Det ble skrevet historie da alle landene ble enige om en omstilling for å slutte å produsere energi fra kull, olje og gass.

Vår egen olje- og energiminister var en av dem som foreslo akkurat denne formuleringen.

Men hva betyr dette, egentlig? Og hva betyr det for Norge?

Nærmere målene i Paris-avtalen?

– Dette er ikke et resultat som tar oss veldig mye lenger enn der vi var før, sier Solveig Aamodt, forsker ved Cicero. Hun var til stede under forhandlingene i Dubai.

– Nå er det jo uansett sånn at ballen ligger hos hvert enkelt land. Det er der innsatsen må gjøres, og det er der den viktigste politiske kampen står.

Det landene ble enige om, vil altså ikke bidra til å at verden når målet om 1,5 eller 2 grader i Paris-avtalen.

Likevel er det historisk at fossile brensler for første gang ble nevnt i slutterklæringen, ifølge Erlend Hermansen, som også er forsker ved Cicero. 

– Det som har vært avgjørende her, er å få det inn i et politisk dokument som nesten alle land i verden har signert på, sier Hermansen.

Arbeidet er ennå ikke gjort, og det er det landene skal jobbe videre med nå.

– Man kan ikke forvente noen revolusjonerende tekst i så komplekse spørsmål. Nå tar alle landene med seg denne teksten hjem og begynner å legge et nytt lag med byggesteiner mot målene i Parisavtalen, sier han.

Kan tolkes i ulike retninger

Hva blir nå veien videre for Norge? Hvilken betydning får egentlig slutterklæringen for oljeproduksjon her hjemme? 

– Vår egen olje- og energiminister sier at det ikke har noen betydning, påpeker Aamodt, som viser til uttalelsen fra Terje Aasland til E24.

Det er opptil Norge selv å tolke teksten i slutterklæringen og hva vi er nødt til å gjøre som følge av det. Det landene til slutt ble enige om, kan nemlig tolkes i ulike retninger.

– Og det er fint mulig å tolke Norges politikk på olje og gass innenfor den erklæringen, sier Aamodt.

Tror Norge vil skjerpe målsettingen

Erlend Hermansen tror Norge vil lage en mer ambisiøs målsetting om å fase ut olje- og gassproduksjon enn den som står i slutterklæringen.

– Norge er et av de landene som gjør leksene sine på hjemmebane i form av å utarbeide målsettinger. Hvordan vi kommer til å formulere dem, er vanskelig å si, sier han. 

Han mener det må skje endringer også i Norge, hvis vi skal nå klimamålene globalt.

– Vi må kutte utslippene fra alle fossile brensler uten rensing eller tilsvarende opptak, altså netto-nullutslipp, sier Hermansen. 

Slutterklæringen omtaler nemlig karbonfangst og -lagring som ett mulig tiltak, spesielt i sektorer der det er vanskelig å kutte utslipp.

– Men skal man nå de globale klimamålene, er det ingen vei utenom å få slutt på utslippene fra fossile brensler eller veie opp for utslippene på andre måter. Og mulighetene for å veie opp slik er ganske begrensede, sier Hermansen.

De vage ordene

Solveig Aamodt mener slutterklæringen ikke er en tekst som er veldig klar på at vi må slutte å produsere olje og gass. 

Uklarhetene ligger i begrepsbruken. I utgangspunktet ønsket flere av landene at produksjon av olje og gass skulle «fases ut» eller «fases ned».

Men dette ble for sterk kost for de oljeproduserende landene. Dermed ble de enige om at verden skal «omstille seg bort fra» fossile brensler.

– Det å omstille seg bort fra er et mye vagere uttrykk enn både fase ned og fase ut, sier Aamodt. 

– Hva betyr det egentlig å omstille seg bort fra noe? spør hun.

– Å fase ned eller fase ut er ganske konkret – det betyr jo at man skal slutte med fossil energi.

I slutterklæringen fra Glasgow i 2021 stod det «face down» på kullproduksjon. Derfor var det flere som håpet at denne formuleringen også ville gjelde for resten av det fossile, altså olje og gass. Men slik gikk det ikke.

Slutterklæringen gir noen viktige signaler

Hvilke konsekvenser forhandlingene i Dubai får på verdens klimagassutslipp, er altså høyst usikkert. De er uansett ikke nok til å nå målene i Paris-avtalen.

– Hva er da vitsen med å ha COP hvert år når vi har Paris-avtalen?

– Paris-avtalen er et rammeverk der man ble enige om 1,5 gradersmålet. Men de ble ikke enige om veien dit. Det er det COP-forhandlingene er til nå. Hvert land skal konkretisere hva de selv skal gjøre, svarer Aamodt.

Det er ikke sånn at landene må følge det de blir enige om i denne erklæringen. Det er ikke bindende, og det er ikke noen straff hvis et land ikke følger opp. 

– Men det gir et tydelig signal til landene om hva de bør gjøre, og det gir et signal om hva man kan bli kritisert for i ettertid, sier Aamodt.

– Det gir også et signal til bedrifter om hva man skal investere i fremover. Det er nok antakelig derfor «fase ut»-begrepet ble for sterkt for dem som ønsker fortsatt fossil utvinning.

Norge taler med to tunger

Aamodt mener det er et paradoks at olje- og energiministeren sier at vi skal produsere og lete etter olje som før.

– Vi gir uttrykk for at vi ønsker en ambisiøs avtale og at vi ønsker en klar retning mot avkarbonisering, men vi har en politikk her hjemme som satser på videre leting og utvikling av fossile kilder, sier Aamodt.

Norges dobbeltrolle kommer mer og mer frem i selve forhandlingene, forteller Aamodt.

– Det ser ut som om Norge snakker med to tunger, sier hun.

Hun forteller om en sesjon under forhandlingene der det ble nevnt at Norge, sammen med Canada og Australia, er hyklerske fordi vi sier at vi ønsker begrepene fase ned eller fase ut, mens vi likevel har nasjonal politikk for å øke investeringer i olje og gass.

– Det blir lagt merke til, og i år ble det sagt helt eksplisitt at Norge snakker med to tunger, sier Aamodt.

Fortsatt ingen som vil betale

Allerede første dag under klimatoppmøtet ble det opprettet et fond for tap og skade. Målet med fondet er å hjelpe de landene som blir rammet mest av klimaendringene. 

Problemet er bare at det ikke er nok penger til å dekke all ødeleggelsen som kommer av klimaendringene. 

– Det er positivt med et fond for tap og skade. Problemet er jo fortsatt penger. Det ble besluttet å lage en sparebøsse, men det er ikke så mye penger på den ennå, bare rundt to prosent av det årlige anslåtte beløpet. Det er først og fremst penger som vil avgjøre hvor virkningsfullt dette fondet blir, sier Hermansen. 

FN har anslått at innen 2030 vil behovet for penger til tap og skade være 300 milliarder dollar årlig. 

– Finans er noe som alltid ligger på bordet i klimaforhandlinger, mer eller mindre tydelig. Denne teksten er ikke så tydelig på finans. Hvis en del rike land og mellominntektsland hadde lagt mer penger på bordet, så kunne man kanskje fått sterkere formuleringer på andre områder, forteller Hermansen. 

Hva kan vi forvente av neste års klimatoppmøte?

Under årets klimatoppmøte gikk mesteparten av tiden til å gå igjennom Global Stocktake. Det ga et bilde på hvor langt man har kommet med klimamålene siden Parisavtalen i 2015.

Les mer om Global Stocktake i denne saken fra forskning.no.

Spørsmålet om fossile brensler tok også mye av tiden. 

Det gjorde at det ble mindre tid til andre spørsmål, som spørsmålet om hvem som skal betale. 

– Finans blir et viktig tema neste år. Et sentralt punkt for uenighet er hvorvidt klimafinans gis som lån eller tilskudd og gjennom privat eller offentlig sektor. Det blir også spørsmål om hva pengene skal brukes til. Det blir også viktig å følge med på diskusjonene om utslippskutt, sier Hermansen.

Referanser: 

Broken record, FNs Emissions Gap Report 2023. 

LES OGSÅ

Dette bør du vite om klimatoppmøtet i Dubai

Ekspertutvalg: Bøndene bør stå for mesteparten av utslippene våre i 2050