Oppdag våre andre nettsteder:

Du leter kanskje etter...

Oppdag våre andre nettsteder:

Annonse

Verdens regjeringer virker som vakthunder for hverandre og slår alarm hvis IPCC blander politikk og vitenskap.

(Foto: Drop of Light / Shutterstock / NTB)

Hvordan kan vi stole på klimapanelet når rapportene deres skal godkjennes av politikere?

Her går vi gjennom hvordan FNs klimapanel jobber med de store rapportene sine.

Laura Marie Vergod Knudsen JOURNALIST, VIDENSKAB.DK

Niklas Asp Nielsen JOURNALIST, VIDENSKAB.DK

Publisert 26.05.2021 - 04:31

Har du noen gang hørt noen si «Ifølge FNs klimapanel må vi …»?

FNs klimapanel, IPCC, skriver lange rapporter om klimaet som blir brukt verden over som grunnlag for å treffe viktige beslutninger om klimaet.

Men visste du at politikere faktisk skal godkjenne rapporten før den blir utgitt? Men vent ... Betyr det at IPCCs konklusjoner er styrt av en politisk hånd og dermed ikke er til å stole på?

Svaret er nei, forteller forskere som har inngående kjennskap til IPCC.

Men hvorfor svaret er nei, er litt mer komplisert. Her tar vi for oss det tunge FN-apparatet og ser nærmere på prosessen bak IPCCs rapporter, og i boksen under artikkelen kan du lese mer om balansen mellom vitenskap og politikk.

Slik sikrer IPCC troverdigheten sin

IPCCs rapporter er skrevet av forskere fra hele verden. De fleste arbeider helt for egen regning eller med sin normale lønn. Det vil si at det ikke er noen personlige økonomiske fordeler for forskerne å være med. De gjør det fordi de synes det er spennende og viktig, forklarer de.

Selve panelet, eller generalforsamlingen, i IPCC består – i tillegg til forskere – av blant annet representanter fra regjeringene til de 195 medlemslandene. Det er altså stort sett alle land i verden som er representert.

Bildet under tar oss gjennom den lange prosessen som føre fram til en IPCC-rapport.

Slik blir en IPCC-rapport til. Temaet og forfatterne blir valgt, og de skriver et utkast som blir fagfellevurdert. Andre utkast blir sendt til gjennomlesning hos andre forskere og IPCCs medlemsland, som senere godkjenner rapporten.

Når en ny rapport skal utarbeides, velger IPCC et stort team av forskere som har blitt nominert av medlemslandene. Forskergruppen blir satt sammen slik at det er god balanse mellom kjønn, alder og forskere fra utviklingsland og industriland.

Forskerne gir seg i kast med å skrive rapporten der de samler inn all forskning på området og sammenfatter det.

Hvis det er uenighet eller usikkerhet på et område, blir det også med i rapporten. IPCC driver ikke på noe tidspunkt sin egen forskning.

IPCCs rapporter

IPCC utgir både vurderingsrapporter (Assessment reports, AR) og spesialrapporter (Special reports, SR).

Det tar om lag sju år å utarbeide en vurderingsrapport, og den sjette kommer i 2021 og 2022.

Vurderingsrapportene har tre overordnede temaer, eller arbeidsgrupper.

Arbeidsgruppe I skriver om de vitenskapelige delene av klimaendringer i fortiden, nåtiden og framtiden.

Arbeidsgruppe II vurderer klimaendringenes innvirkning på kloden, samt klimatilpasning og ulike typer sårbarhet overfor klimaendringer.

Arbeidsgruppe III tar for seg hvordan vi kan dempe klimaendringene. Det er enten å slippe ut mindre drivhusgass eller å samle opp drivhusgass fra atmosfæren.

I tillegg til vurderingsrapportene utarbeider IPCC også spesialrapporter. Det er rapporter som har et bestemt fokus. For eksempel ble verdens land med Paris-avtalen enige om å arbeide mot en verden som ikke blir varmere enn 2°C og gjerne helst 1,5°C i forhold til før industrialiseringen.

I den forbindelse ble IPCC bedt om å utarbeide en rapport om hvordan verden vil se ut hvis det var 1,5°C og 2°C varmere enn før industrialiseringen.

Kritisk gjennomlesning

Med en ferdig rapport i hendene blir dørene åpnet, og forskere fra hele verden blir invitert til den store fagfellevurderingen.

Det vil si at alle kan komme med kommentarer.

– Det er en kvalitetsgaranti at alt skal kunne dokumenteres og tåle kritisk gjennomlesning, poengterer Kirsten Halsnæs, professor i klima og økonomi ved danske DTU.

Halsnæs har vært en del av IPCCs arbeid siden 1993 og er nå hovedforfatter for et kapittel om hvordan klimapolitikken kan akselereres. Kapittelet er en del av en vurderingsrapport som kommer ut i 2022.

– For hver eneste kommentar vi har fått, skal vi rapportere hva vi har gjort, fortsetter Halsnæs.

– Har vi innarbeidet det forslaget? Har vi sagt at det er noe vi ikke vil ta med fordi det ikke passer inn i sammenhengen eller fordi argumentet ikke holder stikk? Eller har vi bare notert oss at vi vil arbeide videre med det?

IPCC-forskerne kommer deretter med et nytt utkast som igjen sendes ut til fagfellevurdering og kommentarer fra verdens regjeringer.

Forskernes svar på samtlige kommentarer er fritt tilgjengelige på IPCCs hjemmeside.

Politisk tautrekking om oppsummering

Til slutt skal rapporten kokes ned til et kort «Oppsummering for Beslutningstagere.»

Den delen av rapporten blir lest av flest mennesker og har derfor størst politisk betydning. Selv om det som står i oppsummeringen er hentet fra den store IPCC-rapporten, kan det foregå en del tautrekking mellom regjeringene når det kommer til formuleringer i oppsummeringen.

Ifølge Jens Hesselbjerg, professor i is-, klima- og geofysik ved Københavns Universitet, er formuleringen det eneste stedet der IPCCs arbeidsprosess blir en anelse politisk og foregår bak lukkede dører.

Hesselbjerg har også vært involvert i IPCCs arbeid siden midten av 1990-tallet. Han påpeker imidlertid at diskusjonene hovedsakelig handler om hvor sikre de ulike konklusjonene er.

I forbindelse med den sjette vurderingsrapporten har Hesselbjerg en koordinerende rolle og skal holde overblikk over kommentar/svar-prosessen på et kapittel om regionalt klima.

Forsker: Ikke plass til politiske holdninger

De 195 regjeringenes samarbeid og godkjenning, og den veldig grundige fagfellevurderingen, er med på å sikre IPCCs troverdighet.

Regjeringene fungerer med andre ord som vakthunder for hverandre og slår alarm hvis politikk og vitenskap blandes.

Jens Hesselbjerg mener at hvis politikere fra 195 regjeringer kan bli enige om rapporten, er det ikke noe politisk i det. Hvis det var det, ville de ikke kunne bli enige:

– Det ville være merkelig hvis det var noe i rapportene som var politisk hvis alle verdens land er enige om det.

Hesselbjerg mener at IPCC er det eneste stedet der «vitenskapen vinner over tullingene på den politiske dagsordenen.»

Hvem er kritiske overfor IPCC?

Tross fagfellevurderingen og den globale godkjenningen er det ikke alle som er fans av IPCC.

Jens Olaf Pepke Petersen, seniorforsker ved DTU space, kritiserte IPCC i 2012. Han mente blant annet at forfatterne bak rapportene er en mindre og mer lukket gruppe enn det man kan få inntrykk av, og at de holder seg litt for mye til sin egen forskning.

Han kollega Henrik Svensmark, fysiker ved DTU Space, kritiserte også IPCC i Weekendavisen i 2018. Han mener at de ikke tar med forskning om solens påvirkning av klimaendringer i høy nok grad – altså at IPCC utelater relevant forskning.

Men forskerne kommenterer rapporten før den blir utgitt.

Kirsten Halsnæs forteller at hun har lagt merke til en tendens blant noen kritikere: De kommer ikke med kommentarer, men venter til rapporten har kommet og går til media og sier at det er noe galt med den.

– Hvis de brukte den offisielle kanalen og tok del i fagfellevurderingen, ville kommentarene bli tatt i betraktning, påpeker hun.

Slik vil politisk innblanding bli mottatt

Selvfølgelig passer noen vitenskapelige konklusjoner bedre inn i noen lands politiske dagsordener enn andre, men det kan ikke påvirke vitenskapen, forteller Jens Hesselbjerg.

Han kommer med et eksempel:

– La oss si at for eksempel Saudi-Arabia synes IPCC-resultatene var noe vås fordi de vil si at det skal brennes mer olje. Da må de ha et faglig argument. Og det har ikke de. (…) Så hvis de kom med et slikt endringsforslag, ville andre land komme si «ja, men hør nå, det er noe vås, all vitenskapen sier noe annet.

Hva mener IPCC vi skal gjøre med …?

Folk har mange spørsmål når det gjelder klima. Så hva mener IPCC om for eksempel kjernekraft og overbefolkning?

Svaret på denne typen spørsmål er veldig enkel: – IPCC mener ingenting, svarer Jens Hesselbjerg.

Det er ikke IPCCs oppgave å ta beslutninger eller mene noe. Den oppgaven ligger hos regjeringenes politiske representanter, forteller han.

– IPCC er en verktøykasse med prislapper på ulike verktøy, men det står ikke noe om hvilket verktøy man skal bruke, forteller Hesselbjerg.

Klimakrise om daglig kost

Som nevnt arbeider alle IPCC-forskerne frivillig, og det de får som betaling, ser ut til å være mest kritikk, misforståelser og grundig innsikt i hvor ille det står til med klimaet. Så gir arbeidet med IPCC håp eller hodepine?

– Massevis av håp og massevis av arbeid – så hvis en hodepine skulle dukke opp, så er det på grunn av arbeidet, svarer Kirsten Halsnæs som imidlertid ikke synes det er noen belastning å arbeide med klimavitenskap.

– Tvert imot! sier hun.

– Det har vært enorme framskritt. Jeg har jo vært med i arbeidet siden 1993, og det er enorme framskritt i mulighetene for å kutte drivhusgasser og å få med hele verden.

Jens Hesselbjerg har mer blandede følelser:

– Jeg har jo lært mye om klimaendringer, og det er med på å gi hodepine. Men det gir også håp. Med den kunnskapen vi har i dag, og den kunnskapen som hele tiden kommer til, får vi jo et større og større overblikk over katastrofens omfang. Jo da blir vi bedre rustet til å gjøre noe.

Er IPCC politisk?

Når det gjelder spørsmålet om IPCC kan sies å være politisk, har vi spurt Toke Emil Panduro, som er seniorforsker ved Institut for Miljøvidenskab – Samfunnsvitenskapelig og geografisk miljøforskning ved Aarhus Universitet.

Han er ikke involvert i IPCCs arbeid, men har lest rapportene og kjenner til prosessene. Panduro påpeker først og fremst at man bør være oppmerksom på de to delene som prosessen består av, nemlig «Oppsummeringen for beslutningstagere» og selve rapporten – begge beskrevet i tidligere avsnitt.

– I den grad IPCCs klimapanel opplever et politisk press fra medlemslandene for å vinkle noen poenger i en bestemt retning, så vil det være i «Summary for policymakers, sier Panduo.

– Men de rapportene jeg har lest, har vært solide. Og jeg kan ikke huske at det har vært noen store forskjeller på poengene i «Summary for policymakers» og rapportene.

Ifølge seniorforskeren er det viktig å forstå at vitenskap er politisk i den grad at den hjelper oss med å forstå verden rundt oss.

Det gjør forskerne ved å utfordre den måten vi tenker på.

– Vitenskap utfordrer de etablerte oppfatningene av verden. Det er ikke så trivelig for politikere, embetsmenn, bedriftseiere eller bransjeorganisasjoner å se fundamentet for egne oppfatninger bli hakket løs på.

– Det er her vitenskap blir politisk, og det er her konfliktene oppstår når makthavere forsøker å forsvare eksisterende oppfatninger eller overse vitenskapelige resultater i forsøket på å holde på makten, utdyper Panduro.

Seniorforskeren peker også på at det internt i forskningsverdenen skjer noe med verdenssynet.

– Den vitenskapelige kommunikasjonen består blant annet av diskusjon og konflikt. Vitenskapsfolk er ikke enige med hverandre, og vi tolker både vår egen og andres forskning ulikt. Bare gjennom heftig diskusjon og uenighet endrer vi den måten vi ser verden på.

– Hvis forskningen man har utført, blir sitert i en IPCC-rapport, betyr det at den har vært med på å påvirke vår samlede forståelse av klimaproblematikken.

– IPCC-rapportene er med på å endre måten vi ser verden på. Det er ikke behagelig, for det rapportene forteller oss, er at vi holde på å ødelegge eksistensgrunnlaget for mange millioner mennesker i framtiden. Vi må gjøre noe annerledes. Vi kan ikke fortsette som før, og på den måten er IPCC-rapportene politiske, mener Panduro.