Spekk, organer og fostre fra hval er noe av det som ble samlet inn til museene for over hundre år siden.
Spekk, organer og fostre fra hval er noe av det som ble samlet inn til museene for over hundre år siden.

Hvorfor ligger 377 hval-fostre på sprit på norske museer?

Det er ikke alt som får plass i museenes utstillinger. Men det som ligger på lager, forteller også en historie.

Paleontolog Lene Liebe Delsett har undersøkt hva slags rester av hval som er lagret ved de naturhistoriske museene i Oslo, Bergen og København. 

Så mange som 2.500 hval-eksemplarer har hun kartlagt i sin studie. Der det har vært mulig, har hun hentet inn informasjon om når og hvordan hvert av dem nådde museene. 

Det er mange fostre i samlingene. 

I Bergen er det 311 hvalfostre på sprit og i Oslo 66.

Ved Naturhistorisk museum i Oslo ligger de på et lite lager utendørs.

Det er gulskjær i de hundre år gamle krukkene. Oppi ligger små hvaler som ser ut som mini-versjoner av de voksne.

– Dette er en nise. Den er jo ganske søt, sier Delsett.

I noen av krukkene er det grønngule indre organer.

Et indre organ fra blåhval fra Sør-Georgia er et av sporene etter den industrielle hvalfangsten i Sørishavet.

I et annet glass er det eggstokker fra finnhval. Spekk var også noe som ble samlet på.

I en eske står det små glass med de minste fostrene. Delsett synes de er spesielle.

De ble skåret ut av morens mage da de var på et tidlig stadium av fosterutviklingen.

– Det er noe vemodig ved babyhvaler på sprit, jeg synes det, sier Delsett.

Forsket på fostre

Hvorfor så mange fostre? 

Delsett forteller at i Bergen ble det forsket på fosterutvikling hos hval. 

Hvalfostre var dessuten lette å oppbevare hele. Den danske forskeren Daniel Frederik Eschricht, som levde på 1800-tallet, argumenterte for at hvalfostre var viktige studieobjekter. De hadde liten økonomisk verdi, og samling av fostre gjorde det mulig å studere hele anatomien til hval i miniatyr-form. Det skriver Delsett i studien.

Også i Oslo er det ganske mange hvalfostre, men mye mindre publisert forskning om dem.

Enhjørningshvalen

Delset har forsket på hvalsamlinger gjennom prosjektet Collecting Norden ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo. Men hun er også forsker ved Naturhistorisk museum i Oslo. 

Fra lageret på museet der viser hun frem en skalle etter en narhval som hadde to «horn». De er nokså sjeldne. 

Tann fra narhval.
Tann fra narhval.

Dette er ikke egentlig horn, men lange, spiralsnodde støttenner. Den ene tannen i narhvalens overkjeve vokser når hvalen blir eldre og stikker til slutt ut som et spyd. 

Narhvaler var populære på grunn av denne lange støttannen.

– Folk har vært fascinert av dem lenge. Det har vært mye kjøp og salg av tenner. De er opphav til enhjørningmyten, og det har vært mye tro på at tennene har magiske krefter.

Men det ligger flere skatter på lager.

En gammel sigarboks har noen små, skjøre knokler i seg.

En annen boks inneholder klumpete bein. Det er knokler som har vært i ørene til en hval. De er på størrelse med en neve.

De stammer fra et blåhval-foster, forteller Delsett.

Norge var ledende på fangst av store hvaler fra slutten av 1800-tallet og i mange tiår fremover. 

Dette vises i liten grad i det som ligger lagret på Naturhistorisk museum i Oslo og Universitetsmuseet i Bergen, ifølge Delsett. 

– Jeg ble overrasket. Siden Norge var en stormakt på hvalfangst, særlig i Sørishavet, skulle man tro at dette på et eller annet vis syntes. Men det gjør det egentlig ikke, sier Delsett.

I stedet var det mange småhvaler på lager, som delfiner, niser og narhval.

Tilfeldig jakt 

I Norge har det foregått fangst av tannhvaler langs norskekysten i flere hundre, kanskje flere tusen år, sier Delsett. 

Tannhvaler er hvaler med tenner, som delfiner, niser og spekkhoggere. 

Fangsten på de store hvalene, som blåhval og knølhval, foregikk i stor skala. Det ble utviklet store skip og teknologi for å fange dem og bearbeide skrottene. Norge var spesielt aktiv i Sørishavet ved Antarktis. 

Jakten på de små tannhvalene var mye mer tilfeldig. Folk grep muligheten når den kom, forteller Delsett. 

– Det var mer sånn: Oi, der kommer det en flokk delfiner, dem tar vi. 

Folk brukte det de hadde for hånden av utstyr.

– Man tok et makrellgarn, kanskje, klubbet dem i hodet eller jaget dem på grunna.

Delfin fra Drøbak

Delsett trekker frem en favoritt blant hval-skjelettene som ligger lagret ved Naturhistorisk museum i Oslo. 

En ryggrad med ribbein tett i tett og et hode i en boks er restene av en kvitskjeving, som er en svart og hvit delfin.

Delfinen ble fanget i Drøbak i Oslofjorden i 1842. Dette er en av de eldste hvalene i samlingen som ikke er fra forhistorisk tid.

– Det kom en flokk på et par og tjue dyr. En bonde så dem ut av vinduet og tenkte nok at «de må vi fange».

Atlantic White-sided Dolphin
Atlantic White-sided Dolphin

Fiskerne klarte å få delfinene opp på land og syntes de var spesielle. Naturhistorisk museum var enig og ville ha arten i samlingen sin.

Et annet eksempel er fra Bergen i 1885. Tusen kvitskjevinger samlet seg i en fjord. 200-300 ble drept. 

Fridtjof Nansen, som da jobbet ved det naturhistoriske museet i Bergen, fikk ordnet innkjøp av fostre og skjeletter. 

Storhvalfangst i Norge

Fangsten som har foregått på små tannhvaler, er godt synlig i museumssamlingene. Nise er en av de vanligste artene i samlingene og er vanlig i norske farvann, ifølge den nye studien.

Av bardehvalene var det mange eksemplarer av vågehval. Den er også vanlig utenfor Norge og jaktes fortsatt på i dag. Ellers er det forbudt å fange hval. 

Det finnes også flere eksemplarer som stammer fra storhvalfangst utenfor Nord-Norge. Det var her den industrielle hvalfangsten kom i gang, før det ble forbudt i Norge i 1904. 

I hvalsalen til den naturhistoriske samlingen i Bergen henger rundt 20 komplette hvalskjeletter. Her er en 24 meter lang blåhval som ble fanget i Finnmark i 1878. 

Noen av hvalene i de ulike samlingene er samlet inn etter at de har strandet. Noen stammer fra ekspedisjoner til fjerne strøk. 

– Bør ikke samles igjen

Delsett syntes det var spesielt da hun kom til blåhvalene i samlingene. 

– Det er så enormt, det er det største dyret som har levd noensinne. De gangene jeg kommer til blåhvalmaterialet, får jeg litt ærefrykt.

– Det som også er spesielt med blåhvalmaterialet, er at man kan ikke, eller bør ikke, samle det igjen.

Ribbeinskasser etter små tannhvaler.
Ribbeinskasser etter små tannhvaler.

Anatomi var ut

Det er få av hval-eksemplarene hun har funnet som stammer fra storhvalfangsten ved Antarktis. Det var her virkelig mange hval ble drept. Norge ledet an lenge. 

Flere nasjoner deltok etter hvert. Fangsten drev flere arter til randen av utryddelse ut over 1900-tallet. 

Oslo har ikke mer enn 21 eksemplarer fra Sørishavet, Bergen åtte.

Delsett tror det handler litt om tidspunkt. 

– Mesteparten av hvalene i museumssamlingene ble samlet inn på slutten av 1800-tallet, sier hun. 

Da ble institusjonene bygget opp. Norge løsrev seg fra Sverige. Det var viktig å ha nasjonale museer, sier Delsett. 

– Anatomi var populært. Man prøvde å finne ut hvordan dyr så ut og utviklet seg. Hvaler ble byttet med andre dyr fra museer i utlandet.

Men på midten av 1900-tallet, da hvalfangsten i Sørishavet var på sitt største, fikk ikke lenger objekter og anatomi så mye oppmerksomhet i biologisk forskning. 

Nye muligheter 

Nå vet Delsett altså hva som finnes på museene. Hva kan det brukes til?

Ny teknologi og forskningsmetoder gjør at en kan hente ut ny informasjon fra det gamle materialet.

Det er viktig å avdekke hvilke skjevheter, eller såkalte bias, som ligger i materialet, mener hun. 

– Samlinger er ikke en en-til-en-representasjon av naturen, sier Delsett. 

Hvilke arter som er samlet inn og hvor de kommer fra, speiler ikke nødvendigvis hvordan de er fordelt i naturen. Kultur og samfunn spiller inn. 

For eksempel var det mye narhval og andre arter fra rundt Grønland i den danske samlingen. Det skyldes kolonihistorien deres. 

Det kan hende det er samlet flest hanner av en art fordi hannene ser flottest ut. Eller at invaderende arter ikke er blitt samlet inn.

Vet ikke hvilke spørsmål som stilles i framtiden

Det er nå mulig å undersøke DNA fra eksemplarene. Eller å se på hva som finnes av miljøgifter i de gamle hvalene. 

– Det er også fortsatt mye vi ikke vet om skjelett, bløtvev og fosterutvikling. 

Men vet ikke nødvendigvis hva det kan brukes til i fremtiden, påpeker Delsett.

–  Folk som samlet hvaler i 1880, kunne ikke vite at vi skulle få fantastiske genomdata-metoder eller hvilke spørsmål vi skulle ønske å stille oss nå.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanse: 

Lene Liebe Delsett: «Collecting whales: processes and biases in Nordic museum collections», PeerJ - Life and Environment, 26. januar 2024.

Få med deg ny forskning

Powered by Labrador CMS