Stigning i havets nivå som følge av den globale oppvarmingen, diskuteres flittig. I bunn for diskusjonene ligger fjerde rapporten til FNs klimapanel IPCC fra 2007.

Ideelt sett burde resultatene være robuste, men ny forskning viser at IPCC trolig har vært for forsiktig i anslagene for hvor mye havet vil stige.

For eksempel har arrangørene av klimamøtet i København i desember i Copenhagen Synthesis Report konkludert at de oppdaterte estimatene for fremtidig økning av havnivået er omtrent det doble av IPCCs projeksjoner.

Nederland er bekymret

Flere land har beregnet egne anslag for stigningen for deres kyst, blant dem Norge, Nederland og Storbritannia.

Nederland er naturlig nok spesielt bekymret for økt vannstand. En rapport fra landets meteorologiske institutt (KNMI) fra 2006 fant at Nederland må forberede seg på en stigning på mellom 40 og 85 cm fram til år 2100.

I 2008 leverte en internasjonal gruppe en grundigere vurdering der en tok hensyn til den siste forskningen . De kom fram til tall mellom 55 og 110 cm (uten landsynkning som gjør seg gjeldende i området). Tallene betraktes som en øvre grense for stigningen, det som kan skje om den globale oppvarmingen går opp mot 6 grader. Havstigningen vil fortsette i mange hundre år. Fram til år 2200 finner gruppen øvre verdier fra 2 til 4 meter for Nederland.

Vannstanden i Norge

Bjerknessenteret har estimert fremtidige endringer i vannstanden for Vestlandet (sommeren 2009) www.havstigning.no. Bjerknessenteret angir 90 prosent sannsynlighet for at stigningen blir mer enn 50 cm, 50 prosent for mer enn 75 cm og 10 prosent for stigning over 100 cm.

For andre deler av landet vil landheving gi mindre verdier. Bjerknessenterets vurderinger bygger delvis på resultatene fra Nederland.

En viktig metode som inngår antar at emiriske relasjoner mellom endring i havnivået og endringer i global temperatur gjennom forrige hundreår også vil gjelde for neste hundre år . Men det er også tatt hensyn til annen forskning for å beregne øvre og nedre grense for stigningen.

Andre metoder i Storbritannia

I sommer kom også en rapport om projeksjoner av marine klimaendringer for kysten av Storbritannia (UK-MCP; Marine Climate Projections). Britene velger bevisst å bruke andre metoder enn dem brukt i Nederland og Norge.

De er redd for at de empiriske relasjonene som inngår, ikke i tilstrekkelig grad vil representere prosessene som vil inngå når utslagene i global temperatur blir mye større enn i forrige hundreår.

I stedet tilpasser de resultater fra IPCC til deres områder. I tillegg har de med en vurdering av mulige maksimumsscenarier knyttet til mulig økt smelting av iskappene på Grønland og i Vest-Antarktis. Rapporten er kvalitetssikret av ganske mange forskere.

Som IPCC bruker UK-MCP resultat fra klimamodellene til å vurdere effekten av at havet ekspanderer når det varmes opp, men bruker bare de modellene som gir best resultat på dagens klima. Generelt viser modellene store regionale variasjoner over verdenshavene.

For dagens klima stemmer disse bra med observasjoner. For Storbritannia gir modellene en stigning som i gjennomsnitt er i overkant av gjennomsnittet for alle hav. De bruker samme tall som IPCC for smelting av isbreer. Dette betyr at bidragene fra de store iskappene hele tiden er like små som i dag.

Ser en bort fra landhevning/synkning, varierer snittverdiene mellom 30 og 46 cm fram til 2100 for ulike scenarier for utslipp av klimagasser. Det er imidlertid stor spredning mellom modellene, og høyeste anslag (95-prosentilen) varierer mellom 48 og 76 cm.

Iskappesmelting øker usikkerheten

Til sammenligning observeres det i dag en gjennomsnittlig stigning for verdenshavene på cirka 3 mm per år, tilsvarende 30 cm på hundre år. Tallene for UK gir mindre stigning enn metodene til nederlenderne og Bjerknessenteret. UK-tallene er imidlertid større enn tallene fra IPCC som gir tall mellom 38 og 59 cm for høye anslag (95-prosentil, gjennomsnitt over alle hav).

Mulig fremtidig økt smelting fra de store iskappene kommer i tillegg og øker usikkerheten i resultatene. Vi vet at store mengder av isen på Grønland smeltet under siste mellomistid, da global temperatur trolig var en grad høyere enn i dag og havet sto flere meter høyere .

Et nytt arbeid basert på sedimentdata i Rødehavet anslår at gjennomsnittlige rater for stigning av havnivået under denne mellomistiden var 1,6 pluss/minus 0,8 m per hundre år . Om lignende mekanismer inntrer under den globale oppvarmingen, gir dette en mulig ekstremverdi for havstigning på 2,4 m for neste hundre år.

Om en justerer for regionale variasjoner og effekten av hevning/synkning av landoverflaten som følge av at deler av isen på Grønland og i Antarktis smelter, blir denne øvre grensen nedjustert til 1,9 m for UK. UK-MCP vurderer imidlertid denne verdien som svært usannsynlig. Ingen modeller og ingen observasjoner gir i dag indikasjoner om at noe slikt kan skje.

Har ikke brukbare modeller

Nye observasjonsstudier viser at tapet av vann fra iskappen på Grønland er blitt doblet de siste 10 år . Også isen over Vest-Antarktis viser tegn på økt smelting . Men vi vet ennå ikke om denne økningen er en del av en langsiktig trend eller en naturlig tiårsvariasjon. Smeltingen de aller siste årene har tilsvart 10 cm på hundre år . UK-MCP bruker det høyeste estimatet til IPCC, dvs. 17 cm. Men høyere tall kan på ingen måte utelukkes.

Det verst tenkelige scenario for økning av havnivået for kysten av Storbritannia er fra 93 cm (76 pluss 17 cm) til 1,9 meter. Men UK-MCP finner det altså svært usannsynlig at det høyeste nivået vil inntreffe innen hundre år. Dette betyr at i praksis er det rimelig samsvar mellom nederlenderne, Bjerknessenteret og UK-MCP når det gjelder sjansene for virkelig store verdier for stigningen.

Det store problemet er at vi ikke enda har brukbare modeller som kan prediktere hva som vil skje med de store iskappene.

Det er sannsynlig av deler av Grønland vil smelte på sikt, men vi vet ennå ikke hvor mye og hvor lang tid det vil ta.

Forbedring av klimamodeller og kontinuerlig overvåking vil etter hvert gjøre oss bedre i stand til å vurdere sannsynligheten for at slike ekstreme hendelser kan inntreffe.

Referanser:

Rahmstorf, S. (2007): A semi-empirical approach to projection future sea level rise. Science, 315, 368-370

Otto-Bliesner, B.L. m. fl. (2006): Simulating Arctic climate warmth and icefield retreat in the last interglaciation. Science, 311, 1751-1753

Rohling. E.J. m. fl. (2008): High rates of sea level rise during the last interglacial period. Nature Geoscience, 1, 38-42.

Rignot, E., P. Kanagaratnam (2006): Changes in the velocity structure of the Greenland Ice sheet, Science, 311, 986-990.

Rignot, E. m.fl. (2008): Recent Antarctic ice mass loss from radar interferometry and regional climate modelling. Nature Geoscience 1, 106-110.

Cazenave, A. m.fl. (2008): Present-day sea level rise: A synthesis. C.R. Geoscience, 340, 761-770.