Klimatoppmøtet i Sharm-el-Sheikh i Egypt går mot slutten. Det startet 6. november og skal etter planen avsluttes fredag 18. november.

Årets møte er litt forskjellig fra tidligere møter. Frem til 2015 dreide det seg om å få på plass en ny global avtale, noe som endte med Parisavtalen. Deretter har man jobbet med å fullføre regler for avtalen.

– Nå er vi mer over i en gjennomføringsfase, sier Steffen Kallbekken, forsker ved CICERO Senter for klimaforskning.

På toppmøtet i Glasgow i fjor ble landene enige om reglene for kvotehandel. Regelboken ble fullført. Hvor går veien videre?

LES OGSÅ

Se blekkspruter kaste skjell og sand på naboen

Land justerte opp målene sine i fjor

I fjor var det første gang landene skulle melde inn forsterkede ambisjoner. Det skal ifølge Parisavtalen gjøres hvert femte år.

Det gikk ganske bra. Over tre fjerdedeler av landene oppjusterte målene sine.

Det manglet likevel noe på ambisjonene for å samsvare med 1,5-graders målet. Landene ble derfor enige om å ta en ny runde i år.

I forkant av årets møte har det likevel ikke vært noen stor iver for å stramme inn.

28 land har levert inn nye offisielle mål, ifølge Climate Action Tracker. Fem av landene har levert sterkere mål. 17 mål kommer fra land som forskningsgruppen ikke vurderer.

Blant de fem finner vi Australia og Norge. Norge har meldt inn at klimagassutslippene skal kuttes med 55 prosent innen 2030.

Må gjennomføres

Forsterkede mål er likevel ikke det årets møte handler mest om.

Det overordnede temaet i Egypt er gjennomføring.

– Det er gitt mange luftige løfter på lang sikt, men politikken må gjennomføres, en må kutte utslippene hvis det skal hjelpe, sier Kallbekken til forskning.no.

En rapport som nylig ble utgitt av FNs miljøprogram, viser at med den klimapolitikken som allerede er satt i gang, så styrer vi mot en oppvarming på 2,8 grader.

Mange land har også satt seg mål om å ha null utslipp i 2050 eller 2060. Hvis dette følges opp, styrer vi mot 1,8 grader. Få har imidlertid en god plan for hvordan disse målene skal oppnås.

Utslippskurven har flatet ut, men har ikke begynt å peke nedover ennå, bortsett fra i korona-året 2020.

Nye diskusjoner om klimafinansiering

Fattige land har vært klare på at de trenger finansiering for å gjennomføre sine mål og for å tilpasse seg effekter av klimaendringene.

På klimatoppmøtet i København i 2009 ble det lovet at rike land skulle bidra med store midler til dette årlig. Innen 2020 skulle summene utgjøre 100 milliarder dollar hvert år.

Målet ble ikke nådd, men det nærmer seg. I 2020 ble telte OECD 83 milliarder dollar til klimafinansiering, ifølge CICERO.

Finansiering har vært et tema på årets møte, som tidligere.

Et av spørsmålene er hva som skal telle med, forteller Solveig Aamodt, forsker ved CICERO.

– Er det bare bistand og direkte overføringer som skal telle som finansiering, eller skal lån, investeringer og private penger også telles med?

Hva skal telle?

Nå telles lån og investeringer med som finansiering. Utviklingslandene vil helst at det er overføringer som skal gjelde.

– De vil ha investeringene, men de mener at det ikke teller som en del av de 100 milliardene. De vil ha mer penger som de disponerer selv til det de tenker er viktig, sier Aamodt.

Steffen Kallbekken gir et eksempel. Si at Statkraft går inn og bygger et vannkraftverk i Nepal.

– Det er utvilsomt et godt tiltak å bygge ut fornybar energi i fattige land. Men teller det med, eller skulle vi bare telt det med om den norske staten gikk inn med store subsidier for å gjøre det mulig?

Mindre til tilpasning

Noe annet som diskuteres er om en fastsatt prosent av finansieringene skal gå til klimatilpasning.

Foreløpig har det gått mer penger til utslippskutt enn til tilpasning.

– Særlig for private aktører så er det mer attraktivt å finansiere utslippskutt. Det gir mer resultater på kortere sikt. For eksempel det å installere fornybar energi, sier Aamodt.

Tap og skade på agendaen

I år er det første gang «tap og skade» har stått på agendaen i hovedforhandlingene. Dette har vært et vanskelig tema i mange år.

Fattige land er blant dem som blir rammet hardest av klimaendringene, men har minst skyld i dem. For eksempel bor 20 prosent av verdens befolkning i Afrika, men kontinentet står for kun tre prosent av klimagassutslippene, ifølge FN.

Mange utviklingsland ønsker seg kompensasjon fra rike land for konsekvenser av klimaendringer som det ikke er mulig å tilpasse seg eller unngå. Det kan være flommer, store branner eller havnivåstigning.

Flommen i Pakistan i år er et slikt eksempel.

Redde for søksmål

Det at finansiering for tap og skade skal være en slags kompensasjon, har vært veldig vanskelig for rike land å gå med på, sier Solveig Aamodt.

– Hvis rike land går inn i en formell ordning på tap og skade og gjør det til en egen mekanisme for finansiering, så går de på en måte med på at de har skyld i klimaendringene som skjer og at de kan klandres for det.

Det er en annen måte å se det på enn at det er et felles problem, der rike land har større mulighet til å gjøre noe med det.

– Noen land, slik som USA, har kollektive søksmål som en del av lovgivningen. Da er det veldig vanskelig å gå inn i en finansieringsordning for tap og skade. De ser for seg at det kan komme veldig store søksmål fra grupper og land mot den amerikanske staten.

Ikke helt uvillige

– Det var et gjennombrudd at tap og skade kom på dagsordenen, sier Kallbekken.

Rike land er ikke helt uvillige til å legge penger på bordet. Det diskuteres hvordan en ordning for tap og skade kan bli. Dette skal behandles igjennom to år.

– Utviklingslandene ønsker seg et fond, sier Kallbekken.

– Rike land tenker at en må se på andre måter å gjøre det på. At en kan bruke eksisterende ordninger, kanskje man kan ta klimafondet som finnes, kanskje det kan gå gjennom andre humanitære bistandsordninger.

Det diskuteres ikke lenger om man skal jobbe med tap og skade, men hvordan mekanismen for dette skal utformes, mener klima- og miljøminister Espen Barth Eide, ifølge CICEROs oppdateringer fra klimatoppmøtet.

Kikke hverandre i kortene

Er det andre måter partene jobber med å få fart på gjennomføringen av målene om utslippskutt?

Som nevnt har mange land satt seg luftige mål, men de er ikke nødvendigvis støttet av en god plan.

– I år går man mer inn i innholdet, sier Kallbekken.

– Man bestemte i Glasgow i fjor at i år skal man ha et arbeidsprogram for utslippskutt. Som et minimum betyr det at man kan lære litt mer i detalj om hva land har av politikk, hvordan de lykkes og ikke lykkes.

Det er sterk uenighet om programmet skal kunne bunne ut i at det gis anbefalinger om hva for eksempel Kina eller Norge bør gjøre, sier han.

– Man har åpnet opp fra å gå fra et veldig overordnet nivå til å begynne å kikke litt på om målene er ambisiøse nok, har landet sikret at de når målene. Det kan i alle fall åpne for det.

Dette er viktig, synes Kallbekken.

LES OGSÅ

Vil du motvirke demens? Da bør du løse kryssord

Har gått trått

Landene jobber nå med å enes om en slutterklæring. Men arbeidet har gått tregt. Det melder CICEROs kommunikasjonsdirektør Christian Bjørnæs som er i Egypt og følger forhandlingene.

Det er økende frustrasjon med den egyptiske møteledelsen, skrev han onsdag. Det var fortsatt mange løse tråder.

I forbindelse med slutterklæringen diskuteres blant annet formuleringer rundt tap og skade og finansiering.

Skal olje og gass med?

Slutterklæringen sender politiske signaler til land og næringsliv, og kan inneholde bestemmelser om hva som skal følges opp, sier Kallbekken.

I Glasgow i fjor ble det tatt inn en formulering i slutterklæringen om at bruken av kull skal «fases ned». India ville ikke at det skulle stå «fase ut».

India har i år foreslått at nedfasingen skal gjelde alle fossile brensler.

– India bruker masse kull og synes det var urettferdig at bare kull ble pekt på og at rike, oljeproduserende land skulle slippe unna, sier Aamodt.

Forslaget har fått støtte, blant annet fra EU.

Hva det ender opp med, har kanskje ikke noe særlig praktisk betydning, sier Aamodt.

– Men det kan være viktig som et signal til markedet om hva det er lurt å investere i. Hvis olje og gass også kommer inn som noe som skal nedfases, så gir det jo et signal.

Venter med de store avgjørelsene

Har årets møte vært vellykket?

– Det kommer an på hvem du spør. For sivilsamfunns-aktører så har det vært vanskelig fordi det har vært så begrenset adgang til å demonstrere, sier Aamodt.

– Så har prisene vært høye. Mange som har reist fra fattige land, har følt at det ikke var lagt godt til rette for dem.

I selve forhandlingene ser det ikke ut til å ha blitt noen sterke konflikter så langt.

Men man skal egentlig ikke ta noen store beslutninger i år.

Når det gjelder klimafinansiering, har partene begynt på prosessen med å bestemme et nytt mål som skal gjelde fra 2025.

De rike landene skal øke sine bidrag til over 100 milliarder dollar i året.

– Det åpenbare spørsmålet er jo da hva slags beløp vi snakker om. Er det 200 eller 1.200 milliarder dollar i året? sier Kallbekken.

Partene skal ikke lande dette nå. Det er derfor vanskelig å måle hva som er et godt resultat i år, sier Kallbekken.

LES OGSÅ

Hva skjedde med stamcelle-behandlingen som skulle kurere alt?