En kveld i januar ruslet jeg langs en villavei i København. Det var mørkt, det var kaldt, det regnet, motorveien brølte bak hekken. Jeg var lykkelig!

Noen minutter tidligere hadde jeg nemlig sittet på bunnen av et korallrev – sett haiene gli langsomt inn over meg, seige, elegante – rundt meg var myriader av korallfisk. Fargespillet, lyden, lyset. Luktene kom antagelig fra inni hjernen et sted. Følelsene også.

Den blå planet har danskene kalt sitt nye akvarium, det åpnet sist sommer.

En del ganger i løpet av ungenes oppvekst har jeg tatt turen ned til en annen dansk by, Randers – på størrelse med Tønsberg – for å gå i regnskogen. Allerede langt utenfor byen kan du se tre glassdomer mot horisonten, en for Afrika, en for Sør-Amerika og en for Sørøst-Asia. Her kan ungene gå på stiene - med trærne tårnende over seg. Luktene er der, lydene er der – og dyrene. Fuglene flyr fritt, sommerfuglene også. Apekatter i trærne, fisk i sjøene – og noen farlige dyr, frie de også, men de kan ikke nå oss.

Ikke i Oslo

Hvorfor er jeg ett hundre prosent sikker på at dette ville vært umulig i en norsk småby – ja, til og med i Oslo?

Antagelig fordi Oslo nettopp har lagt veksthusprosjektet på Tøyen på is – for 44. gang. Det er snart 100 år siden man så behovet for nye veksthus i Botanisk hage. Men det ikke så lett å finne penger til slikt.

Planene om et akvarium har eksistert nesten like lenge, og allerede i 1952 samlet hovedstadens skoleelever inn penger til den gode sak. Men, herregud – et akvarium? Det er ikke lett å finne penger til slikt.

Norske akvarier

Ikke det at Norge ikke har akvarier.

I Lofotakvariet finner du fisk og sjødyr fra Lofoten og kysten utenfor Nord-Norge, ser jeg på nettet.  «Som de fleste av fiskene kommer også vannet i akvariet fra Drøbaksundet,» leser jeg på et annet sted.

Akvariet i Tromsø heter naturlig nok Polaria, mens Sognefjord akvarium i Balestrand kan skilte med 100 arter fra fjorden. Atlanterhavsparken i Ålesund synes også å ta heimstadlæren på alvor, det samme gjør Norsk skogmuseum på Elverum, som kan vise frem 40 ferskvannsfisk.

I Bergen har de imidlertid tropisk avdeling - med reptiler(!)

Norske akvarier er så få, så små, så lokale, så kjedelige og så utrolig korrekte – de skal lære oss om fiskene i fjorden.

Svevende sommerfugler

Det jeg sier, er altså at en by som Oslo – hovedstaden i sjøfartsnasjonen – plikter å ha et spektakulært akvarium. Men det har den ikke. Og skulle det mot formodning komme – ville det garantert handle om fiskene i fjorden - på samnorsk.

Så jeg gjentar spørsmålet: Hvorfor er jeg helt sikker på at vi aldri kommer til å få et veksthus på Tøyen, med sommerfugler svevende mellom eksotiske trær fra fjerne kyster? Med tropiske fugler og apekatter?

Noe man altså uten videre kan oppføre i en dansk by av middels størrelse og midlere berømmelse?

Er natur kultur?

Ikke det at Norge ikke har penger – heller. I strømmen av milliardbygg langs Oslokaia, burde det være mulig å skohorne inn et glassmonter med fisk.  Hvis man vil og ser vitsen. Løsningen ligger selvsagt i kombinasjonen av penger og vilje. Også sistnevnte har vi nok av her i Norge, så lenge det handler om å vise fram kultur.

Men hva er kultur? I Norge? Opera er kultur. Samtidskunst er kultur. Munch er kultur. Cello er kultur. Jon Fosse er kultur. Kino er kultur. Litteratur er kultur, i hvertfall så lenge den er skjønn.

Natur? Er det kultur? Kommer an på hvordan vi ser på det. Norsk natur er veldig kultur – en del av vår nasjonale identitet.

Og vi ser resultatet: Vi er verdensmestere på friluft. Vi har granskog. Ingen grunn til å ha den i et veksthus. Vi har fjell og fjord. Og der vandrer vi – de siste tiårene har vi ekstremvandret - i stadig mer tettsittende spesialundertøy – en høyt aktet aktivitet, mens landets reptilelskere blir behandlet som narkolangere …

Natur er nemlig utendørs, natur er prestasjon og fritidsopplevelse. Og det er penger – teknologi og olje.

Natur er mer enn heimstadlære

Å vise fram hammerhaier og apekatter, derimot – det er vel egentlig først og fremst litt vulgært? Det er her det svikter.

I vår higen og streben etter å stå på det internasjonale kulturkartet – synes i hvertfall politikerne å ha glemt at naturvitenskapene i aller høyeste grad er en del av den europeiske sivilisasjon. Ikke grantrær og ekstremvandring – men: Hvor i huleste hadde vi vært uten Galileo, Newton, Darwin, Einstein? Og Ørsted, Bak og Bohr – for å nevne noen dansker.

Nå kan man innvende at vi ikke trenger flotte akvarier like mye som danskene. Vi har jo granskogen. Joda – og mang en god tenker har startet der ute. Men heller ikke alle nordmenn har fri adgang til villmarken, eller er interessert i den. De er kanskje mer inne i filosofi og undring? Multiple universer eller evolusjonære strategier? Eller regnskog?

Hadde det ikke vært fint å markere – offentlig – at natur er mer enn heimstadlære? For eksempel ved å få ut finger på et snart 100 år gammelt prosjekt – eller to?