Forekomsten av autisme og autismespekter-forstyrrelser er mangedoblet gjennom de siste 10 årene.
Diagnosen kan i de fleste tilfeller stilles svært tidlig, slik at intensiv opplæring kan igangsettes på et tidlig tidspunkt, noe som vil kunne forbedre prognosen til disse barna betraktelig.
Til tross for at slik kunnskap er tilgjengelig, er holdningene hos lokale hjelpeinstanser ofte at man bør vente og se om barnets utvikling retter seg av seg selv.
Relevant forskning viser at barn med autismerelaterte problemer ikke vil vokse av seg dette, men tvert imot videreutvikle og forverre problemene.
Barn med autismespekterforstyrrelser har gjennom tidene blitt utsatt for opplæring og ulike typer intervensjoner, som har vært mer eller mindre faglig fundamentert. De fleste tilnærminger har det til felles at de er utformet og gjennomført i beste mening, og ut i fra ideen om at: “Vi gjør så godt vi kan”. Det er vel og bra. Vi setter pris på snille omsorgsarbeidere, men hjelpen skal være til hjelp for barnet og dets nærmeste.
Det er fagfolks oppgave og forpliktelse å sørge for at denne hjelpen blir gitt og at den virker. Det må vi sikre at den gjør på en bedre måte enn i dag.
Hjelpen som tilbys denne gruppen barn i Norge i dag, er ofte tilfeldig basert. Den styrende variabelen for hva slags hjelp barna tilbys er hvilken kompetanse som til enhver tid er tilgjengelig ved den enkelte opplæringsenhet.
Fokus synes ikke å være rettet mot hva barnet har behov for eller hva som er anbefalt og dokumentert.
Vi som har kjennskap til fagfeltet og de mange pedagogiske tilnærminger som benyttes, vet at mange behandlere er lite opptatt av hva som er dokumentert virkningsfull pedagogikk.
Spørsmålet vi bør stille er om det er den enkelte behandlers velbefinnende som skal være retningsgivende for valg av pedagogiske tilnærming eller om det skal være dokumentert viten som skal være bestemmende?
Når vi vet hvor komplisert dette arbeidet er å utføre i praksis, og hvor alvorlig autismediagnosen er med tanke på prognose, hvorfor er ikke ansvarlige for opplæring da mer opptatt av å tilby den best dokumenterte hjelpen?
Dette vil kunne føre til at barna forbedrer sin fungering, hverdagen ville bli enklere, familiene vil kunne få det bedre og samfunnet vil kunne unngå store fremtidige kostnader.
I dag er det kun en liten andel av barn med autismespekterforstyrrelser som mottar opplæring basert på dokumenterte metoder og prinsipper. Per i dag er opplæring basert på atferdsanalytiske prinsipper, den best dokumenterte metoden til bruk i opplæring av barn med diagnoser innen autismespekteret. Selv om denne pedagogiske tilnærmingen har vist seg mest effektiv, så blir den i for liten grad benyttet.
Når det finnes effektive metoder som er dokumentert virkningsfulle, må det være vår oppgave som behandlere og pedagoger å tilby denne hjelpen til de barna som måtte ha fordel av det.
Til sammenlikning kan man spørre seg om det er opp til den enkelte lege å velge behandling ut i fra hva de selv foretrekker når det gjelder behandling av svært alvorlige sykdommer, eller om de er pliktet å velge den til enhver tid best dokumenterte behandling som er tilgjengelig?
Innsatsen overfor barn med diagnoser innen autismespekteret kan og bør forbedres. Forskning viser samme tendens overalt: Jo tidligere man kommer i gang med intensiv opplæring, basert på anvendt atferdsanalyse, jo flere pedagogiske verktøy foreldrene og pedagogene tilegner seg, jo bedre blir prognosen til barnet.
I Norge i dag må enkelte foreldre vente i flere år på at behandling foreskrives og igangsettes. Dette er dyrebar behandlingstid som går til spille. Det kan virke som om ansvarlige instanser ikke har forstått at barn med autismerelaterte problemer behøver akutt hjelp. Derfor må de vente uforholdsmessig lenge på avgjørende og viktig behandling.
Alvorlige problemer krever seriøse løsninger. Det finnes mye tilgjengelig, dokumentert viten og praksis knyttet til hvilken hjelp barn med diagnoser innen autismespekteret har behov for. Man vet i dag viktigheten av tidlig innsats i forhold til utredning og tiltak.
Tiltak i denne sammenhengen må bestå i veiledning til både pedagogisk personell i barnehagene og foreldre på hjemmebane. Slik innsats innvilges ikke i alle kommuner, grunnet manglende krav til dokumentasjon, og økonomi.
Det er dokumentert at det blir atskillig mer kostnadskrevende på lang sikt dersom vi ikke lykkes med å vende tilstanden på et tidlig tidspunkt gjennom intensiv og målrettet trening.
For de fleste er det velkjent at normale barn lærer av sine omgivelser gjennom hver eneste våkne time i løpet av døgnet. Dersom vi sørger for å gi barn med diagnoser innen autismespekteret den samme muligheten til å lære som andre barn får, gjennom intensiv innsats, vil prognosen kunne se langt bedre ut.
En stor andel barn med diagnoser innen innen autismespekteret kan oppnå alderstypisk fungering og en tilnærmet normal tilværelse, med alminnelig skolegang og kamerater. Dette viser seg når vi får igangsatt riktig hjelp på et tidlig tidspunkt, involverer foreldrene på hjemmebane og samkjører pedagogikken mellom barnehage og hjem.
Barnet får da en strukturert og planlagt hverdag som gir forutsigbarhet og som det lærer av, akkurat som andre barn.
