Bare 1,7 prosent av skogen i Norge kan kalles urskog.

I den vanligste skogen er trærne ofte jevnstore og jevngamle.

Du ser sjelden gamle trær som har stått i flere hundre år.

Det er få digre stammer på bakken som ligger og råtner.

Det gjør at mange arter sliter med å finne en plass å bo.

Hvordan ville skogen vært om vi ikke var her?

Vi må sikre den gamle og varierte skogen som fremdeles finnes i Norge, mener forsker. 

I skogen vi ofte ser, er de fleste trærne rette og like høye. De har vokst opp siden forrige gang området ble flatehogd. 

Bare 1,7 prosent av skogen i Norge er i en tilstand som kalles urskognær. Her er det ingen synlige spor etter menneskelige inngrep.

– Mange tror kanskje at en velordnet, lydig søylehall av jevnstore furu- eller grantrær nesten er en urskog – fordi trærne er høye og ser ganske gamle ut, sier Anne Sverdrup-Thygeson.

Slik ser furuskogen gjerne ut i områder der det produseres tømmer.
Slik ser furuskogen gjerne ut i områder der det produseres tømmer.

Men en ekte gammel skog ser annerledes ut. 

Vi kan se for oss trær i mange forskjellige aldre, størrelser og fasonger, inkludert krokete trær og en mengde døde stammer som står eller ligger på bakken.

– Folk flest ser ikke at skogen de går i, er gjennomgripende påvirket, fordi de ikke har noe å sammenligne med, sier Sverdrup-Thygeson, som er professor i bevaringsbiologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). 

Vet ikke hvor den viktigste gamle skogen er 

Likevel finnes det fremdeles skog i Norge som ikke har vært igjennom flatehogst eller andre inngrep i nyere tid. Den kalles gjerne naturskog. 

En snau tredjedel av den produktive skogen er naturskog. Men andelen krymper med rundt én prosent årlig.

En del av denne skogen har vært drevet hardt tidligere. På 1800-tallet ble det hogd hardt mange steder i Norge.

Men det finnes ennå skogområder med stor biologisk verdi, hvor naturen i større grad har fått gå sin gang. Her finnes noen av kjennetegnene på urskogen. 

Anne Sverdrup-Thygeson har nylig utgitt boken «Skogen, om trær, folk og 25.000 andre arter».
Anne Sverdrup-Thygeson har nylig utgitt boken «Skogen, om trær, folk og 25.000 andre arter».

Det er til glede for arter som sliter i områder der trærne hugges før de blir gamle. 

Vi vet ikke hvor den rikeste naturskogen er, for vi har ikke kartlagt den, forteller Anne Sverdrup-Thygeson.

Truede arter i skogen

I en ny bok, «Skogen», forteller Sverdrup-Thygeson blant mye annet om hvordan skogen fungerer når den er overlatt til seg selv. 

Dette er det viktig å vite for å kunne diskutere hvordan vi skal ta vare på naturmangfoldet, mener hun. 

– Vi må vite hva som er utgangspunktet for artene som lever i skogen. 

– Omtrent halvparten av de truede artene i Norge lever i skog. Det er i all hovedsak på grunn av at vi mangler den gamle skogen med ordentlig gamle trær og med mye og variert og død ved.

Død furu i naturskog.
Død furu i naturskog.

Trær som er 500 år gamle

Hva ville du sett i en gammel skog som har styrt seg selv?

– Da ville du sett et herlig, levende kaos rundt deg, sier Sverdrup-Thygeson.

Vi kan se for oss trær i alle størrelser. Noen er små og unge, noen er høyreiste og eldre, mens andre er monumentale, gamle og krokete.

– Trær er litt som oss mennesker, de endrer utseende med alderen. De blir krokete og rynkete.

Kanskje ville du sett furuer som har blitt flate i toppen. De har brukket av flere ganger. Digre greiner bukter seg ut til sidene. Her kan rovfugl bygge på sine tunge reir år etter år.

Noen trær ville kanskje vært et halvt tusen år gamle. Furu kan fint nå en slik alder, forteller bevaringsbiologen. Gran kan også bli flere hundre år gamle hvis de får stå i fred.

Du kunne sett trær så digre at du ikke hadde fått armene rundt dem, sier Sverdrup-Thygeson.

– Dette er trær som mange aldri har sett.

Anne Sverdrup-Thygeson inspiserer en gammel furu.
Anne Sverdrup-Thygeson inspiserer en gammel furu.

En tredjedel er dødt

Det er ikke bare de levende trærne som setter preg på skogen, men også de døde. I skog som styrer seg selv, finnes de i alle former og stadier av forråtnelse.

– Et tre bruker lang tid på å råtne. Det kan ta flere hundre år fra treet dør til det har blitt jord igjen, særlig for furu, sier Sverdrup-Thygeson.

Det er særlig de store stammene og de seine nedbrytningsstadiene av død ved som er spesielt i en urskog.

– Det er den helt myke, råtne varianten av død ved. Stammen har ligget der siden et tre fikk leve livet ut og gikk overende.

På bakken kunne det ha ligget trestammer så store at om du setter deg på dem, så rekker ikke beina dine ned til bakken.

Noen av trærne har dødd på rot. Kjerneveden i furuer kan stå igjen som naturlig mumifiserte statuer. Den lyse veden vrir seg oppover.

Andre har brukket, veltet eller blitt offer for et sopp-angrep.

En tredjedel av trevolumet i en urskog er død ved.

– I dag har vi bare 15 til 20 prosent av den dødved-mengden som ville vært i en skog fra naturens side, sier Sverdrup-Thygeson.

Død ved i en naturskog.
Død ved i en naturskog.

Noe for enhver 

Variasjonen i død ved skaper nisjer for mange sopp- og insektarter. 

– Det er litt som en by med ulike restauranter. Det må være noe for enhver smak. En pinne er ikke bare en pinne om du er en vedlevende art. 

Størrelsen på den døde veden, nedbrytningsstadiet, treslaget og hvordan treet døde, har noe å si for hvilke arter som vil bo der.

Artsmangfoldet i det aktuelle området, om det er sol eller skygge, fuktig eller tørt, skrint eller frodig, er også faktorer som er med på å bygge opp forskjellige nisjer.  

– Da kan du begynne å forstå hvordan skogen ser ut fra en vedlevende organismes side, sier Sverdrup-Thygeson. 

Furuer lever lenge – og dør lenge, sier Anne Sverdrup-Thygeson.
Furuer lever lenge – og dør lenge, sier Anne Sverdrup-Thygeson.

Mosaikk

Den gamle skogen forandrer seg litt hele tiden.

Når et tre faller, åpnes det en mulighet for andre. Et tre som har sturet i skyggen, kan få fart på veksten. Nye spirer prøver seg.

– Det er den dagligdagse omveltningen. Det flyttes litt på interiøret, sier Sverdrup-Thygeson.

Når et tre velter på rot, blottlegges mineraljorden under.

– Det blir som om noen har spadd opp et nytt bed midt inne i skogen.

Konkurransesvake arter, som ikke klarer å hamle opp med lyng, krekling og bregner, får en sjanse.

– Dermed får du et helt annet artsmangfold i en rotvelt, og du kan se spor av dette i opptil hundre år etterpå.

– Det er en finskala mosaikk på bakken og i trærne. Det er en fantastisk variasjon på alle skalanivåer, sier Sverdrup-Thygeson.

Anne Sverdrup-Thygeson er biolog og professor ved NMBU.
Anne Sverdrup-Thygeson er biolog og professor ved NMBU.

Brannen kommer

Mens de små endringene skjer hele tiden, er det også til tider større omveltninger som skjer i urskogen.

Ifølge anslag fra finske forskere ville 60 til 80 prosent av en nordisk urskog i barskogslandskapet bestått av skikkelig gammel skog. Den resterende skogen er ungskog.

Skogbrann er noe som kan endre skogen kraftig.

Brannen kan drepe en del trær og etterlate seg et virvar av svartbrente stammer. Hvis skogen var dominert av furu, ville de fleste av de gamle trærne overlevd.

– De har heist kronene sine opp og har tykk bark. De står trygge når brannen kommer. Småfuruene vil dø, sier Sverdrup-Thygeson.

En ny, like gammel generasjon ville ha kommet opp under de store overleverne.

– Når skogbrannen feier gjennom en granskog, vil mange av grantrærne dø. Grana subber skjørtene sine i bakken, har tynnere bark og et rotsystem som går mer i overflaten.

Etter brann i granskog, kommer det gjerne en fase med mye løvtrær.

Skog etter brann.
Skog etter brann.

– Har nesten gått i glemmeboka

Etter en naturlig brann er det ekstra mye død ved i skogen. Skogen blir åpen og utsatt for sol.

– Insekter er vekselvarme, stoffskiftet deres er avhengige av den ytre temperaturen. Om sola skinner og temperaturen blir høy der de lever, går alt mye fortere, forteller professoren.

– Et sted med masse død ved, hvor sola står på og hvor en del av stammene i tillegg er svarte, er et paradis for mange vedlevende arter.

Dette er et habitat som vi nærmest ikke finner i skogen i dag.

– Det har nesten gått i glemmeboka, selv blant økologer, sier Sverdrup-Thygeson.

Andre storskala forandringer i urskogen kan skyldes sterk vind som meier trær overende. Slike vindfellinger gir også mye død ved, slipper sola til og skaper et matfat for insekter.

Skog etter storm.
Skog etter storm.

Skjeggete trær 

Mer beskyttet inne i den gamle skogen, ville vi ha funnet et stort utvalg av sopp, mose og lav.

Noe lav henger som skjegg på aldrende trær. De kan i seg selv være et husrom for andre organismer.

I boka forteller Sverdrup-Thygeson om en studie gjort i Sverige. Forskerne klippet av 150 grangreiner og talte hvor mange småkryp de fant på dem. Til sammen ble det over 6.600 individer.

Det viste seg at greinene fra urskogsnær skog hadde dobbelt så mye lav på seg og nesten fem ganger så mange småkryp per grein som greiner fra yngre skog.

Lav er merkelige skapninger, forteller Sverdrup-Thygeson.

– Lav er ikke én organisme, det er en symbiose. Det er et samspill mellom en eller flere sopp og en organisme som kan drive fotosyntese, enten en alge eller en blågrønnbakterie.

Lav er ofte var for forurensing og for uttørking, og noen finner seg ikke til rette i ung skog. Et type lav man kan finne i gammel, glissen skog, er huldrestry.

– Det er lysegule tråder av lav som henger som girlander i grantrær. Det heter seg at huldrestry er opphavet til julegirlanderet vårt, forteller Sverdrup-Thygeson.

Huldrestry
Huldrestry

Levende og hul

Et annet miljø vi kunne funnet i en gammel og urørt skog, er hule trær. Da særlig i skog hvor det er innslag av edelløvtrær som ask, lind, alm og lønn, med eika som dronningen, sier Sverdrup-Thygeson. 

– Eika er et tre som blir veldig gammelt. 

– I motsetning til furua, angripes eik ofte av råte i midten. Det gjør ikke så mye, fordi treet står støtt likevel og kan være hult i et halvt tusen år uten problemer.

Inne i hulerommet dannes det såkalt vedmuld. Det er en blanding av trevirke, sopptråder, ekskrementer fra insekter og kanskje rester av et fuglereir eller vepsebol. Dette er med på å gjøre vedmulden næringsrik. 

–  Slik vedmuld er populært hos mange av de sjeldne artene av småkryp. Inne i gamle hule eiker får de en gourmet-restaurant, sier Sverdrup-Thygeson.

Noen av de store billene vi har i Norge, er tilpasset å leve på slike steder. Som keisersmeller, eikegullbasse eller eremitt, forteller bevaringsbiologen. 

Andre arter er avhengige av store stammer som ligger på bakken. 

En truet billeart, Ceruchus chrysomelinus, trenger svære råtne stokker av gran eller eik hvor en sopp har vært i gang allerede og skapt stokken om til en myk, rødbrun masse, forteller Sverdrup-Thygeson.

En annen bille lyder det uoffisielle navnet «gammelskogsbukk». 

Som larve bruker den flere år på å gnage i store, døde furustokker. Til slutt forpupper den seg under overflaten, og den ferdige billen presser seg ut gjennom et stort utflyvningshull som er lett å kjenne igjen. 

Gammel, hul eik.
Gammel, hul eik.
Tragosoma depsarium, «gammelskogsbukk» er oppført som sårbar i rødlista.
Tragosoma depsarium, «gammelskogsbukk» er oppført som sårbar i rødlista.

Håper flere engasjerer seg

Sverdrup-Thygeson understreker at gammel, lite hogspåvirket skog har mange roller å spille.

Her kan man ha rike naturopplevelser, den gir muligheter for undervisning og forskning, leveområder for sjeldne arter, slik skog beskytter mot ras og skred og skogsjorden lagrer store mengder karbon.

– Selvsagt skal vi drive skogbruk. Men vi må også beskytte skog som er biologisk rik og som har beholdt eller fått utvikle mange av urskogens naturlige strukturer.

– Jo større press vi legger på skogarealene, desto viktigere blir det at mange har kunnskap om hvordan det står til i skogen og om de valgene som gjøres der. Bare slik kan vi få en bred debatt om hvordan vi skal avveie ulike hensyn. 

Vill og gammel skog kan by på naturopplevelser.
Vill og gammel skog kan by på naturopplevelser.

– Må sikre den rikeste resten

Forskeren har en klar anbefaling om hva som bør gjøres for å ta vare på naturmangfoldet i skogen. 

– Det første vi må gjøre, er å sikre den biologisk rikeste resten av naturskogen, den som er minst hogstpåvirket. 

– Den har vi ikke kartlagt, vi vet ikke hvor disse skogene er. 

Dermed risiker vi at denne skogen forsvinner. Områder i lavlandet og der jordsmonnet er rikt, går først. 

– På Østlandet har vi mistet 57 prosent av den rike gran-naturskogen de siste 25 årene, sier Sverdrup-Thygeson.

– Derfor haster det med tiltak. Kanskje trengs det et hogst-moratorium, en hogst-stopp, i naturskogen, altså i skog som ennå ikke har vært gjennom en flatehogst. Slik at vi kan sikre solid kartlegging og vern — før den biologisk mest verdifulle naturskogen er borte.

Hvor varig er endringen? 

Ken Olaf Storaunet er skogforsker i NIBIO. Han er enig i at mangel på gammel skog og mye og variert død ved er en medvirkende årsak til at mange arter i skogen er truet.

Men det er et spørsmål om hvorvidt flatehogst fører til varig endring i skogen. Arealer som er flatehogd, er yngre enn naturskogen, siden flatehogst var noe man begynte med etter krigen. 

– Det betyr at en ikke har så mye arealer av gammel, tidligere flatehogd skog. Da får vi en situasjon hvor vi sammenligner litt ulike ting.

Om en flatehogd skog står i 150 år, tror Storaunet at det ville vært vanskelig å skille denne skogen fra naturskog som tidligere har vært drevet nokså hardt med andre hogstformer. 

– Det koker ned til et spørsmål om hvor varig endringen som skjer etter en flatehogst, er. 

Om du skal drive skogen etter skogbruksplanlegging og hva som er lønnsomt, flatehugger man imidlertid på nytt etter 80-90 år. 

– Da er det åpenbart at dette ikke vil skape habitater og levesteder for mye av artsmangfoldet, sier Storaunet. 

Mer og mindre naturskog 

Om andelen naturskog øker eller avtar, kommer an på hvordan vi definerer naturskog, sier han.

– Arealet av skog som stammer fra tiden før vi begynte systematisk med flatehogst, minker, samtidig som det skjer en kvalitetsøkning på dette arealet. Det innebærer at dersom en legger flere kvalitetskriterier til grunn for en naturskogsdefinisjon, så er arealet økende.

Det skyldes at mye av skogen var gjennomhogd på første halvdel av 1900-tallet.

– Den gang ville vi antageligvis ikke betraktet det som naturskog, fordi det var mye stubber etter hogst og skogen var såpass uthogd og glissen mange steder.

– Så har det gått 50 til 100 år. Det gjør at vi nå betrakter det meste av dette arealet som mer eller mindre naturskog.

Det blir flere ting som skjer samtidig, sier Storaunet. Mer areal har fått naturskogspreg, kvaliteten øker i disse områdene, samtidig som arealet som ikke er flatehogd avtar.

Representativt vern

Her ligger også noe av svaret på hvorfor det blir mer gammel skog og død ved i skogen samtidig som flatehogd areal har økt. 

Etter hvert som naturskogen står og utvikler seg, øker mengden dødved og alderen på trærne. 

– Dødved-mengden øker betraktelig mer i den eldste skogen som i stor grad er sammenfallende med naturskogen.

– Tenker du at det er viktig å kartlegge naturskogen som er igjen og eventuelt verne de områdene som er rikest biologisk?

–  Det er et mål fra Stortingets side at vi skal øke vernet til ti prosent. Da tenker jeg at det er viktig at du verner de arealene som har størst biologisk kvalitet og som er underrepresentert i det som allerede foreligger av vernet skog.

Fra tidligere år har det vært en ganske sterk underrepresentasjon av vern i skog som ligger lavt over havet og der skogen vokser godt. 

– Denne skogen er oftere hardere drevet enn den mer lavproduktive nærmere fjellet. Ofte kan du finne mer naturnære kvaliteter i den lavproduktive skogen. 

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Få med deg ny forskning:

Powered by Labrador CMS