Bedre på bunnen
Én av tre kvinner som har født får prolaps i underlivet. Ny studie viser at bekkenbunnstrening kan redusere grad av prolaps, redusere symptomer og skape endringer i bekkenbunnen.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Man antar at nær halvparten av alle kvinner som har født mister noe av støttefunksjonen i bekkenbunnen. Mange kvinner lider av underlivsprolaps (prolaps/nedfall/fremfall av blære, livmor og/eller tarm).
Det betyr at endetarm, livmor eller urinblæren ramler inn mot skjedeveggen. Symptomene kan være tretthet, tyngdefølelse og ubehag i underlivet, en følelse av at noe holder på å ramle ut.
Iblant forekommer problemer med å tømme urinblæren samt urinlekkasje. Lidelsen kan, akkurat som urinlekkasje, medføre ubehag ved fysisk aktivitet og være en viktig faktor for redusert fysisk aktivitet hos kvinner.
Det er et stort behov for å identifisere risikofaktorer, og finne ut hva som kan forebygge og behandle lidelsen.
Mange studier viser svært god effekt av styrketrening av bekkenbunnsmusker på urinlekkasje, men en har ikke hatt dokumentasjon på effekt av bekkenbunnstrening for å redusere og forebygge prolaps.
En doktorgradsstudie ved Norges idrettshøgskole har identifisert risikofaktorer for prolaps, evaluert effekt av bekkenbunnstrening i forebygging og behandling av prolaps og dokumentert endringer i bekkenbunnens form og fasong (morfologi) etter trening.
Risikofaktorer for underlivsprolaps

49 kvinner med prolaps og 49 kontrollkvinner deltok i studien.
Analyser viste ingen forskjell mellom gruppene i forhold til røyking, fysisk aktivitet med lav intensitet, fødselsforløsning (keisersnitt, tang, vakuum), fødselsvekt, strekkmerker, og generell hypermobilitet i ledd.
Kvinner med prolaps hadde lavere styrke og utholdenhet i bekkenbunnsmuskulaturen og lavere hviletrykk enn kvinner uten prolaps.
Body mass index (BMI), sosioøkonomisk status, tungt fysisk arbeid, fødselsskade på endetarmsmusklene og funksjon i bekkenbunnsmusklene var uavhengig assosiert med prolaps.
Begge gruppene fikk informasjon om lidelsen og ble rådet til å trekke sammen bekkenbunnsmusklene før hosting, nysing og tunge løft, og å unngå å trykke nedover (for eksempel ved avføring).
Kvinnene i treningsgruppen skulle trene 3 sett med 8-12 sammentrekninger av bekkenbunnsmusklene i seks måneder. I tilegg fikk de individuell oppfølging hos fysioterapeut. Kontrollgruppen fikk ikke veiledet trening eller annen oppfølging underveis.
BMI og funksjon i bekkenbunnsmusklene synes å være viktige faktorer da disse kan endres av kvinner selv.
Positiv effekt av trening
19 prosent av kvinnene i treningsgruppen versus 8 prosent av kontrollene bedret grad av prolaps.
Kvinnene i treningsgruppen reduserte frekvens og plager av prolapsrelaterte blære- og tarmsymptomer, bedret styrke og utholdenhet i bekkenbunnsmuskulaturen, økte muskeltykkelse, eleverte posisjon på blære og tarm, reduserte arealet på åpningen for urinrør, skjede og endetarm og forkortet lengden på bekkenbunnsmusklene sammenlignet med kvinnene i kontrollgruppen.
Studien viser at veiledet bekkenbunnstrening kan redusere grad av prolaps, redusere symptomer og skape morfologiske og funksjonelle endringer i bekkenbunnen.