Bildet viser gekkoens gangart på vann. Se det i videoen lenger nede i artikkelen. (Foto: Nirody et. all 2018/Cell Press)
Video avslører hvordan gekkoer kan løpe på vannet
I motsetning til andre dyr som kan løpe på vann, har gekkoen en helt unik teknikk, viser ny studie. Den nye kunnskapen kan brukes som inspirasjon til roboter.
LeaPilsborgJOURNALIST, VIDENSKAB.DK
Publisert
I Det nye testamente går Jesus på vannet, og vi har tidligere hørt om firfisler som har denne nesten superheltaktige evnen. Men nå har det kommet enda et nytt medlem i den eksklusive klubben av skapninger som klarer dette, selv om de burde være for tunge: gekkoen.
En ny studie i det vitenskapelige tidsskriftet Cell viser hvordan gekkoen bruker en kombinasjon av motoriske teknikker til nærmest å løpe over vannoverflaten med samme fart som den løper på land.
– Dyr beveger seg på merkelige og ulike måter, og det er gekkoer et godt eksempel på, sier Jasmine Nirody, som er biofysiker ved University of Oxford og Rockefeller University, i en pressemelding.
Hun er en av forskerne som står bak den nye studien, som også får positive tilbakemeldinger fra den danske professoren i zoofysiologi Tobias Wang, som arbeider ved Aarhus Universitet.
– Det er første gang vi har sett dyr løpe over vann ved å bruke alle fire bein. Det er ekstra spesielt fordi gekkoen har så korte bein. Gekkoens størrelse ligger mellom de dyrene som normalt kan løpe over vann, og det gjør studien mer spennende. Og så er det ganske morsomt, sier Tobias Wang.
Gekkoen bruker både armer og bein for å holde seg over vannoverflaten. (Video: Nirody et. al. 2018/Cell Press)
Gekkoens teknikk kan også brukes som inspirasjon til robotteknologi, ifølge forskerne som står bak de nye resultatene.
Gekkoer burde ikke kunne gå på vann
Det finnes flere pattedyr, fugler, reptiler og virvelløse dyr som kan bevege seg raskt over vannoverflater. De små dyrene kan utnytte overflatespenningen, mens de større dyrene, som noen firfisler, må bruke en teknikk der de «stamper» på vannet med beina.
Men gekkoen er for tung til å utnytte overflatespenningen, og den har for små bein til å stampe.
– De kan ikke generere nok kraft til å løpe på overflaten uten å synke, så dette er veldig overraskende, sier Jasmine Nirody.
Ikke nok med at gekkoens teknikk ser merkelig ut: Farten overrasket også forskerne.
Armer og bein i full fart
Det spesielle ved gekkoens teknikk er at den bruker stampeteknikken med alle fire lemmer, og ikke bare beina, som grafikken viser.
– Mange dyr kan løpe over vann. For eksempel en firfisle som sprinter over overflaten på bakbeina. Men gekkoens lemmer er mye kortere, så den må bruke alle fire, sier Tobias Wang.
Både armer og bein går som trommestikker. Samtidig snor gekkoen seg av sted, med vrikkende kropp og hale, og skinnet er det man kaller «superhydrofobisk». Det innebærer at gekkoens skinn frastøter vann, og det hjelper den kanskje med å holde den over vannet.
Gekkoer inspirerer robotteknologi
Dyrs måter å bevege seg på kan være en viktig inspirasjonskilde, ifølge forskerne.
Annonse
De foreslår for eksempel å bygge en robot som skal kunne bevege seg akkurat som gekkoen for å bevege seg raskt både i vann og på land.
– En av forfatterne, Robert J. Full, har de siste 40 årene arbeidet med hvordan dyrs bevegelser kan overføres til teknologi. Han lar seg inspirere av naturen for å skape roboter som kan bevege seg på en hensiktsmessig måte, forteller Tobias Wang.
Supertape og gekkoroboter
Det er heller ikke første gang Videnskab.dk har skrevet om gekkoenes inspirerende kraft:
Tidligere har forskere fra Stanford University bygget en robot som kan fly og klatre på loddrette flater, akkurat som en gekko. Som du kan lese her, kan det være veldig nyttig ved jordskjelv.
Også et kinesisk prosjekt har handlet om å bygge en gekkorobot – men denne skal brukes til romferder.
Sist, men ikke minst har forskere latt seg inspirere av gekkoenes føtter, som kan holde dyret fast til loddrette overflater, for å lage tape.
Videoen viser hvordan gekkoen snor kropp og hale når den suser over vannoverflaten. (Video: Nirody et al. 2018/Cell Press)