Kristendom brakte med seg nytt materiale innenfor tre områder: religion, skrift og språk, og gjennom innføringen av den nye religionen ble mottaker-kulturen også mottaker av det latinske alfabetet og det latinsk språket.

Ikke noe annet folkespråk kom inn i denne prosessen før det irske. Derfor blir det irske eskemplet spesielt interessant.

Irsk-romersk akse

I Irland foregikk denne prosessen på 400-tallet og etablerte fra den stund av en akse til kristendommens administrative sentrum, Roma. Denne aksen mellom Roma og Irland er hva religionen angår, ennå sterk og levende.

Men hva språket angår, gikk Irland over til å anvende det latinske alfabet på sitt eget språk og sine egne fortellinger allerede helt på begynnelsen av 600-tallet. Det latinske språket fortsatte man å bruke, i tråd med tradisjonen, på bibelske og liturgiske tekster.

I den irske skrifttradisjonen som ble etablert ved å utvide bruken av det latinske alfabet, fløt fra nå av to språk: latin og irsk.

Irer på pilgrimsferd

Allerede tidlig reiste man i Irland på pilegrimsferd til Roma. I Irland vokste klostertradisjonen seg sterk allerede på 500-tallet.

Lærde irske munker (f.ek. Columbanus som grunnla klostrene Luxeuil øst i Franrike og Bobbio i Nord-Italia) dro til kontinetet i stort antall utover i dette århundret som misjonærer og klostergrunnleggere, men i disse reisene til kontinetet lå det et aspekt av askese eller oppofrelse - i slekt med pilegrimens.

Klosteret Bobbio var i middelalderen kjent bl.a for sitt store bibliotek (og er klosteret som stod modell for Umberto Ecos kloster i Rosens navn). Andre steder der omflakkende lærde munker fra Irland har satt spor, er bl.a. Liège, Regensburg, Rheinau (nær Schaffhausen) og St. Gallen i Sveits.

Hoffmunker

Disse lærde munkene ble stadig oftere sysselsatt ved hoffene rundt om i Europa: 800-talls skikkelsen Sedulius Scottus (scottus var ennå den latinske betegnelsen på en ire) er en av de mest ruvende ved siden av Johannes Scottus Eriugena (latinsk for ‘irsk født’).

De skrev ikke bare bibelkommentarer, men var grammatikere, filosofer og poeter. De gir også uttrykk for en stolthet og opptrer med en sikkerhet som tyder alt på at de var seg sin lærdom bevisst.

I Sedulius krets ble det formulert et irsk dikt på 800-tallet (som er funnet i margen på et manuskript i St. Gall):
‘Å dra til Rom/ lite gavn, mye slit!/ Kongen du søker fins ikke der/ uten du bringer ham dit!’ (Teicht do Róim/ mór saído, becc torbai/ In rí chon-daigi hi foss/mani mbera latt, ní fogbai.)

Diktet kan tolkes som et åndelig manifest, men kan også leses som en kulturell kommentar om Roma, at Roma får mening bare hvis du selv kan gi det mening. - En slik lesning bekrefter en underliggende forestilling om at Roma og Irland befinner seg innenfor samme kulturelle sfære.

Kjærkomne alliansepartnere

Både de geistlige og adelsmenn i Irland reiste jevnlig på pilegrimsferd til Roma. Ofte måtte man be om reisepass hos konger og keisere på kontinentet slik at man kom seg trygt gjennom Europa.

Det største problemet var ofte trusselen hjemme fra maktsyke sønner som kunne erobre jarledømme og detronisere faren mens han var på pilegrimsreise til Roma.

- I Roma var stort sett irene velkommen ikke minst etter reformasjonen i England. Ja, fra og med at Henrik 8 brøt med paven for å få skilt seg fra konene sine, ble irene ekstra kjærkomne ikke minst som alliansepartnere i kampen mot reformasjonen.

Felles fiende

Som del av den engelske re-erobringen av Irland gradvis utover på 1500-tallet ble den irske, katolske adelen fordrevet av innvaderende engelskspråklig adel.

Denne felles fiende for den katolske kirke og for irsk adel, styrket alliansen Irland - Roma ytterligere, og foruten Spania som irsk adel hadde alliert seg med mot England, ble også Roma et tilfluktssted for irske adelsmenn.

De siste irske jarlene som mot engelsk overmakt, var de mest ihuga hardhausene i nord - dagens Donegal og Tyrone (nå en del av Nord-Irland). Men i 1607 måtte de også gi seg og komme seg unna i sikkerhet.

Denne siste utfarten av irsk adel kalles i irsk historie for jarlenes flukt og er behørig omtalt både i irsk historie og litteratur. Enda mer alvorlig: Med adelen forsvant også de som holdt kulturen oppe - de som hadde stått bak produksjonen av litteratur og historie.

Det er altså i år 400 år siden de siste representanter for det gamle irske kongeriket måtte forlate landet og la det forfalle i den vannskjøtselen som fulgte da den engelske adelen som overtok, ikke bosatte seg, men drev godsene ved forpaktere som ikke følte ansvar.

Den siste store høvding

Den siste store høvdingen var Aodh Mór Ó Néill (i anglisert form ‘Big Hugh O’Neill’). Han ble jarl av Tyrone og levde fra 1540 til han døde i Roma i 1616.

Han tilhørte den dominerende adels-og kongeslekten Uí Néill som til og fra hadde sittet med overkonge og overmakt nesten siden vikingetiden.

Både adelsfamilien til Aodh Mór Ó Néill og naboklanen Ó Domhnaill med sin leder Rudhraighe Ó Domhnaill (tidligere jarl av Tyrone), deres tidligere erkefiende, men nå alliert med dem mot England, flyktet om natten den 14. september 1607.

Med seg hadde de sine respektive familier og telte til sammen 99 personer da de i mørke seilte ut fra Lough Swilly i retning Spania. Vanskelige vindforhold førte dem istedet til kontinentet og de bega seg via omveier til Roma.

Velkommen hos paven

Her ble de tatt hjertelig i mot av pave Paul 5 som sørget for at de både fikk kryp inn og det som mer var. I 1613 ble Aodh Ó Néill offisielt landsforvist av det angloirske parlamentet i Dublin.

Denne siste store høvdingen ligger begravet i den lille kirken San Pietro in Montorio (rett nedenfor Det norske instituttet i Roma) - der kan man i dag beskue hans flotte gravsten i kirkegulvet nesten framme ved høyalteret.

Og ved siden av hans gravstenen til hans allierte erkefiende Rudhraighe Ó Domhnaill som døde året etter de ankom Roma.

Da Aodh Mór Ó Néill døde 20. juli 1616, samlet det som var igjen av irske hoffpoeter seg og begynte en kappestrid som varte i 8 år, om hvilke av de tidligere høvdingene som var størst. Tekstene er bevart under tittelen Hoffpoetens ordstrid.

Import av skotske bønder

Hjemme i Irland var ikke de siste irske jarlenes flukt bare slutten på det gamle Irland, men også begynnelsen på en omfattende engelsk kolonialisering i form av innføring av fattige skotske, men protestantiske bønder og leilendinger - ofre for den engelske reformajonen.

Dette var folk som hadde vokst opp i skyggen av kampen mellom katolikker og protestanter i England som var blitt meget bitter etter dronning Elizabeths henrettelse av dronning Mary av Skottland.

Disse forskremte småfolka fra Skottland ble tildelt jord til fortrengsel for de irske, katolske småbøndene som nå ble fordrevet og gjort til jordarbeidere.

I seks av de gamle jarledømmene - dagens Nord-Irland - begynte man denne implanteringen av folk importet utenfra. Man mente at man slik ville kunne passifisere og kultivere den irske befolkningen.

Fortroppen til uforsonlighet

Nå kom de som skulle utvikle seg til de hardbarka protestantene som fikk engelskmennene til å beholde den nordlige delen av landet da de i 1922 trakk seg ut fra resten som da ble Den irske fristat - senere (1949) Den irske republikk.

Disse småfolka fra Skottland var baptister og frie presbyterianere og ikke Church of England for der hørte ikke småfolk hjemme.

Nå var det at selveste Ian Paisleys forfedre ankom Irland og til nettopp, Tyrone - det gamle riket til Rudhraighe Ó Domhnaill og Aodh Mór Ó Néill, nærmere bestemt det stedet som idag gjennom sitt banale navn, Sixmilecross, antyder et veikryss.

Paisley = katolsk kirke

Men navnet Paisley har en morsommere historie.

Ian Paisley som kaller paven anti-krist, er egentlig en mann med helt feil navn. Det er et gælisk (irsk og skotsk) navn som bærer preg av engelsk uttale.

Det er først og fremst et stedsnavn - en liten by som i dag nærmest er en vestlig forstad til Glasgow. På gælisk heter det Paislig. Navnet er lånt inn i gælisk fra latin: basilica, kirke.

Det er skjebnens ironi at denne innbitte motstander av katolisismen bærer navnet på de store (katolske) kirkene!

- Men det er kanskje et tegn på romslighet, allikevel, at denne innbitte motstander av et forenet Irland, slik det engang var, nå i sitt åttiførste år går inn i en samarbeidsregjering med katolikkene.

I spissen for samarbeid

Ian Paisley kan vel sees som en av de siste irske høvdingene - selv om han har kjempet på feil side sammen med fienden.

Det hadde også skjedd tidligere.

- 8. mai valgte Northern Ireland Assembly 12 medlemmer til adminstrasjonen av en ny regjering for Nord-Irland der protestanter og katolikker skal dele makten, ledet av Ian Paisley.