I tre år har forskere ved OsloMet evaluert tre forebyggende tiltak i Oslo kommune rettet mot barn og ungdom i alderen 12–15 år.
Forskerne har fulgt ett institusjonstiltak og to forebyggende ungdomsteam som jobber oppsøkende i Groruddalen og Oslo Sør.
Selv om andelen unge som er registrert med kriminalitet gjennomgående er svært lav, peker politiet på noen bekymringsfulle trekk ved utviklingen.
To ting som bekymrer politiet
Det ene er at antallet unge som blir registrert med gjentatt kriminalitet, har økt.
Det andre er en registrert økning i bruk av fysisk vold blant barn og unge. Såkalt massevold der flere unge er involvert i samme hendelse, har også økt.
– For å forebygge ungdomskriminalitet er det viktig å utjevne sosiale forskjeller, sier prosjektleder Christer Hyggen ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA på OsloMet.
Videre sier han vi må forhindre segregering mellom ulike befolkningsgrupper.
Drivstoff for unges frustrasjon
– Sosial ulikhet kan skape en opplevelse av urettferdighet. Skjevfordelte oppvekstvilkår og muligheter er drivstoff for unges frustrasjoner i utsatte nabolag.
To av tiltakene som har blitt evaluert i Oslo, skildrer utfordringene og mulighetene godt. Forskerne fulgte det såkalte Medborgerprosjektet i bydel Alna og Innsats Ung i bydel Søndre Nordstrand.
Det er flere ungdommer i disse bydelene enn i resten av Oslo som melder at de opplever kriminalitet som et problem.
Møter ungdommene på deres arenaer
I disse bydelene jobber forebyggere på skoler. De driver i tillegg oppsøkende sosialt arbeid i bydelens nabolag ettermiddag og kveld.
En viktig del av jobben er å bygge tillitsfulle relasjoner med ungdom. Det gjør de ved å møte dem på deres egne arenaer.
Denne tilliten ser ut til å være en sentral forutsetning for å lykkes med kriminalitetsforebyggende arbeid.
Felles identitet med ungdommene
I tillegg er en lokal tilknytning viktig. En ungdom uttrykte det slik:
Annonse
«En som kun har studert pedagogikk, men ikke vokst opp her og opplevd det samme som oss (…) Ungdommene vil ikke høre på han. Hvem er du liksom? Men en som har vokst opp her og som har opplevd en del av det samme som deg, du vil stole mer på han. Du vil tenke at han vil lettere forstå deg.»
Ungdommene opplever altså at ansatte med liknende sosial og geografisk bakgrunn forstår bedre hvordan de har det. For ungdommene kan det skape en felles identitet. Det kan danne grunnlag for tillit og relasjon.
Ungdommene bør også selv inkluderes i arbeidet med forebygging. Når ungdom medvirker i prosjektene og får sin mening hørt, øker eierskapet til tiltakene som settes inn.
Omorganisering og usikker finansiering undergraver
Forskerne ser at stabile og trygge vilkår og forankring av forebyggende tiltak, har mye å si for hvor godt de lykkes med arbeidet.
– Vi ser at man oppnår de beste resultatene i forebyggende arbeid der det er mulig med langsiktig planlegging og jevnlig kontakt med ungdomsmiljøer over tid, sier Hyggen.
Kortsiktige omorganiseringer og usikker finansiering kan undergrave innsats gjort over flere år og målrettet arbeid.
Ifølge forskerne er det ikke uvanlig at forebyggende arbeid er prosjektbasert og har kortsiktig finansiering.
– Det er uheldig og skaper frustrasjon både blant dyktige forebyggere og blant ungdommen. I tillegg risikerer man å miste uvurderlig erfaring, kompetanse og relasjoner som er jobbet fram over tid, understreker Hyggen.
Personavhengig arbeid
Potensialet for å jobbe godt og målrettet med kriminalitetsforebygging øker med andre ord når forutsigbare rammer og langsiktighet ligger til grunn.
Tilliten som bygges mellom ungdommer og forebyggere i slike prosjekter, ser ut til å være svært personavhengig.
Annonse
Ungdommene ser ikke nødvendigvis et forebyggende team. De ser enkeltansatte de har en god relasjon til. Slik blir forebyggerens personlige egenskaper avgjørende for tilliten.
Hvis forebyggerne også har lokal tilknytning, og ungdommene selv blir inkludert i arbeidet, stiger sannsynligheten for vellykket kriminalitetsforebygging.
Det vil si at denne typen arbeid er særlig sårbar for omorganiseringer og utskiftning av personell.
Stoler ikke på det offentlige
Straks ansatte byttes ut, lider tilliten og de sosiale båndene som er så viktige for å lykkes.
Mange ungdommer som vokser opp i nabolag med dårlig rykte, stoler ikke på det offentlige. De opplever å bli mistrodd og sett ned på av andre på grunn av stedet der de bor.
En del har opplevd stigmatisering og urettferdig behandling fra lærere, politi og hjelpeapparat.
– Før man i det hele tatt kan jobbe forebyggende, må man forstå at man må gjøre seg fortjent til tillit. Forebyggerne må evne å sette seg inn i de unges situasjon og være villige til å lytte. De må forstå nabolaget ungdommene er en del av, hvilke utfordringer de står i og kunne tilby realistiske løsninger, sier Hyggen.
Det er Stian Lid, Monika Grønli Rosten, Jane Vibeke Dullum, Christer Hyggen, Patrick Lie Andersen og Evelyn Dyb som har gjennomført evalueringen på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).