“En rekke av tilfeldighetsmaskiner, inkludert en kaleidoskopisk krystallkule i en pendel, en fontene og en motorisert boks med en lekefrosk sittende overskrevs - alt dette blir nå pensjonert”, skrev Nature i sin artikkel om nedleggelsen av det parapsykologiske laboratoriet PEAR ved Princeton, New Jersey sist uke.

Det har aldri vært vanskelig å gjøre seg morsom på parapsykologiens bekostning.

PEAR-laboratoriet ble grunnlagt i 1979, på penger fra luftfartspioneren James McDonnell (tenk Boeing 747). Han var av den overbevisning at flyene ble påvirket av pilotenes mentale tilstand (Og ville kanskje nikket anerkjennende til undertegnede, som fiker opp pc’en med jevne mellomrom?).

Gullalder og bølgedal

1970-tallet var en mindre gullalder i amerikansk parapsykologi, og grunnleggeren, fysikeren og ingeniøren Robert Jahn, var dermed en del av tidsånden.

Det samme kan vi ikke si i dag, når amerikansk parapsykologi er inne i en historisk bølgedal.

Men dette alene er neppe grunnen til at PEAR nå legger inn årene.

PEAR har studert psykokinese - altså om man kan påvirke fysiske hendelser gjennom tankekraft. Du har sett det demonstrert i Star Wars, når helten griper etter lasersverdet, som dessverre befinner seg litt utenfor rekkevidde.

Psykokinese

PEAR har satset på mindre spektakulære øvelser. De har stort sett gått ut på å la en maskin sette i gang en eller annen tilfeldig hendelse - vann som spruter, kuler som spretter - for så å forsøke å påvirke utfallet gjennom tankekraft.

Vi vet at tilfeldighetene bestemmer at en mynt i femti prosent av tilfellene skal falle ned som kron, og femti prosent av tilfellene som mynt. Dersom du utfører forsøket riktig og lenge nok.

Men: Dersom du virkelig vil ha det annerledes - er det da mulig å bare ville det slik?

Dette har de altså syslet med ved PEAR gjennom 28 år og flere titalls millioner tester. Det høres utrolig kjedelig ut, men verre er det vel at resultatene har vært tilsvarende lite imponerende.

Hvis vi slår sammen alle resultatene, kan man - dersom man vil være positiv - tolke dem dit hen at Jahn og hans medarbeidere har klart å påvise en meget svak effekt.

- I gjennomsnitt kan mennesker påvirke to til tre hendelser blant 10 000, sier den 76 år gamle Robret Jahn til Nature, om mener dermed han har utført sitt oppdrag: Psykokinese eksisterer.

Alle er ikke enige.

Effekt eller støy?

Det er nemlig bortimot umulig å bevise at så svake effekter er virkelige, og ikke bare et tilfeldig resultat av en eller annen subtil unøyaktighet i apparaturen eller måten forsøket er designet på.

Kaster du for eksempel mynt og kron mange nok ganger til at fordelingen skulle bli 50/50, kan du likevel ende opp med, la oss si 49,8/50,2 uten at det betyr at du har overnaturlige evner.

La oss si at bordet du kaster på har en bitteliten skjevhet som du ikke engang kan se med det blotte øye. Det skal antagelig ikke mer til, og dette er det som får de fleste forskere til å trekke på skuldrene av resultatene til Jahn og PEAR.

Så, hvorvidt du kaller to til tre av 10 000 et tegn på psykokinese, eller støy i maskineriet, ender egentlig til slutt opp som et spørsmål om din personlige smak og behag.

Dette, igjen, kan være blant årsakene til at PEAR-laboratoriet, og for så vidt andre parapsykologiske institutter, generelt har problemer med å få publisert sine resultater i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter (situasjonen er noe lettere i Storbritannia enn i USA, men denne biten lar vi ligge nå).

Det kan også være grunnen til at enkelte vitenskapsfolk mener parapsykologisk forskning er en skam, som truer ryktet, ikke bare til Princeton, men til det vitenskapelige samfunn som sådan - ifølge Nature.

Uvitenskapelig

Parapsykologien er ikke bare bortkastet tid, skriver de, men også uvitenskapelig - blant annet fordi alle tendenser til resultater i retning av avvik fra tilfeldighetene tolkes i retning av en parapsykologisk effekt, mens man konsekvent unnlater å forsøke å finne fysiske årsaker til de svake avvikene.

Dette har kritikerne selvfølgelig helt rett i. Dette er tendensiøs forskning, man forventer et resultat, leter etter et resultat, og tolker og plukker for å få det slik man håper og tror og vil det skal være - klassisk pseudovitenskap.

Men jeg klarer likevel ikke å stille meg i køen av dem som applauderer nedleggelsen.

Må kunne innrømme feil

Ikke det at jeg tror på psykokinese. Jahn har ikke bare vært uvitenskapelig i sine tolkninger, han har også vært uvitenskapelig, rett og slett fordi han ikke har gitt opp for lenge siden.

Når du ikke finner noen effekt, etter år etter år med tester, men i stedet ender opp med tendenser så svake at de er meningsløse - da bør du finne deg noe annet å forske på.

Det er et adelstegn å kunne innrømme at man har tatt feil. Vitenskapshistorien er full av folk som ikke kunne det, som aldri - ALDRI - har gitt opp, uansett hva som finnes av beviser eller indisier på at de er på villspor.

Det er dette tankesettet som fører forskningen inn i blindgater som homøopati, N-stråler, vaksineskrekk og lysenkoisme. For ikke å snakke om hva dette tankesettet må bety for den pågående klimadebatten?

Men likevel.

Rom for det uventede

Vitenskapen er avhengig av høyde under taket. Og de epokegjørende resultatene kommer av og til der du ikke venter dem. Ikke “som regel”, men “av og til”, eller kanskje “en sjelden gang”. Eller kanskje til og med “en utrolig sjelden gang”.

Stikk i strid med det enkelte vitenskapelige systemkritikere ynder å hevde, gjøres det aller, aller fleste epokegjørende oppdagelser trygt innenfor rammen av akseptert vitenskap.

Men dette betyr ikke at vi ikke skal være åpne også for det andre: Det skjer - kanskje bare noen utrolig sjeldne ganger, men det skjer - at noe uventet dukker opp. Av totalt ingenting.

Dette har vi råd til å vente på. Vi har råd til å holde oss med folk som forsker på ting vi over hodet ikke tror på.

Men - som jeg sa over: En dag er nok, nok. 28 år med psykokinese burde nok fått Jahn til å skifte tema. Kanskje til telepati?

Tunstads bidrag til parapsykolgisk forskning

Jeg vil til slutt, for første gang i mitt liv, gi et bidrag til parapsykologisk forskning, ikke overraskende, kanskje, basert på evolusjonsbiologisk tenkning.

Forsvarere av Jahn og hans forskning ved PEAR har hevdet at selv om resultatene er svake, er implikasjonene av dem så store, at de er vel verdt å forfølge.

Jahn har altså påvist, hevder han, at den menneskelige vilje kan påvirke to til tre av 10 000 hendelser, gjennom “tankekraft”.

Dette er lite, sier mange. Jeg synes det er mye - veldig mye. Hvis du ser en slik evne i evolusjonært lys, hva ser du da? Da ser du en meget, meget nyttig egenskap, som selvfølgelig vil variere fra individ til individ - og følgelig vil bli gjenstand for naturlig seleksjon, utvalg.

La oss si at evnen brukes i jakt, til å styre pilen på vei mot byttedyret. Noen jegere burde altså, på grunn av sine psykokinetiske evner, treffe oftere enn andre. Det ville derfor, opp gjennom tusenårene, øves et sterkt seleksjonspress i retning av enda bedre psykokinetiske evner.

Samme seleksjonspress ville vi kunne forvente for psykokinetiske ytelser innen krig, eller som redskap for å bedre været for å tilpasse det til avlingene, eller for å skynde på akkurat dine sædceller, eller?

Det at vi i dag, etter hundretusener av år som jegere, fremdeles har - i beste fall - en ytterst rudimentær evne til å påvirke fysiske evner gjennom tanker, er for meg et sterkt indisium på at evnen ikke eksisterer, og at det man har påvist ved PEAR neppe er annet enn støy i maskineriet.

Det ville være som om en av våre forfedre for noen millioner år siden utviklet evnen til å skille lys fra mørke - en enorm fordel med tanke på å overleve - men at det eneste vi ser av denne evnen i dag, utallige generasjoner senere, fremdeles bare var evnen til å skille lys fra mørke.