Viser til debattinnlegget Etterrettelighet i debatten om Arktis 4. februar 2011 av Ketil Isaksen, Rasmus Benestad og Øyvind Nordli (heretter kalt IBN).

Vi skrev ikke i vårt tidligere innlegg at IBN ikke anser naturlige klimavariasjoner som reelle. Vi har dog det inntrykk at IBN mener at CO2 dominerer den nåtidige klimautvikling, og at naturlige klimavariasjoner derfor er relativt mindre viktige i tolkningen av temperaturutvikling i Arktis.

IBN nevner at det ikke er relevant å betrakte et gjennomsnitt av forskjellige klimamodeller, da de enkelte modeller gir forskjellig resultat. Dette er interessant, da det jo ellers er sådanne gjennomsnitt politikere og andre beslutningstakere presenteres for?

Vi er klar over at klimamodeller beskriver en antatt påvirkning fra CO2, men at de også beskriver naturlige variasjoner er vi ikke enige i. Eksempelvis har de generelt store vanskeligheter med å beskrive varmeperioden i 1930-40-årene. Vi ser heller ikke mye likhet mellom “støyen” i de enkelte modeller og andre kjente naturlige variasjoner.

Dessuten er det ikke samsvar mellom de enkelte klimamodeller, hvorfor de jo ikke alle kan være riktige. Et spørsmål melder seg da: Hvis det er feil å betrakte et gjennomsnitt, hvilken av de mange forskjellige modeller er da den riktige? Vi mistenker at de alle er mer eller mindre feil, samt at et gjennomsnitt kun representerer en gjennomsnittlig feilbeheftet prognose.

Hva er Arktis?

Vi tar til etterretning at vi er noe uenige om temperaturutviklingen i Arktis i det 20. århundrede. Vi formoder at dette delvis skyldes at der benyttes forskjellig datagrunnlag, men også at vi kanskje har forskjellig oppfattelse av avgrensningen av Arktis?

Vi følger den klassiske definisjon og anser Arktis som omfattende Polhavet med omliggende landområder, stort sett avgrenset ved 10 grader juli-isotermen. Vi formoder at IBN muligvis medtar store arealer lengre mot sør, muligvis inntil 60 grader nord, det vil si stort sett helt til Oslo? Det gjør i så fald en stor forskjell.

Vi beklager at klimadebatten på det taktiske plan ofte degenererer til en diskusjon om slike tekniske forhold, da det fjerner fokus fra viktigere strategiske problem. Her er debatten tilsynelatende om temperaturutvikling i Arktis, men i virkeligheten er det sentrale spørsmål om 1) den nåtidige temperaturstigning i Arktis hovedsakelig er resultat av CO2, eller er den 2) hovedsakelig resultat av naturlige klimaendringer? Vi mener det siste, og vi respekterer hvis IBN mener det første.

CO2-hypotesens vitenskapelighet

For å belyse dette sentrale spørsmål tvinges vi til å berøre en ennå mer overordnet problemstilling; nemlig CO2-hypotesens vitenskapelighet. Før en hypotese kan aksepteres som en teori, må den først utsettes for mange forgjeves forsøk på falsifikasjon. Det foregår ved at man benytter hypotesen til å framsette prognoser om nåtidige forhold, som kan kontrolleres ved empiriske observasjoner. Finner man at observasjonen er i overensstemmelse med prognosen, så er hypotesen ikke dermed bevist, men blott vist å være i overensstemmelse med observasjonen.

Først når man gjennom flere år på forskjellige vis ikke har lyktedes med falsifikasjon, kan hypotesen få status som teori. Men finner man blott et enkelt eksempel hvor en empirisk observasjon er i motstrid med hypotesen, så er denne motbevist. Så er det tilbake til skrivebordet for å omformulere hypotesen, hvis man da ikke konkluderer med at den må oppgis.

Dette ufravikelige krav om falsifikasjon er en av vitenskapens mest grunnleggende regler, som sikrer vitenskapelighet. Derfor er selv et stort antall observasjoner som støtter CO2-hypotesen mindre viktige enn en enkelt som er motstridende. Demokratiets fine regler om flertallsbeslutninger har som bekjent intet å gjøre i forskning. Der er ennå lang vei før CO2-hypotesen får status som teori.

Vitenskapelig uakseptabelt

Vi ser her et fundamentalt problem for CO2-hypotesen. Så vidt det er oss bekjent har de forskere som støtter CO2-hypotesen så langt ikke vist seg i stand til å komme med prognoser, som kan falsifiseres i nåtid eller i det minste innen få år. Det er vanligvis en forpliktelse, som påhviler den som ønsker en hypotese fremmet. I stedet opplyses typisk, at vi må vente 50 eller 100 år, før vi kan se om prognosen (kraftig temperaturstigning) er riktig eller feil.

Dette er vitenskapelig uakseptabel. Vi oppfordrer IBN eller andre til å bidra med å framsette 2-3 prognoser basert på CO2-hypotesen, som kan benyttes til falsifisering i nåtid, eksempelvis for Arktis. Det vil være et viktig vitenskapelig bidrag. Et forsøk på falsifikasjon ved hjelp av en annen matematisk modell fungerer ikke, da mange modeller om klima bygger på de samme grunnleggende antakelser, og derfor er innbyrdes inhabile. Falsifikasjon må alltid foregå basert på målinger i den virkelige natur.

Vi selv regnes vanligvis ikke blant CO2-hypotesens sterkeste forkjempere, men vi skal likevel gi et eksempel på hvordan hypotesen kan eksponeres for falsifikasjon. Den aktuelle debatt er om Arktis, så hva er mer naturlig enn å peke på det forhold, at ifølge CO2-hypotesen bør temperaturutviklingen i Arktis og Antarktis i store trekk være speilbilder av hverandre. Naturligvis ikke i alle detaljer, men stigende temperatur i Arktis bør i det minste ledsages av stigende temperatur i Antarktis. Det er ikke tilfellet:

Mens temperaturen i Arktis de siste 25 år har steget, er den i Antarktis stagnert eller vist svak fallende tendens. Dette er i motstrid med CO2-hypotesen, hvorfor den ved denne enkle betraktning i klassisk vitenskapelig forstand er falsifisert og motbevist i sin nåværende utformning. Mener man derimot at naturlige klimavariasjoner fortsatt dominerer, er der intet overraskende ved denne motsatte utvikling. Fra analyser av iskjerner er det velkjent at de to poler lenge har været i til dels motfase med hverandre.

Innenfor eller utenfor fagfeltet

IBN slutter sitt innlegg med en formodning om at vi har beveget oss uten for våre fagfelt, hvilket gir oss anledning til et par avsluttende prinsipielle betraktninger om klimaforskning. For det første er det en misforståelse at vi skulle ha beveget oss utenfor våre fagfelt, da vi jo akkurat skriver ut fra våre respektive faglige ståsted. Klima er et komplekst emne, der ingen har fullt overblikk.

Derfor finnes heller ingen riktige klimaeksperter (en ekspert vet jo alt), kun forskere med forskjellig faglig ståsted. Det er ganske enkelt ønskelig at forskjellige fagfelter bidrar med å stille de store, gode, viktige, vanskelige, kritiske og nysgjerrighetsdrevne klimaspørsmål. Naturligvis kan intet enkelt fagfelt ta patent på en ufullstendig forstått problemstilling, i dette tilfelle klima.

IBN’s avsluttende formodning synes dessuten å være selvmotsigende. En av oss (Humlum) har samme fagfelt som førsteforfatteren til IBNs innlegg. Derfor overrasker det at IBN avslutter med en indirekte anklage om at en av dem selv har beveget seg uten for sitt fagfelt ved å delta i denne debatt om Arktis? Det er jo litt dumt og bestemt ikke fair.

Isaksen har i flere år forsket i sammenhengen mellom permafrost, meteorologi og klima (presis som Humlum), og er naturligvis fullt ut i stand til at ha relevante betraktninger om klimautvikling, akkurat som forskere fra mange andre fagfelt.