Katalin Karikó og Drew Weissman vant årets Nobelpris i medisin for oppdagelsene som gjorde utviklingen av mRNA-vaksiner mot Covid-19 mulig. Bildet er tatt ved University of Pennsylvania i Philadelphia.

Hva er det egentlig Nobelpris-vinnerne har utviklet?

Oppdagelsene bak årets Nobelpris har hatt enorm betydning for verden. Dette viser hvor viktig grunnforskning er for medisinske fremskritt, sier professor i molekylærmedisin Geir Slupphaug ved NTNU.

Årets Nobelpris i medisin er tildelt Katalin Karikó og Drew Weissman

– Deres banebrytende oppdagelser var essensiell for utviklingen av mRNA-vaksinen mot covid-19. Vaksinen fikk uvurderlig betydning for håndteringen av pandemien, sier Magnar Bjørås til forskning.no. 

Han er professor ved institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU. 

Veldig fortjent

– Helt supert! Veldig fortjent, istemmer professor i molekylærmedisin Geir Slupphaug ved NTNU.

De to prisvinnerne har vært helt avgjørende for gjennombruddet av mRNA vaksiner, ved at ga ønsket stabilitet og ønsket produksjon av virusprotein, forklarer professor i molekylærmedisin Geirb Slupphaug ved NTNU.

Slupphaug er faglig leder av kjernefasiliteten PROMEC ved institutt for klinisk og molekylær medisin.

Der har de analysert betydningen av modifikasjoner i RNA i en årrekke.

Han forklarer så enkelt han klarer hva forskerne har utviklet:

Kopi av gener blir oppskrift

– DNA-et som sitter i cellekjernen i hver celle i kroppen vår inneholder kodene for omtrent 20.000 ulike proteiner, som er cellenes «arbeidshester», forklarer han. 

For å lage de ulike proteinene dannes det først en slags kopi av genet i form av et mRNA molekyl-som bærer proteinkoden og som sendes ut av cellekjernen. 

– Her blir så mRNA-et «oversatt» til å danne det aktuelle proteinet, forklarer han.

Det samme skjer i alle andre organismer, inkludert virus, hvor mRNA brukes til å lage proteiner.

Skiller seg fra tidligere tiders vaksiner

– De forrige generasjonene med vaksiner, var basert på at proteiner fra virus eller døde virus ble sprøytet inn i kroppen, forklarer han. 

Kroppen reagerer da med å lage motstandsstoffer (immunoglobuliner) som kunne beskytte mot senere infeksjon.

– Allerede på 1990-tallet startet forskere å undersøke om en i stedet kunne injisere mRNA som kodet for virusprotein, sier Slupphaug. 

Dermed kunne kroppens celler selv  danne virusproteinet og derved oppnå samme eller bedre beskyttelse.

De første forsøkene ga uønskede reaksjoner

Dette mRNA-et ble laget syntetisk i laboratoriet. 

– Men det viste seg at det både hadde  dårlig stabilitet og var lite effektivt til å danne det ønskede virusproteinet når det ble gitt til menneskeceller, sier han. 

I tillegg ga det også uønskede immunreaksjoner i cellene.

Parallelt med disse forsøkene hadde det lenge foregått studier som viste at kroppens celler modifiserte byggestenene i sitt mRNA for å oppnå bestemte egenskaper. 

– Denne kunnskapen ble så tatt i bruk for å modifisere det syntetiske mRNAet på tilsvarende måte, forklarer han.

Tidkrevende arbeid

Dette var et tidkrevende arbeid. 

Men det resulterte til slutt med at det ble mulig åfremstille syntetisk mRNA som både hadde ønsket stabilitet og ga ønsket produksjon av virusprotein, uten at det ga de uønskede immunreaksjonene, understreker han. 

– Her har de to prisvinnerne altså vært helt avgjørende for gjennombruddet av mRNA-vaksiner, forklarer Slupphaug.

Vil kunne brukes i kreftbehandling

I tillegg til betydningen for vaksiner, vil denne kunnskapen også kunne få betydning for behandling av mange sykdommer, som for eksempel kreft. 

– Det har nemlig vist seg at det cellulære apparatet som modifiserer RNA-et ofte er unormalt i kreftceller. Derved kan det dannes unormale mengder av proteiner som styrer blant annet celledelingen, forklarer professoren. 

Her åpner seg et helt nytt felt for målrettet behandling av ulike krefttyper, sier Slupphaug.

Få med deg ny forskning

Powered by Labrador CMS