Den norske villaksforvaltningen har i mer enn 20 år satset på å utrydde den dødelige Gyrodactylus-parasitten ved å behandle smittede elver med giftstoffet rotenon og andre kjemikalier, uten å lykkes.
Til nå har dette kostet mer enn 300 millioner kroner.
Nå viser nye forskningsresultater fra blant annet forskere i Nofima Marin at villaksen har evnen til å utvikle arvelig motstandskraft mot parasitten.
Dersom forholdene blir lagt til rette, vil dødeligheten i smittede elver kunne reduseres betydelig på overkommelig tid med naturens egne metoder.
Villaksen er truet
Villaksbestandene i Atlanterhavet er på historisk lave nivåer. Bestandene sliter selv etter flere tiår med internasjonale målrettede tiltak for å hindre nedgangen. En alt for stor andel av den utvandrende laksesmolten overlever ikke i sjøen.
Den nordøstatlantiske villaksbestanden trues i tillegg av lakseparasitten Gyrodactylus salaris de første levemånedene i ferskvann.
Parasitten tar årlig livet av store mengder laksunger i norske elver, hvor nesten 50 prosent av den nordøstatlantiske laksen gyter. Parasitten bidrar dermed til ytterligere nedgang i bestanden.
Det er fare for at hele laksestammer kan bli utryddet.
Nye tiltak må prøves
Strategien til villaksforvaltninga har siden 1986 vært å utrydde Gyrodactylus fra norske elver. Til nå er det brukt store ressurser og over 300 millioner kroner på dette.
Det viktigste tiltaket har vært behandling av smittede elver med plantegiften rotenon. Behandlingen har vært vellykket i små vassdrag, men har ofte mislykkes i store, kompliserte vassdrag selv etter gjentatte rotenonbehandlinger.
I de senere år er også behandling med sur aluminium utprøvd, uten ønsket effekt i kompliserte vassdrag. Det er dermed fare for at utryddingsstrategien slår feil, og det er ikke utviklet noen alternative strategier. Dette truer fremtiden til villaksen.
Nå viser nye forskningsresultater at enkelte individer i en villaksbestand har evnen til å overleve når de blir utsatt for Gyrodactylus-smitte, og at denne evnen er arvelig.
Dette kan utnyttes i en strategi for å bygge opp arvelig motstandskraft hos villaksen i tilfelle forsøkene på å utrydde parasitten mislykkes også i fremtiden.
De fleste smittede elvebestandene holdes allerede i live ved å fange stamfisk i elva og bruke klekkerier til å produsere avkom som settes ut i elva.
Det er dermed mulig å gjennomføre tiltak som sikrer at det blir brukt foreldrefisk med stor arvelig motstandskraft mot parasitten.
Forskningsresultatene viser hvordan dette kan gjøres.
Oppsiktsvekkende forskningsresultater
De nye forskningsresultatene ble presentert i en artikkel i januarnummeret av det anerkjente fagtidsskriftet Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences.
Bak artikkelen står en gruppe norske forskere fra flere sentrale forskningsmiljøer innen lakseforskning, genetikk og parasittologi (UMB, Nofima, NINA, UiO og CIGENE) i samarbeid med lokale interesser ved Drammensvassdraget.
Forsøkene ble utført med villaks fra Drammenselva, ei elv som har vært smittet med parasitten siden 1987 og som er for stor og komplisert til å kunne behandles med giftstoffer.
Avkom etter innfanget, lokal villaks ble utsatt for Gyrodactylussmitte fra naturlig smittet småfisk fra elva. Etter to måneder var bare rundt 10 prosent av forsøksfisken fortsatt i live, noe som stemmer bra med rapporter om dødeligheten i smitta elver.
Blant avkommet etter noen foreldrepar overlevde imidlertid nesten halvparten av laksungene.
Dette viser at evnen til å overleve Gyrodactylus-smitte er arvelig.
Graden av arvelighet i forsøket innebærer at overlevelsen vil stige fra 10 prosent til 24 prosent i løpet av én generasjon, dersom bare fisk som overlevde smitteforsøket blir brukt som foreldre. Gjentatt seleksjon er ventet å øke overlevelsen videre for hver ny generasjon.
Resultatene er svært oppsiktsvekkende og klart i strid med rådende oppfatning hos forskere så vel som i lakseforvaltningen.
Det har vært antatt at smitta norske laksestammer ikke er i stand til å overvinne parasitten, og derfor vil dø ut hvis ikke parasitten blir utryddet.
Hva kan gjøres?
Forsøksresultatene viser at det er genetisk potensial hos villaksen til å utvikle stadig økende motstandskraft mot Gyrodactylus gjennom naturlig utvalg. Hvorfor har ikke dette skjedd allerede?
For det første vil dette være en tidkrevende prosess i naturen, der det kan ta mange år fra utvalget skjer hos laksungene til de overlevende vandrer til havs og kommer tilbake til elva som gytefisk.
For det andre kan kombinasjonen av lav overlevelse og tilfeldigheter føre til svært lav eller ingen gytesuksess hos den lokale laksen i enkelte årganger.
For det tredje har det vært satt ut store mengder med klekkeriproduserte laksunger som har vært skjermet mot Gyrodactulus-smitte, og som derfor ikke har vært gjennom naturlig utvalg.
Observasjoner fra elva Driva, der det ikke har vært satt ut laksunger de siste årene, tyder på at overlevelsen er økende til tross for at elva har vært smittet siden 1980.
For å korte ned på tiden det tar å utvikle motstandskraft mot parasitten og sikre seg mot tilfeldige tilbakeslag under varierende naturlige forhold, kan man i stedet utnytte bruken av klekkerier til å teste motstandskraften hos avkom etter vill stamfisk. Fisk som overlever smittetesten kan da fôres fram til kjønnsmodning og brukes som foreldre i produksjonen av laksunger til utsetting.
Dette vil både fremskynde utviklingen av motstandskraft og sikre at det hvert år er tilstrekkelig med laksunger i elva.
Siden økt motstandskraft hos laksen neppe vil føre til at parasitten dør ut, kan det i første omgang fokuseres på vassdrag der strategien med å utrydde Gyrodactylus i praksis er umulig (for eksempel Drammenselva). Dessuten vil tiltaket uansett kunne brukes som en forsikring i elver der utrydding ved hjelp av kjemikalier har vist seg å gi usikre resultater.
På lang sikt vil feilvandring av gytefisk fra elvestammer med stor motstandskraft kunne styrke overlevelsen hos andre stammer hvis parasitten sprer seg eller blir introdusert på nytt fra de nærliggende Østersjøvassdragene langs grensa til Finland og Sverige.
