Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nordlandsforskning - les mer.
Sjøfolk i Persiabukta forteller om frykt, press og støtte fra rederiet
Hvordan har egentlig sjøfolkene midt i krigssonen i Persiabukta og Hormuz det på jobb? Internasjonale sjøfartsforskere har tatt spørsmålet på alvor.
Opplevelsen av støtte fra rederiet var viktig for sjøfolkene som deltok i undersøkelsen.(Foto: Petty Officer 3rd Class Kelsey H / U.S. Department of Defense Current Photos / Public domain / Wikimedia commons)
Et team av forskere fra Norge, Canada, Kroatia, Portugal og Sverige med på laget satte dermed i gang.
– Ingen hadde hørt om at noen hadde undersøkt dette, og derfor bestemte vi oss for å undersøke det selv, sier Birgit Pauksztat ved Nordlandsforskning.
Gammel oppskrift, ny bruk
Forskerne utviklet raskt et spørreskjema. Det var blant annet basert på tidligere undersøkelser gjort under covid-pandemien.
Forskerne ville vite hvordan arbeidshverdagen faktisk var for de om bord, hvilke utfordringer de møtte, hva som hjalp dem, og hva de trengte av støtte.
Vanligvis ville en slik undersøkelse tatt lang tid. Denne gangen brukte forskerne cirka ti dager på å forberede undersøkelsen og to uker for å få en oversikt over resultatene. De første resultatene ble presentert på Sjøfolkets dag 25. juni.
Fra normal arbeidsdag til frykt for å bli truffet
Svarene forskerne fikk, viser først og fremst hvor forskjellige erfaringer sjøfolkene i området hadde gjort seg.
– Det mest overraskende var hvor stor variasjon det var i hvordan sjøfolkene opplever situasjonen, sier Pauksztat.
Noen beskriver en situasjon som oppleves som relativt normal. De gjør de vanlige arbeidsoppgavene sine selv om de er bevisst raketter og angrep som foregår ikke så langt ifra.
Andre beskriver en helt annen virkelighet.
Frykten for å bli sendt gjennom Hormuzstredet
– De ser raketter over skipet hver dag. De har opplevd at skip i nærheten blir angrepet. Og de vet ikke om deres eget skip blir det neste. De skriver at de er livredde, forteller Pauksztat.
For flere var det særlig frykten for å bli sendt gjennom Hormuzstredet som skapte uro.
– Noen opplevde press fra rederiet om å gjennomføre seilinger de selv oppfattet som farlige. Enkelte forteller at de opplevde at de ikke hadde noe reelt valg. De var veldig redde for dette, sier forskeren.
– Noen prøvde å gå gjennom, ble angrepet og måtte vende tilbake, forklarer hun om dramatikken utenfor Iran.
Mange hensyn å ta i metodebruk
Forskerne valgte bevisst åpne spørsmål for å få frem erfaringene og perspektivene til sjøfolk som jobbet i regionen.
Annonse
Det var også viktig å ta hensyn til språkbarrierer.
– Vi måtte finne en lavterskel måte å gjøre det på. Mange hadde kanskje ikke engelsk som førstespråk. Det var derfor at vi brukte åpne spørsmål. Vi brukte også spørsmål der vi ba dem skrive tre ord om hvordan det føltes for dem, og hvordan situasjonen var om bord, forteller Pauksztat.
Ikke uvanlig med lav svarprosent blant sjøfolk
Undersøkelsen ble sendt via internasjonale sjøfartsorganisasjoner, fagforeninger, rederier og veldedige organisasjoner. Forskerne tok også direkte kontakt med rederier de visste hadde skip i området. I tillegg brukte de personlige nettverk – noen som kjente noen som hadde vært i regionen.
233 personer åpnet undersøkelsen. Av disse var det til slutt 82 brukbare svar.
Pauksztat forteller at lave svarprosenter ikke er uvanlig når man skal nå sjøfolk til sjøs. De er ofte relativt utilgjengelig. Samtidig mener hun det kan være flere mulige forklaringer på hvorfor det var ekstra krevende denne gangen.
Et sjeldent og ærlig innblikk i hverdagen
Dårlig internettilkobling var én mulig forklaring. Oppkopling via satellitt kan være dyr, og ikke alle rederier gir ubegrenset gratis internett-tilgang til mannskapet.
Dessuten viste svarene at skipene i området ofte opplevde ustabil eller treg oppkopling og brudd i internettforbindelser som følge av konflikten.
Forskerne hadde også hørt at enkelte rederier eller organisasjoner ikke ønsket at sjøfolkene skulle uttale seg.
I tillegg spekulerer Pauksztat i om frykt kan ha spilt inn.
– Det kan også være at folk var redde. Hva hvis noen vil se på mobilen min og hva jeg har gjort på nett, og det kan brukes mot meg? Det var en følelse av at «alt kan skje» hvis fartøyet blir tatt av myndighetene.
Annonse
Tross lav svarandel ga resultatet likevel et sjeldent og ærlig innblikk i hverdagen til sivile arbeidere midt i en geopolitisk storkonflikt.
Når du er avhengig av rederiet
Svarene peker mot at støtte fra rederiet kan være avgjørende når sjøfolkene selv har begrenset mulighet til å påvirke hva som skjer. Forholdet til rederiet var et gjennomgående tema i svarene.
– Forskjellen på andre sivile og sjøfolk er at du som sjømann er mye mer avhengig av rederiet. Er du privatperson på land, kan du pakke og dra med familien. Er du om bord på et skip, er det ikke så lett. Du sitter fast, forklarer Pauksztat.
Spenningsfeltet kommer tydelig frem i sjøfolkenes egne skriftlige tilbakemeldinger.
Enkelte roste arbeidsgiveren:
«Vessel is well supported by Owners and Management on all points.»
Motsatsen var opplevelsen av å bli overlatt til seg selv eller presset:
«Abandoned by company, no support. Can’t go home, company blackmail us […] If I refuse, I will lose job.»
En annen skrev:
«There was only manipulation of company in their interest and pushed us to get the ship out of Hormuz without any paperwork for protection of human lives. Human lives were not worthy. Companies do not care.»
Mer enn mat og vann
Annonse
Forskerne peker særlig på tre former for støtte som gjenspeiles i svarene.
– Den første er den praktiske støtten. Når prisene stiger og forsyningslinjene blir vanskeligere, kan det være avgjørende om rederiet sørger for at skipet faktisk får det mannskapet trenger, sier Pauksztat.
Det samme gjelder mannskapsbytte.
Mens noen forteller at rederiet har sørget for at de kunne reise hjem som planlagt, beskriver andre hvordan de har blitt værende om bord selv etter at kontrakten deres egentlig var over.
Den andre formen for støtte handler om informasjon og involvering.
– Noen sjøfolk forteller om jevnlige møter og oppdateringer fra rederiet. Der får de vite hva som skjer og hvilke planer som gjelder. Andre opplever at beslutninger tas over hodet på dem, forklarer hun.
For en sjømann som befinner seg i en potensielt farlig situasjon, kan forskjellen mellom å vite hva som skjer og å bare få en ordre om å seile, være stor.
Den tredje formen for støtte er mer grunnleggende: Følelsen av å være verdsatt som menneske – det å være verdt mer enn rederiets økonomiske vinst.
– Det er stor spredning i hvordan de følte de ble verdsatt. For mange var kanskje det viktigste at de hadde en følelse av at rederiet faktisk brydde seg.
Når kontrollen forsvinner
Undersøkelsen viser også hvordan krigssituasjonen påvirker selve arbeidshverdagen om bord.
Deler og forsyninger kan bli forsinket. Den intense sommervarmen gjorde fysisk arbeid vanskeligere. På enkelte skip førte sikkerhetssituasjonen til at mannskapet i større grad måtte holde seg innendørs.
GPS- og AIS-systemer ble forstyrret. Det gjorde det vanskeligere å vite nøyaktig hvor de selv befant seg, og hvor andre skip var.
Annonse
– Noen skip valgte også å slå av AIS for å gjøre seg mindre synlige. Da ble det samtidig vanskeligere for andre å oppdage dem. Det stilte større krav til mannskapet på broen, særlig når sikten var dårlig, forklarer forskeren.
Samtidig kunne beskjeder plutselig komme fra militære eller havnemyndigheter om hvor skipet skulle seile. Kontrollen over egen arbeidshverdag ble mindre.
Familien er en viktig del av tryggheten
For sjøfolk som befinner seg i en krigssone, er familien både en viktig støtte og en kilde til bekymring. Muligheten til å snakke med familien er derfor svært viktig.
Men heller ikke dette var likt for alle.
– Noen hadde gratis internettilgang og kunne kommunisere så mye de ønsket. Andre måtte betale for databruk, samtidig som forbindelsen kunne være dårlig eller ustabil, forklarer Pauksztat.
Flere beskrev at vanskeligheter med å kommunisere med familien økte stresset.
– Når familien hjemme samtidig er bekymret for hva som kan skje, kan uroen gå begge veier, sier Pauksztat.
Forskerne er forsiktige med å trekke bastante konklusjoner fra materialet. Undersøkelsen gir ikke svar på hvor utbredt de ulike erfaringene er blant alle sjøfolk i regionen.
– Men den gir innblikk i erfaringer som ellers er vanskelige å få tilgang til, sier Pauksztat.
Krigen krever oppfølging av situasjonen
Da forskerne startet arbeidet, var tanken at situasjonen i regionen kanskje ville være over relativt raskt.
Slik ser det ikke ut nå.
– Vi har snakket om å følge opp undersøkelsen med intervjuer med sjøfolk som har vært i regionen, samt med rederier og andre organisasjoner. Men vi får se hva vi får mulighet og penger til framover, sier Birgit Pauksztat.
Forskerne har også sendt inn en vitenskapelig artikkel fra undersøkelsen til et tidsskrift for vurdering.
Om prosjektet
Teamet bak undersøkelsen har bestått av Birgit Pauksztat fra Nordlandsforskning, Ana Slišković fra University of Zadar, Pedro Ferreira fra CENTEC ved University of Lisbon, Jason Zuidema fra International Christian Maritime Association (ICMA) og Gesa Praetorius fra Høgskulen på Vestlandet (HVL) og Swedish National Road and Transport Research Institute (VTI).
Forskerne arrangerte et webinar på Sjøfolkets dag 25. juni der resultatene ble presentert for alle som var interessert. Invitasjonen var sendt ut på samme måte og like bredt som selve undersøkelsen.
.jpg?uselang=en#Licensing){kind=link}