Petter er sint. Han skjeller ut de andre rundt bordet. Han blir aggressiv når noen tar den siste skiven med pålegg. Han nekter å rydde bort tallerken og mat. 

Petter er innsatt i fengselet der Olav Levin Johansen jobbet som fengselsbetjent. 

Johansen får melding om at stemningen er dårlig på avdelingen. Petter sitter i fellesrommet og stirrer sint på alt og alle. De andre innsatte har trukket seg unna til cellene sine. 

Johansen gir beskjed om at Petter skal komme til hans kontor. I tilfelle bråk er to andre fengselsbetjenter til stede. 

Petter blir fortalt at han blir flyttet til eneromsavdeling. Der må han bli til han har roet seg. 

Da går han til angrep. 

Ikke prat, men basketak

Petter dytter et bord mot fengselsbetjentene og løfter hånda for å slå.

Johansen kaster seg over ham. Etter et kort basketak blir Petter overmannet og ført til sikkerhetscellen i kjelleren. 

Historien er fra avhandlingen til Olav Levin Johansen. 

Han har nettopp tatt doktorgraden på sine egne erfaringer som fengselsbetjent. Studien handler om balansen mellom å hjelpe innsatte og sette grenser for dem. 

Kommunikasjon mellom ansatt og innsatt er et viktig tema. 

Johansen mener at bedre kommunikasjon ville ha løst situasjonen med Petter uten bruk av fysisk makt. 

Likeverdig, men ikke likestilt

Den innsatte og den ansatte er ikke likestilte. Den ene er dømt til å være der, den andre må følge fengselets regler og har sikkerhet og ro som et viktig mål.

Likeverd er likevel mulig. 

Selv om livet i fengselet har stramme rammer, er det mulig å få til likeverdige forhold mellom innsatte og ansatte i ulike situasjoner, ifølge Johansen. Det handler blant annet om å forsøke å forstå andres opplevelser og erfaringer. 

Om Petter hadde fått forklart sin oppførsel og hvorfor han var så sint, og om Johansen hadde klart å lytte og forstå, ville dette kunne ført til et annet forløp enn slåsskamp. 

Johansen kom ikke i posisjon til å danne en likeverdig relasjon med Petter, slik at han fikk vist ansvar og engasjement for situasjonen hans.

Med en annen innsatt gikk det bedre.

I mørke på cella

Jørgen har isolert seg selv inne på cella. Han er fortvilet og lei av å sitte i fengsel. Samtidig gruer han seg til å bli løslatt. Han frykter at han vil ende opp i rus og kriminalitet som før fengslingen.

Jørgen sitter i mørke, går ikke ut til lufting og tar ikke kontakt med noen. 

Han har ikke bedt om hjelp, men fengselsbetjentene er bekymret. 

Jørgen er opptatt av fiske. Han binder fluer og har tidligere vært på fisketurer med andre innsatte og ansatte. Johansen fisker også. Han bruker deres felles interesse når han besøker Jørgen på cella. 

Den ansatte og den innsatte får til en god samtale om fisking. Jørgen blir med ut i luftegården. Så begynner han å snakke om sine vanskeligheter. 

Johansen legger vekt på at han var personlig, men ikke privat, i samtalen med Jørgen. Han forteller ikke egne fiskehistorier, men bruker sine erfaringer til å komme i et likeverdig forhold til Jørgen. 

– Mer bruk av makt fører til utagering

– Fengselsbetjentene skal verken drive terapi eller prøve å fikse psykiske problemer. Men en riktig balanse av opplæring, grensesetting og samtaler vil bidra til bedre soning og rehabilitering, sier Johansen.

Lave budsjetter og nedskjæringer betyr at innsatte må sitte mer innelåste på cella. Da blir det færre betjenter som kan jobbe med ulike aktiviteter for de innsatte, ifølge Johansen.

– Det vil bli mer bruk av makt, fordi isolasjon fører til utagering fra de innsatte. Hvordan skal vi få til effektive samtaler i en slik situasjon, spør Johansen.

De som er dømt til fengsel, mister friheten. Rammene for hverdagen er bestemt av andre. Men oppholdet i fengsel bør også føre til positiv selvforandring, mener Johansen.

Her kommer fengselsbetjentene inn. De har mest kontakt med de innsatte. De skal både hjelpe og sette grenser. 

– Dømt til samvær med de innsatte

– Vi er på en måte dømt til samvær og forhold til de innsatte. Derfor bør fengselsbetjenter ha en viktigere rolle i rehabiliteringen av de innsatte, sier Johansen.

Det krever nok bemanning, høy faglig og menneskelig kompetanse, tid og ro til å jobbe konstruktivt med de innsatte. I tillegg er ikke utdanningen til fengselsbetjent god nok, mener han.

Forskningen hans viser at fengselsbetjentene ikke tar i bruk det de har lært på fengselsskolen om miljøarbeid, profesjonalitet, etikk og moral når de kommer ut i aktiv tjeneste.

Johansen tok ettårig utdanning som fengselsbetjent og fikk jobb ved Ålesund kretsfengsel i 1977. 

Han jobbet i fengsel i 38 år. 

 – Jeg er den andre fengselsbetjenten i Norge som tar doktorgrad på kriminalomsorgen, sier Johansen. 

Forskere uten erfaring fra fengsel

En av grunnene til at han startet på doktorgraden, var en forskningskonferanse om kriminalomsorgen. Ingen fengselsbetjenter var til stede. 

– Der var det forskere uten erfaring fra fengsel som diskuterte hva som er den beste kriminalomsorgen ut fra sine egne faglige interesser, sier han.

Forskningen mangler betjentenes erfaringer, perspektiv innenfra og forståelse av relasjonen mellom innsatte og ansatte, mener den pensjonerte fengselsbetjenten. 

– Det irriterer meg at alle andre skal ha et ord med i laget, men ikke vi som sitter på erfaringen. Jeg håper at flere fengselsbetjenter og andre yrkesgrupper som er i direkte kontakt med innsatte, nå begynner å forske på eget yrke, sier Johansen.

 Nå ønsker han seg posisjon til å påvirke kriminalomsorgen og fengselsbetjentrollen.

– Det har vært en viktig drivkraft for meg.

Men veien til doktorgrad har vært lang.

Tok doktorgraden på tredje forsøk

Først tok Johansen videregående skole, deretter universitetsutdanning, med hovedfag i pedagogikk. Alt ved siden av jobben. 

Da han ble pensjonist for tolv år siden, skrev han en doktoravhandling som ikke ble godkjent. 

Så fikk han høre om Senter for praktisk kunnskap ved Nord universitet. Han kom inn på doktorgradsprogrammet, skrev ny avhandling - som heller ikke ble godkjent.  

– Jeg liker ikke å gi opp, sier Johansen. 

I desember fikk han endelig doktorgraden. 

Kåre Sigvald Fuglseth er professor på senteret. 

Der kan folk fra alle typer yrker ta mastergrad og doktorgrad med utgangspunkt i sine erfaringer.

– Vi tar erfarne praktikere på alvor, sier Fuglseth til forskning.no.

Praktisk forskning

Gjennom de siste 25 årene har lærere, sykepleiere, leger, militære, skuespillere, sangere, musikere, piloter og ambulansesjåfører tatt master eller doktorgrad. Og nå også en fengselsbetjent. 

– De kommer ofte fra yrker der de ikke kan ta master eller doktorgrad gjennom sin egen yrkesutdanning. De kjenner arbeidslivet godt. I studiet bringer vi dem sammen i tverrfaglig dialog, sier Fuglseth.

Studentene starter med å gå gjennom egne erfaringer. Ofte er de uvante med å sette ord på kunnskapen de har og hva som er typisk for yrket deres. 

– De intervjuer også andre i samme yrke for å sikre at opplevelsene er allmenne og for å se yrkespraksisen sin i større perspektiv, sier Fuglseth.

Så settes praksisen inn i en teoretisk ramme.

–Erfaringene og kompetansen deres blir utviklet til teori som kan komme direkte til nytte i både praksis og utdanningen til yrket, sier Fuglseth.

– Hvis all teori og kunnskap bare utvikles ovenfra av forskere og med rene utenfra-perspektiv, mister vi innsikter, løsninger og kompetanse som er utviklet på gulvet, sier han.

Fuglseth var leder for komitéen som vurderte Johansens avhandling.

–Vi berømmet ham for å komme med nye grep. Fengselsbetjent-utdanningen og yrket er lite teoretisert. Johansen har utviklet begreper som hjelper og grensesetter, samt situasjonsbetinget likeverd. Det kommuniserer godt tilbake til yrket, sier Fuglseth. 

Referanse: 

Olav Levin Johansen: Ideal, selvforståelse og yrkesidentitet. En studie av egne erfaringer som fengselsførstebetjent i spenningsfeltet mellom hjelp og grensesetting. Nord universitet 2023. Sammendrag. 

LES OGSÅ

Hakkebakkeskogen og Kardemomme by har bidratt til Norges spesielle syn på kriminalitet, ifølge studie

Nordmenn er splittet i synet på å om vi skal straffe dem som bruker cannabis