St. Nilus frir en gutt fra åndebesettelse. Kanskje har gutten egentlig epilepsi?
St. Nilus frir en gutt fra åndebesettelse. Kanskje har gutten egentlig epilepsi?

Epilepsi: Flere tusen år med ville hypoteser og skrekkelig behandling

Åndeutdrivelser, pulveriserte lik og hull i skallen. Opp igjennom tidene er epilepsipasienter blitt utsatt for det utroligste.

Den første skriftlige beskrivelsen av epileptiske anfall stammer fra Mesopotamia, rundt 1000 år f.Kr.

Siden er sykdommen blitt omtalt av alt fra vitenskapsmannen Hippokrates til forfatterne av «Heksehammeren» – inkvisisjonens beryktede og bloddryppende lærebok om hekseri og trolldom.

Felles for dem alle var selvfølgelig at ingen hadde den fjerneste anelse om hva epilepsi skyldtes. De hadde imidlertid mange hypoteser og overbevisninger.

Ut fra disse ideene sprang en forbløffende mengde behandlingsformer. Alt fra kårny ritualer – som servering av urin fra sko – til de mest brutale overgrep.

– Forestillinger som for oss fremstår som merkelige, har preget synet på epilepsi igjennom hele vår historie, skrev forskerne Mia Tuft og Karl Nakken i Tidsskriftet for den norske legeforening i 2014. I 2019 ga de ut boka: «Epilepsi, et vindu inn i hjernen».

Underjordiske, guder – og jinn

Det er kanskje ikke så rart at nettopp epilepsi er blitt gjenstand for spesiell oppmerksomhet opp igjennom tidene. Det er en sykdom som er vanskelig å forstå:

En tilsynelatende frisk og normal person får plutselig skremmende anfall med kramper, bevissthetstap eller merkverdig oppførsel. Før vedkommende raskt går tilbake til å bli vanlig igjen.

I lang tid trodde de fleste at epilepsi måtte ha overnaturlige årsaker. I Norge fikk de underjordiske ofte skylden, mens både guder, djevler og ånder var populære andre steder.

I inkvisisjonens lærebok «Heksehammeren», fra 1486, står det at epileptiske anfall er et sikkert tegn på hekseri.

Mange steder i verden består fortsatt slike myter.

I en undersøkelse blant lærere og studenter i Saudi-Arabia i 2012, svarte halvparten at epilepsi kunne skyldes besettelse av jinn – åndevesener omtalt i Koranen.

En studie fra Kina i 2019 viste at en stor del av helsepersonell i distriktene mente at ånder kunne forårsake epilepsi.

Og ifølge Epilepsy Foundation ble en 80 år gammel kvinne drept i Slovakia i 2001 fordi en eldre mann trodde hun hadde gitt barnebarnet hans epilepsi ved hjelp av trolldom.

En del av tittelsiden til boka «Heksehammeren (Malleus maleficarum)», en slags lærebok om hekseri og trolldom. Boka beskriver epileptiske anfall som et tegn på hekseri.
En del av tittelsiden til boka «Heksehammeren (Malleus maleficarum)», en slags lærebok om hekseri og trolldom. Boka beskriver epileptiske anfall som et tegn på hekseri.

Åndeutdrivelser og hull i naturen

Når årsaken anses som overnaturlig, blir behandlingen deretter.

I tidligere tider forsøkte folk for eksempel åndeutdrivelser og lesing fra Bibelen, skriver Nakken og Tuft.

Eller man kunne gjøre ulike ritualer. Hvis et barn fikk epileptisk anfall, kunne man kaste ungens skjorte på ilden og lese Fader Vår imens plagget brant opp.

Et annet underlig ritual, var såkalt smyging. Det gikk ut på å trekke pasienten igjennom et trangt sted i naturen, som et hull i en trestamme eller en åpning mellom to kampesteiner.

Poenget var å skrape av seg sykdommen, forklarer Nakken og Tuft.

Boret hull i hodet

Mange av ritualene mot epilepsi var heldigvis relativt harmløse. Men langt verre behandlingsformer fantes.

Trepanering, for eksempel.

Denne behandlingen gikk rett og slett ut på å bore hull i hodeskallen, som oftest for å slippe ut onde ånder.

- Kvakksalvere som hevdet at de kunne kurere epilepsi eller galskap, lot som om de fjernet en stein etter å ha skåret hull i hodet. De holdt en stein i hånden og viste den frem som bevis i etterkant, forteller Tuft til forskning.no.

Det er dessuten sannsynlig at kvinner med epilepsi ble tatt for å være hekser og utsatt for både tortur og henrettelser.

En mann får kuttet hull i hodet for å fjerne galskapens stein. Bildet er malt av Hieronymus Bosch rundt på slutten av 1400-tallet eller begynnelsen av 1500-tallet.
En mann får kuttet hull i hodet for å fjerne galskapens stein. Bildet er malt av Hieronymus Bosch rundt på slutten av 1400-tallet eller begynnelsen av 1500-tallet.

Hodeskallepulver på apoteket

I tillegg til de rent overnaturlige behandlingsformene, kom en rekke metoder fra tåkelandet mellom magi og medisin.

De med epilepsi kunne få ulike urtemidler. De kunne bli årelatt eller få oppkastmidler og avføringsmidler. Eller blod eller kroppsdeler fra døde mennesker.

Det skulle for eksempel hjelpe å drikke blod fra en henrettet forbryter eller å spise pulverisert hodeskalle.

- Dette skulle være spesielt effektivt hvis skallen stammet fra noen som hadde lidd en voldsom død, ifølge Tuft.

På 1600-tallet solgte apoteker i både Norge og Danmark pulver og salver som inneholdt ingredienser fra lik. De skulle hjelpe mot epilepsi.

Klemmer og kjemiske stoffer

Utover 1700-tallet kom opplysningstiden, og folk fikk sterkere tro på vitenskap. Men de nye hypotesene om årsakene til epilepsi var fortsatt helt på jordet. Og de nye behandlingsmetodene likeså.

Legene forsøkte for eksempel å behandle anfall med klemmer som skulle redusere blodtilførselen til armer eller bein som rykket. Eller til hjernen. Amputering av armer eller bein forekom også.

I tillegg testet medisinerne ut en imponerende rekke kjemiske stoffer, skriver Nakken og Tuft.

Alt fra giftige stoffer som sølvnitrat, utvannet svovelsyre og arsenikk, til mer gøyale remedier som kokain og kannabis.

Eller som den engelske nevrologen Edward Sieveking skal ha uttalt i 1857:

– Det finnes knapt et eneste svelgbart stoff som ikke på et eller annet tidspunkt har hatt ord på seg for å virke mot epilepsi.

Helt til da hadde ingenting virket. Stoffene var i beste fall harmløse. Men akkurat da – i 1857 – kom noe som skulle forandre behandlingen av epilepsi for alltid:

Den aller første virksomme medisinen. En kjemisk forbindelse – testet ut på grunn av nok en skivebom av en hypotese.

Lenge trodde leger og forskere at epileptiske anfall skyldtes seksuell aktivitet, særlig onani. Figurene viser belter som skulle forhindre onani. Fra boka «Handbuch der Sexualwissenschaften» fra 1921 av Albert Moll.
Lenge trodde leger og forskere at epileptiske anfall skyldtes seksuell aktivitet, særlig onani. Figurene viser belter som skulle forhindre onani. Fra boka «Handbuch der Sexualwissenschaften» fra 1921 av Albert Moll.

Skulle fjerne sexlyst

En av ideene som hersket på 1800-tallet, var at epilepsi skyldtes seksuelle følelser og aktiviteter – særlig onani. Tanken var at dette trakk blodet vekk fra hjernen, skriver Nakken og Tuft i boka si.

Gutter med epilepsi ble forsøkt behandlet med et slags kyskhetsbelte som hindret dem i å ta på kjønnsorganet.

Fascinerende nok var det også denne ideen som gjorde at vitenskapen uforvarende snublet over den aller første virksomme behandlingen mot epilepsi.

Det var dronning Victorias livlege Charles Locock som stod for oppdagelsen. Han hadde satt seg fore å behandle 18 kvinner med såkalt hysterisk epilepsi, trolig epileptiske anfall knyttet til menstruasjonen.

Færre anfall – og mange bivirkninger

Locock hadde selv eksperimentert med stoffet kaliumbromid og observert at det gjorde ham impotent, ifølge en artikkel i tidsskriftet Neurology. Og nå var planen å dempe sexlysten hos de epilepsirammede damene.

Og jammen virket det!

Kvinnene opplevde en dramatisk nedgang i antallet anfall. I tillegg til en hel rekke bivirkninger, som hudproblemer, sløvhet – og nedsatt sexlyst. Noe Locock selvfølgelig tok som bevis for at det faktisk var kjønnsdriften som hadde forårsaket anfallene i utgangspunktet.

Flasken har inneholdt ammoniumbromid, et av stoffene som ble brukt mot epilepsi.
Flasken har inneholdt ammoniumbromid, et av stoffene som ble brukt mot epilepsi.

Sannheten er at vi fortsatt ikke er helt sikre på hvorfor brom virket.

Det som imidlertid helt klart, er at det reduserer antallet epileptiske anfall.

- Ved epilepsi som er vanskelig å behandle, forsøker en i sjeldne tilfeller å behandle med små doser brom, hvis ikke andre medisiner har fungert, forteller Tuft.

Ville sove om natten – oppdaget medisin

Brom ble snart en hjørnestein i behandlingen.

Bromsalter ble ofte bakt inn i brød, skriver Erlend Hem i en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening. Det ble servert brombrød på Spesialsykehuset for epilepsi helt fram til 1960-tallet.

Det skulle imidlertid vise seg at kaliumbromid bare var det første av flere epilepsimedisiner som forskere og leger tilfeldig snublet over.

Som sovemidlet fenobarbital, oppdaget i 1912.

Historien forteller at psykiateren Alfred Hauptmann bodde i etasjen over en gruppe pasienter med epilepsi og psykiske lidelser. De holdt et svare leven om natten.

Heldigvis.

For Hauptmann bestemte seg for å løse sine egne søvnproblemer ved å gi pasientene fenobarbital. Til alles store overraskelse ble epilepsipasientene mye bedre. Noen ble helt kvitt anfallene.

Stoffet ble et svært viktig middel mot epilepsi, som fortsatt er i bruk mange steder i verden.

Mer kunnskap, men fortsatt dårlig behandling

Utover begynnelsen av 1900-tallet skjedde store framskritt i forskningen rundt epilepsi.

Forskere fant flere virksomme medisiner. Og i 1925 oppdaget psykiateren Hans Berger at det gikk an å måle den elektriske aktiviteten i hjernen. Han fant opp EEG, som gjør det mulig å se at det er forstyrrelser i de elektriske signalene under epileptiske anfall.

Men til tross for disse framskrittene, var den dårlige behandlingen av epilepsipasientene langt fra over.

Tvert imot. På store deler av 1900-tallet bidro forskningen til fordommer og forferdelig behandling av mange med epilepsi.

Et av de mørkeste kapitlene i epilepsiens historie stod fortsatt igjen. Dette kan du lese mer om her.

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ NYHETSBREV
Du kan velge mellom daglig eller ukentlig oppdatering.

Powered by Labrador CMS