Svalbardreinen har tilpasset seg et ekstremt klima.
Svalbardreinen har tilpasset seg et ekstremt klima.

Reinsdyr på Svalbard er innavlede, men er det så farlig? 

Noen ganger kan innavl være en fordel, tror forskere. 

Det finnes flere underarter av reinsdyr.

Men svalbardrein er den mest innavlede, ifølge NTNU-forsker Nicolas Dussex i en pressemelding

For mellom 7.000 og 8.000 år siden kom de første reinsdyrene til Svalbard. 

Kanskje var det bare noen få dyr som la grunnlaget for stammen som finnes der i dag. 

Forskerne tror det er et dårlig utgangspunkt for en frisk reinsdyrstamme. 

Likevel har ikke det stoppet reinen på Svalbard. I dag er det mer enn 20.000 reinsdyr der. 

– Til tross for lav genetisk variasjon har de klart å utvikle en rekke tilpasninger til et liv i Høy-Arktis, sier Dussex. Høy-Arktis er de kaldeste områdene i Arktis. 

Ganske annerledes utseende

NTNU-forskerne har nylig fått publisert en studie i det vitenskapelige tidsskriftet Current Biology. De har analysert genene til 133 reinsdyr – blant dem 91 svalbardrein. 

Forskerne ville finne ut mer om hvordan reinsdyrene er genetisk forskjellige. 

Blant annet kan reinsdyrene på Svalbard fordøye mose. Andre reinsdyr spiser kun lav. 

Av utseende har svalbardreinen korte bein, kort snute, små ører og er fullstendig pelskledd – inkludert nese og mule, skriver Store norske leksikon

Reinsdyrene har utviklet evnen til å fordøye mose i mangel på lav og de har tilpasset døgnrytmen til de store sesongvariasjonene på Svalbard. 

Jaktet ned på 1900-tallet

Vi skal ikke langt tilbake før det var langt færre reinsdyr på Svalbard. De ble jaktet ned i stor stil av mennesker. Ifølge NTNU-forskeren Michael D. Martin var de nesten utryddet på 1900-tallet. 

Det vil normalt bety slutten for en art, men kanskje ikke alltid, hevder forskerne. 

De forklarer det slik: 

I en bestand med mye innavl blir avkom mer utsatt for å arve skadelige mutasjoner fra både mor og far. Disse mutasjonene fører med seg sykdommer og dårlig helse.

Avkom med slike mutasjoner er rett og slett mindre friske. Det er sannsynlig at de enten dør før de får muligheten til å reprodusere seg – eller at de får færre avkom. 

Konsekvensen av det er at det er mer sannsynlig at denne slektsgrenen dør ut og tar mutasjonene med seg i graven. 

Kan være en fordel

Paradoksalt nok kan innavl på den måten være en fordel, mener forskerne, som forteller at det står ganske bra til med svalbardreinen i dag. 

Forskerne kobler funnene sine opp mot en annen studie gjort av blant andre Dussex. Der undersøkte han og kollegene papegøyer på New Zealand som har vært isolert på øya i omtrent 10.000 år. 

Populasjonen ble drastisk redusert av dyr som mennesker brakte med seg til øya. Det gjensto bare 60 av papegøyene i 1995. 

Bestanden har tatt seg opp til om lag 200, og forskerne fant i studien at mange skadelige genvarianter forsvant på denne måten. 

Fordel på ulike måter

I 2021 skrev forskning.no om en annen studie som viste at innavl i dyreriket ikke er så farlig

I studien hadde forskerne gått gjennom en rekke andre studier gjort på feltet. Også deres konklusjon var at innavl kan være en fordel i noen sammenhenger. 

I studien fant forskerne blant annet at de fleste dyr ikke forsøkte å unngå paring med slektninger. 

Dessuten kan det være en fordel å få avkom med et individ som er i slekt hvis det er få partnere å velge i. Da kan innavl være et godt alternativ til at slekten ikke blir videreført, mente forskerne bak den studien. 

Forskerne mente også at det å bevege seg vekk fra flokken sin – og altså slektningene sine – for å pare seg, kan være risikofylt for mange dyr.  

Innavl har både ulemper og fordeler, skrev forskerne bak studien i en artikkel i The Conversation.

Sårbar for klimaendringer?

Det er uansett ikke til å komme utenom at den genetiske variasjonen hos svalbardreinen er lav.

Og mens den klarte å tilpasse seg raskt til tøffere forhold for noen tusen år tilbake, er forskerne usikre på om den vil klare det samme på nytt.

De frykter at den genetiske variasjonen er for lav til det, og at det gjør svalbardreinen sårbar for klimaendringer.

Professor Morten Tryland sier isdannelser i snøen kan bli et problem for svalbardreinen i et varmere klima.
Professor Morten Tryland sier isdannelser i snøen kan bli et problem for svalbardreinen i et varmere klima.

Ikke bare friske

Morten Tryland er professor ved Høgskolen Innlandet og UiT Norges arktiske universitet. Han er ekspert på virus og har blant annet forsket på virus hos rein – både på Svalbard og andre steder.

Selv gjorde Tryland og medarbeidere et prosjekt på Svalbard for rundt ti år tilbake der de samlet prøver fra svalbardrein og undersøkte disse for en rekke virusinfeksjoner som finnes på både tam- og villrein andre steder. 

Svalbardreinen blir av og til smittet av rabies etter å ha blitt bitt av fjellrev, men virusene som er vanlige på villrein på fastlandet, fant de ikke spor av på Svalbard. Det er ikke ensbetydende med at helsen deres utelukkende er god, mener Tryland.

– De fleste av dyra oppholder seg steder hvor det ikke er veldig mye folk, det blir ikke registrert så mye, foretatt obduksjoner eller tatt prøver, og det finnes jo også en lang rekke andre sykdommer som kan forekomme hos rein. 

– Jeg syns derfor det er vanskelig, ut ifra den begrensede kunnskapen vi har i dag, å konkludere med at populasjonen av svalbardrein generelt er frisk i forhold til andre reinsdyr, sier Tryland.

Liten forekomst av virusinfeksjoner

Tryland har også jobbet med reinsdyrbestanden på Island og undersøkt islandsk rein for de samme virusinfeksjonene. 

Tryland forteller at det ble importert 35 rein fra Finnmark til Island for om lag 230 år siden. I dag er bestanden på omtrent 6.000 dyr. 

– Der fant vi også en veldig liten forekomst av virusinfeksjoner. 

Han mener Island på den måten kanskje er enda mer interessant enn Svalbard når man studerer hvordan innavl påvirker helsen til reinsdyr.

Han understreker at det å snakke om hvilke gener som er knyttet til godt eller dårlig immunforsvar og hvilke gener som disponerer eller beskytter mot sykdom, er utenfor hans felt.

Kan bli vanskelig for reinen å finne mat

Forskerne bak studien mistenker at lav genetisk variasjon kan gjøre det vanskelig for svalbardreinen å tilpasse seg et varmere klima. 

Tryland peker på noen indirekte konsekvenser. 

– Med temperatursvingninger rundt null grader om vinteren får man isdannelser i snølaget. Det gjør at rein ikke får tilgang til vinterbeitet. 

I tamreinens tilfelle kan det bli nødvendig å hjelpe reinen å overleve ved å fôre dem.

– De kan få sykdommer knyttet til fôringen spesielt, som diaré ved bruk av feil fôr og for brå endringer i fôringen. Man kan også få økt forekomst av parasitter og infeksjoner. 

Tryland viser til en studie på blant annet svalbardrein publisert tidligere i år i det vitenskapelige tidsskriftet Frontiers in Ecology and Evolution.

Også her skriver forskerne etter å ha gjort genetiske undersøkelser at svalbardreinen kan ha økt risiko for sykdommer ved klimaendringer eller økt kontakt med mennesker. De forklarte det med lav genetisk variasjon knyttet til immunforsvaret.

– Parasitter mest avhengige av klimaforhold

Tryland er enig i at det blir litt spekulasjon når man snakker om hvordan klimaendringer kommer til å påvirke helsetilstanden til svalbardreinen. 

Han sier det først og fremst er parasitter som lar seg påvirke av klimaet. Bakterier og virus lever stort sett kun i vertsdyret og spres mellom disse, mens parasitter kan finnes i jorda, på planter, i mellomverter eller fly fra et sted til et annet.

– Derfor er parasittene generelt mer direkte avhengige av klimaforhold, sier Tryland. 

Isolasjon forklarer at den ser annerledes ut

Ikke alle dyrene på Svalbard er i samme situasjon. Tryland nevner fjellreven som lever der.

– Fjellreven på Svalbard er ikke isolert. Den vandrer til Nordvest-Russland og over til Grønland. 

– Genetiske studier på fjellrev viser at det er en høy utskiftning og stor kontakt mellom ulike landområder i Arktis, blant annet over islagt hav.

Det er i motsetning til reinen. Rein i Canada og Alaska flytter seg gjennom årstidene, men går aldri til Svalbard, sier Tryland. 

– Derfor ser de også veldig annerledes ut fra norsk rein. 

Dyr som er isolert på øyer, kan ofte bli seende veldig annerledes ut fra slektningene på fastlandet. Forskning.no skrev også en artikkel om dette tidligere i år. 

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanse:

Dussex, Nicolas., m. fl. (2023).  Adaptation to the High-Arctic island environment despite long-term reduced genetic variation in Svalbard reindeer. Current Biology.

LES OGSÅ:

Få med deg ny forskning

Powered by Labrador CMS