I den nye boka ’Hva skal vi med barn?’ og i en åpen brevveksling i Morgenbladet fremmer journalisten Simen Tveitereid uhyre viktige synspunkter.

Med kritisk blikk og skarp stemme har han gått imot en offentlighet som stilltiende aksepterer de sentrale og til dels uuttalte premissene bak kravet om full barnehagedekning for alle barn fra ett år og oppover.

Tveitereid setter fingeren på flere problemer med den rødgrønne regjeringens politikk og uheldige konsekvenser av jaget etter å bygge så mange barnehageplasser på så kort tid så mulig, uten tanke på kvalitetssikring av tilbud og hvordan man skaffer kvalifisert arbeidskraft i et presset marked.

Han stiller også spørsmålstegn ved Bård Vegar Solhjell og andre sentrale politikere sine uttalelser om at barnehage for de minste barna er bra for deres utvikling. Tveitereids eget dypdykk i forskning viser at dette i beste fall er ubegrunnet, noe som gjør statsrådens uttalelser til uredelig propaganda.

Men forfatteren, som etterlyser ”en ærlig debatt om barnehage for de minste barna. Ikke politisk propaganda, ikke tvilsom gjengivelse av forskning”, gjør selv et overtramp når han presenterer forskningen slik at den understøtter hans egen tese, at barn mest sannsynlig har det bedre hjemme til fylte to år. Ingen forskning viser at ettåringer som tilbringer åtte timer om dagen i barnehage trives dårligere eller lider mer enn barn som er hjemme hele døgnet.

Feil om hjerneforskning

I kapittel tre av ’Hva skal vi med barn?’ skaper Tveitereid et feilaktig inntrykk av resultater fra moderne hjerneforskning og empiriske studier. Han viser til at barn som er lenger i barnehage har høyere utskillelse av ”stresshormonet” kortisol enn de som er lenger hjemme, og hevder at amerikanske og britiske undersøkelser viser at barnehage øker faren for mer aggressive atferd. Dette gjør han selv om hjerneforskningen ikke kan fortelle oss noe som helst om effekten av barnehage på ettåringer.

Ingen har noensinne fått en ettåring inn i en fMRI-skanner og tatt bilder av barnets hjerne. Større utskillelse av kortisol har ikke blitt påvist å ha noen langsiktig effekt på utvikling, og kan ikke utvetydig knyttes til økt stress. De amerikanske og britiske undersøkelsene har begrenset overføringsverdi til norske forhold og resultatene korrelerer med andre faktorer enn antall timer i barnehage.

Forfatteren frykter at det å sende barn i barnehage fra ettårsalderen er et ”sosial eksperiment” og mener vi må spørre oss om det ikke ville vært tryggere å ha dem hjemme et år eller to til.

 Konservativ myte

Men denne argumentasjonen reproduserer en konservativ myte og er svært uheldig. Myten er at barna har det best i en tradisjonell familie med mor og far, og at så lenge vi ikke vet nok om hvordan de klarer seg under andre forhold vil dette alltid være det tryggeste alternativet.

Måten dette premisset underligger Tveitereids diskusjon gjør alt annet enn å bidra til en ”ærlig debatt”, heller gjør den at diskusjonen blir mer polarisert: ”for eller mot barnehager for ettåringer”. Dette er ekstra beklagelig siden resten av Tveitereids bok er så god og viktig.

Den hadde vært tjent med større fokus på momenter som kunne vært med å nyansere debatten mer. Gode poenger rundt den urettmessige kritikken av kontantstøtten hadde fortjent å bli trukket lenger fram, og mer diskusjon rundt hvordan man kan være med å øke fleksibilitet i velferdstilbudet og gjøre det tilpasset hvert enkelt barn er sårt savnet.

Det er ingen tvil, som Tveitereid sier, at mer forskning trengs rundt barnehagen som institusjon og barnas plass i denne. Men forskningen bør fokusere på innhold og kvalitet, heller enn hvorvidt barna skal være hjemme 16 eller 24 timer i døgnet. Så lenge vi gir dem det de behøver, klarer barna seg mest sannsynlig fint uansett.