene, vet jo hvordan dét gikk - og til dere andre kan vi jo røpe at han tapte?)

Vi får tro det var en lys og solfylt dag ifjor, da et team undervannsarkeologer fant et spyd og to hjelmer i vannet nedenfor Athos. Er de på sporet av den fortapte armada?

Følg med, følg med! Arkeologene stevner ut igjen til sommeren, fikk vi vite sist uke. Det er sånt vi bare elsker!