Kriger utkjempes med soldater og våpen, men også med løgner, bedrag og villedning.

Tenk på fortellingen om den trojanske hesten der sagnhelten Odyssevs etter å ha beleiret byen Troja i ti år lurer seg selv og sine beste soldater inn i byen ved å gjemme seg i en stor, hul hestefigur som trojanerne godtroende tar imot som gave.

Eksempelet er fiksjon tatt fra Homers episke dikt Iliaden, men likevel tegner det et godt bilde hvordan sluhet og juks kan brukes til å vinne en krig.

Det er også den trojanske hesten krigsforsker Gorm Harste tar utgangspunkt i når vi spør ham hvordan man har brukt desinformasjon i krigføring gjennom verdenshistorien.

– Den trojanske hesten var sikkert den første berømte formen for desinformasjon i historien om krig, sier Harste, som har en doktorgrad i statsvitenskap og er førsteamanuensis ved Institut for Statskundskab ved Aarhus universitet i Danmark.

Desinformasjon er når man sprer informasjon som man vet er falsk for å nå et bestemt mål.

For tiden snakkes det mye om russisk desinformasjon i forbindelse med krigen i Ukraina og om hvordan løgner om folkemord og nynazistiske grupper har blitt brukt til å legitimere invasjonen.

– Krig er én stor villedning

Desinformasjon er et begrep som er beslektet med propaganda og fake news.

Spredningen av falsk informasjon har flere formål. Det kan for eksempel være:

• å legitimere at man invaderer et annet land
• å styrke fiendebildet av motstanderen
• å avskrekke motstanderen ved å tegne et overvurdert bilde av egne evner på slagmarken
• å vinne folkelig støtte til krigen sin ved å overdrive – eller kanskje finne opp – suksesser

Ifølge Gorm Harste er historien full av eksempler på at man har villedet bevisst – fra antikken og til i dag.

– Det er ingen grenser for hvor mye desinformasjon, bedrag og skuespill som har blitt brukt i krig. Tenk på propaganda, skjulte angrep og på løgner om hvor mange soldater man hadde i styrken sin og hvor de befant seg på slagmarken, sier Harste, som forsker på samfunnsteori og filosofi om krig.

– Hele konseptet rundt krig er én stor villedning. For å føre krig må noen være villige til å kjempe, og det er lettere å skaffe soldater hvis du forteller dem at de kommer hjem som helter, selv om mange vender hjem med PTSD og andre ikke vender hjem i det hele tatt, sier han.

Et utgangspunkt for den forlokkende fortellingen ser man for eksempel i middelalderens korstog. De som dro på krigstokt som kristne soldater, kunne vende hjem som korsriddere.

– De ble adelsmenn, og det ble brukt til å rekruttere, sier Harste.

Hekser, havmonstre og gudenes raseri

Historien om spredning av falsk informasjon henger uløselig sammen med utviklingen av medier. Et avgjørende punkt var Johann Gutenbergs oppfinnelse av trykkpressen i 1439.

Den gjorde det mulig å trykke tekster, for eksempel nyheter, i så store opplag at veldig mange mennesker kunne ta imot den samme informasjonen samtidig.

Det skapte med det samme et behov for å kunne skille mellom sannferdige og falske nyheter.

– Etter hvert flommet det også over med falske nyheter – fra spektakulære historier om havmonstre og hekser til påstander om at syndere var ansvarlige for naturkatastrofer, skriver den amerikanske historieprofessoren Jacob Soll, fra University of South California, til Politico.

Nyhetskilden var den gangen alt fra offisielle publikasjoner, skrevet av politiske og religiøse myndigheter, til øyenvitneberetninger fra sjømenn og kjøpmenn, skriver professoren og påpeker at mens det var massevis av kilder, var det mangel på både journalistisk etikk og objektivitet.

Internett er et uregulert hav

I dag sprer internett seg som et uregulert hav av informasjon. Her er kildene til desinformasjon nærmest uendelige.

Sosiale medier er også en relativt ny oppfinnelse som er kjennetegnet ved et minimum av redaksjonell substans, forklarer medieforsker Aske Kammer.

– Det er ikke noe faktasjekk før informasjon blir delt og ingen journalistiske idealer å måtte leve opp til. Med mindre noe er injurierende eller bryter straffeloven, er det ingen som hindrer deg i å dele noe på sosiale medier, og det kan bli sirkulert ukritisk, sier han.

Villedning med vilje

Når vi snakker om spredning av falsk informasjon, blir flere ulike begreper noen ganger brukt: desinformasjon, feilinformasjon, propaganda og fake news.

Men det er forskjell.

– Det avgjørende skillet er intensjonen som ligger bak, sier medieforsker Aske Kammer, som er senterleder ved Danmarks Medie- og Journalisthøjskoles avdeling for forskning og utvikling.

Desinformasjon innebærer en hensikt om å skade, forklarer han. Formålet er å villede. Man deler noe for å skade andre.

Feilinformasjon blir derimot delt av mennesker i god tro. De vet ikke at det de deler, ikke er sant.

Begge deler kan ha konsekvenser, men en tilsiktet villedning som skal skade andre, kan ha voldsomme konsekvenser.

Desinformasjon var brensel på bålet

Et uhyggelig eksempel er folkemordet i Rwanda i 1994.

I opptakten til folkemordet hadde det blitt ført en massiv hatkampanje mot den gruppen i befolkningen som kalles tutsier. Hatefull tale og propaganda som framstilte tutsiene som ikke-mennesker, var rettet mot en annen gruppe, hutuene.

Budskapene fikk særlig utbredelse via radio, som for mange var den eneste kilden til nyheter.

– Grip spyd, køller, geværer, sverd, steiner, alt – hakk dem i hjel, disse fiendene, disse kakerlakkene, disse fiendene av demokratiet, het det i en radiosending, ifølge nettstedet folkedrab.dk, der det finnes undervisningsmateriell om folkemord, utviklet med utgangspunkt på forskning fra Dansk institutt for internasjonale studier (DIIS).

I løpet av tre måneder drepte hutu-ekstremister omkring 800.000 tutsier, og 2 millioner ble drevet på flukt.

Barn lærte å hate

Under andre verdenskrig var det andre eksempler på konsekvensene av propaganda og hatkampanjer fulle av desinformasjon.

Holocaust, nazistenes folkemord på Europas jøder, fant sted mellom 1941 og 1945, og kom etter mange års diskriminering og forfølgelse.

I Nazi-Tyskland forsynte propaganda-materiale befolkningen med en svart/hvit forestilling om kampen mellom raser.

Den jødiske befolkningen ble konsekvent framstilt som en laverestående menneskerase.

Allerede på skolen lærte de tyske barn at de skulle hate jøder fordi de hadde en kriminell natur og var parasitter på samfunnet.

Holocaust endte med å koste seks millioner jøder livet.

Det er regler for krig

Det var også på bakgrunn av forbrytelsene under andre verdenskrig at man utformet den fjerde Genève-konvensjonen, som handler om beskyttelse av sivile i krig.

De i alt fire Genèvekonvensjonene er del av den humanitære folkeretten som blant annet inneholder regler for krig.

Hovedregelen er at sivilbefolkningen eller enkelte sivile ikke skal utsettes for direkte angrep.

Men det ligger nettopp i desinformasjonens natur at den rammer sivilbefolkningen, skriver Røde Kors i rapporten «Liar's war: Protecting civilians from disinformation during armed conflict».

Og det er ikke regler mot desinformasjon, selv om det kan ha alvorlige konsekvenser å bli utsatt for det.

I rapporten fra Røde Kors nevner man:

• risikoen for at bestemte grupper utsettes for gjengjeldelse hvis de blir beskyldt for ting de ikke har gjort.
• forvrengning av informasjon som gjør det vanskeligere for befolkningen å få hjelp. Et eksempel kunne være falske historier om at nødhjelpsorganisasjoner egentlig er kriminelle, noe som gjør at folk blir redde for å oppsøke dem.
• alvorlig mental lidelse.

Juks og bedrag er tillatt i krig

I den humanitære folkeretten finnes også et avsnitt om såkalte «ruses of war». Det kan med litt god vilje oversettes til «krigslist».

Avsnittet finnes i artikkel 57 i Tilleggsprotokoll 1 til de fire Genèvekonvensjonene fra 1949.

Man kan, står det, «villede motstanderen eller forsøke å få motstanderen til å handle dumdristig eller ufordelaktig», for eksempel ved bruk av:

• kamuflasje
• lokkemidler
• falske operasjoner
• feilinformasjon

«Desinformasjon» ville være et mer presist ord enn «feilinformasjon» i denne sammenhengen, ifølge rapporten fra Røde Kors, som etterlyser en oppdatert juridisk ramme for å bruke desinformasjon i krig.

Reglene for folkemord

Militærforsker Kenneth Øhlenschlæger Buhl er enig i at det strengt tatt ikke finnes regler mot desinformasjon i krig i konvensjonene.

– Men det er regler knyttet til folkemord. Når man demoniserer en befolkningsgruppe og dermed gjør gruppen til mål for folkemord, så blir man medskyldig selv om man ikke deltar, sier Øhlenschlæger Buhl, som er ansatt ved Institutt for strategi og krigsstudier, der han forsker på humanitær folkerett.

– Hvis du oppildner til folkemord med falsk informasjon – for eksempel kaller en befolkningsgruppe for kakerlakker, som i Rwanda – så vil du også bli skyldig i folkemord, forklarer han.

Spredningen av desinformasjon, mener han, kunne kanskje settes inn i den konteksten av regler som beskytter sårbare grupper.

– Men ellers er det fritt fram for partene når det gjelder propaganda og hevde at «vi har drept så og så mange, skutt så ned mange fly og sprengt så mange stridsvogner i luften», sier Buhl.

Referanse:

Eian Katz: Liar's war: Protecting civilians from disinformation during armed conflict. IRRC No. 914, 2021.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

les også:

200 år med vaksineskepsis