Luke Howard, ble født i London i 1772 av strenge kvekerforeldre. Faren var industrialist og hadde lite til overs for upraktiske og esoteriske ting. Problemet med Luke var at han var en reflektert gutt som likte å se ut i lufta og gjøre ingenting. Han satt gjerne i klasserommet sitt og så ut på skyene som ség forbi det klassiske engelske landskapet.

Etter endt utdannelse som kjemiker, og ikke minst et par beinharde år som læregutt for farens kravstore forretningsforbindelser, dro han til hovedstaden for å starte sitt eget apotek. Han kom til et London som var det reneste mekka for en vitenskapsinteressert person. Det var ingen mangel på foreninger og klubber som arrangerte foredrag og temakvelder. I boka “The Invention of Clouds” framstiller forfatteren Richard Hamblyn London og andre britiske storbyer nærmest som sydende gryter der folk løper rundt for å få med seg den ene vitenskapelige revolusjonen etter den andre. Dette miljøet bruker forfatteren til å sy sammen en spennende og intrikat konstellasjon av vitenskapsmenn og sjarlataner som alle lar seg forbløffe av Luke Howards evne til å se hvordan skyene egentlig oppfører seg.

Alt må jo telles

Hvorfor er det så viktig å klassifisere skyene? Husk at historien her skjer i 1802, midt mellom det revolusjonære 1700-tallet og det teknologiske 1800-tallet. Den teknologiske utviklingen er i full gang, og det er bare noen tiår siden svensken Carl von Linné revolusjonerte biologien med å sette sammen det mest komplette hierarkiet over arter både i dyre- og planteriket. Dermed var kappløpet i gang, og det var om å gjøre å knytte navnet sitt først til alt som kunne telles. Men akkurat skyene, disse svevende, unærmelige tingene som ingen kunne ta på, var det ingen som fikk orden på.

Utfordringen er ikke bare overfladisk. I tusenvis av år har mennesker forsøkt å rapportere været ved å notere ned informasjon som temperatur, trykk, vind og skydekke. I løpet av det 17. århundret ble blant annet barometeret tatt i bruk for å måle lufttrykket. Skyene, derimot, kunne ikke måles, men bare beskrives med generelle ord som “litt overskyet” eller “grå himmel med litt regn”. Disse beskrivelsene var som regel ubrukelige, fordi de ikke ga mening i statistikk eller terminologi. Dermed var det også svært vanskelig å lage gode værmeldinger.

Fra fjærsky til tordensky - værmeldingen blir født

Så kom Luke Howard og fant ut at selv om det ser ut som om det finnes tusenvis av forskjellige skyer, var de alltid gjenkjennelig som en av sju forskjellige skytyper, eller transformasjoner - overganger. Hver sky er på vei fra en tilstand til en annen, slik at det som begynner som en fjærsky kan gå over til å være en tordensky, før det blir en regnsky. Transformasjonene er ikke tilfeldige, men kan forutses ved hjelp av vind, tidspunkt på dagen, lufttrykk og temperatur. Og ved å sette navn på skyenes tilstander, gjorde Luke Howard det mulig å dokumentere skydekket fra dag til dag, nettopp ved å knytte disse formasjonene sammen i en klassifisering som han baserte på Linnés idéer. Skyene var blitt gjenkjennelige, og for første gang var det mulig å rapportere vitenskapelig om hvordan skydekket så ut fra dag til dag, og navnene cumulus, cirrus, stratus, nimbus og diverse sammenstillinger og variasjoner ble tatt i bruk i aviser og magasiner. Den vitenskapelige værmeldingen var født.

Møte med Goethe

I et sprelsk kapittel i boka forteller forfatteren om Johann Wolfgang von Goethe, som i 1802 var en av Europas aller største kulturelle personligheter. Goethe ble så begeistret over Howards resultater, at han skrev dikt om ham og brukte Howards tekster for å overbevise malere om hvordan skyer egentlig skal se ut.

Bare sju skytyper - men umulig å huske dem!

“The Invention of Clouds” er en gjennomført og spennende bok. Spesielt historikken bak skyene er svært kunnskapsrikt satt sammen, og måten Hamblyn skisserer personene og byene i fortellingen sin på, tyder på et imponerende dokumentasjonsarbeid. Skyene og klassifiseringen er presentert på en så god måte at de aller fleste vil føle at de lærer noe her. Men akk, det er altfor få illustrasjoner, og på tross av at boka mange ganger forteller at det kun er “sju typer av skyer”, er det vanskelig å huske forskjellen på dem og hvordan de ser ut.

Det er i tillegg noe ved denne boka som virker rett og slett litt traust. Riktignok er det en revolusjonerende hendelse som beskrives, og den har fått stor betydning for menneskeheten, men vi snakker liksom om, ja, skyer. Det blir litt typisk populærvitenskapelig samtidslitteratur av det. Boka bærer til tider litt preg av at det er mange navn som skal nevnes, og mange historiske tilfeldigheter som må på plass, for at historien skal gå sin gang.

Som historiefortelling er dette likevel en unik bok, og kildehenvisningene er solide nok til å gjøre videre undersøkelser på egen hånd. Og skulle du heller ha lyst til å sitte og se ut av vinduet, så har du jo i alle fall fått bevist at det - ja, det kan også revolusjonere verden.

The Invention of Clouds: How an Amateur Meteorologist Forged the Language of the Skies
Av Richard Hamblyn
Farrar Straus Giroux, 2001
256 sider
Isbn: 0374177155