Samfunnsøkonomer arbeider med effektivisering av samfunnet. Men hvor går egentlig grensen for hva som bør effektiviseres?

I 1979 skrev NHH-professor Agnar Sandmo den satiriske artikkelen «Pareto som julenisse» som ble publisert i magasinet Sosialøkonomen. I følge nestoren vil det alltid være et effektivitetstap knyttet til julegaver fordi giveren ikke kjenner mottakerens preferanser. Mange lesere tok teksten veldig alvorlig og ble forarget over det de oppfattet som økonomers sneversyn og kynisme.

I årene som har fulgt har artikkelen blitt hentet opp av ulike aviser nesten hver eneste desember, som et bevis på hvordan økonomer ser på samfunnet. Men er økonomene virkelig så kyniske at de bare er interesserte i effektiviteten ved julegavene? Eller gikk noe av satiren tapt på veien?