Det var et merkelig skue. På Tabloid på TV2 i går gikk debatten som har rast siden Snåsamannen ble nasjonal berømthet: Virker alternativ medisin og alternative helbredelsesmetoder?

Tabloid tok den et hakk videre, der stortingsrepresentant og lege Olav Gunnar Ballo fortalte om sin tro på bønnevers mot blødninger, mens han høflig avviste spøkelser. Mens spøkelsesmannen gjorde sitt for å legitimere sine åndeutdrivelser og eks-barnetv-kjendis Eli Rygg mente at alt overnaturlig er helt naturlig. Ikke lett for lege Jørgen Skavlan som hevdet sin skepsis for ører som var peilet inn på ånder og uforklarlige krefter.

Debatten går i landet, men langs veier som består av heftige trosbekjennelser og inderlige vitnesbyrd. Å ikke tro blir tolket av menigheten som mangel på respekt for folks erfaringer og sykdomshistorier.

Troens kraft godt dokumentert

Men debatten bør over i spor som gir flere forklaringer og mer kunnskap. Det er behov for å skille mellom tro og virkning, eller aller helst: slå et slag for styrken i psykens innvirkning på den fysiske kroppen.

Placebo-effekten er godt dokumentert. Helst siden 1700-tallet har man visst at hvis en person tror at et medikament eller en behandling virker, jo da kan nesten hva som helst virke.

Så hvis jeg tror på auramassasje eller homeopati eller bønn, så kan det faktisk ha en god virkning på meg.

Derfor er det vanskelig å bli forundret over at folk tror at Snåsamannen helbreder sykdom. I 250 år har vi visst at om vi tror på Snåsamannen, ja så virker Snåsamannen. Da man på 70-tallet trodde på askeavkokets helbredende virkning, ja, da virket det i følge svært mange vitnesbyrd. Nå er det ingen lenger som tror på askeavkok, og da virker det heller ikke lenger.

Varme hender og gode samtaler

Så skal man ikke se bort fra de håndfaste og virkningsfulle tingene ulike healere har i sitt behandlingsrepertoar.

Snåsamannen har varme hender. Varmebehandling fungerer, det vet fysioterapeutene og mange andre innenfor skolemedisinen. forskning.no skrev for litt siden om forskning som tyder på at vi kan bruke våre egne 37 grader varme hender med viss helbredende effekt på hverandre. Årsaken til at det virker er antageligvis enkel: omsorg gjør godt, særlig for syke.

Homeopatene er flinke på pasientbehandling. De tar folk på alvor og er gode på samtaler. Vi som sverger til ti minutters timer hos fastlegen vet at mye forblir usagt og uspørret. Ti minutter egner seg dårlig for utdypende samtaler om egen helse.

At det er viktig med tid, respekt, omsorg og at man tar sykdommen og pasienten på alvor er også veldokumentert innenfor skolemedisinen. Samtaleterapi er vanligste helbredelsesmetode innenfor psykologien.

Hva kan etterprøves?

Det er nødvendig å skille mellom snørr og barter innenfor alternativ medisin. Når mange opplever at homeopatien virker for dem, er det fullt mulig å undersøke om virkningen kommer av pasientbehandlingen eller av vann som ikke inneholder noe annet enn vann.

Hva kan etterprøves innenfor alternativ medisin? Hva kan testes og dokumenteres vitenskapelig? Hva gjentar seg fra pasient til pasient, i forsøk etter forsøk og i blindtester der ingen vet hvilke pasienter som får behandling og hvem som er kontrollgruppe.

Respekt for den syke fungerer bra for den syke og kan etterprøves i forsøk etter forsøk, hos pasient etter pasient. Det kan kanskje ikke kurere kreft, men det kan gi kreftpasienten en bedre sykdomsopplevelse. Men kanskje kan respekt og omsorg kurere andre sykdommer, som er forårsaket av stress og trange livsrammer.

Men mange av de alternative medisinene feiler i forsøk etter vitenskapelige forsøk. Alternativ-bransjen imøtegår forskningen med egne tester og egne ”vitenskapelige” rapporter, som ikke holder mål etter standard vitenskapelige metoder.

For å lære og for å avsløre

Mer  forskning må til av flere årsaker: For det første fordi alternativbransjen er stor og økende. Mange overlater helse og kroner til en bransje som består av alt fra sjarlataner, til velmenende omsorgsarbeidere til terapeuter med ulike former for ikke-godkjente utdanninger. Bransjen er under liten kontroll, og til og med på sykehusene sprer bruken av alternativ medisin seg raskt.

For det andre fordi kunnskap om egen helse er et gode i seg selv, og øker sjansen for å holde seg frisk. Å overlate sin kropp til mystikken gir ikke innsikt i egen sykdom og kropp.

For det tredje fordi skolemedisinen kan lære noe av forholdet mellom det psykiske og det fysiske av alternativmedisinen. Mange forteller om positive opplevelser fra alternativ-helsevesenet. Hva kan leger lære om pasientbehandling av andre typer behandlere?

For det fjerde fordi systematisk testing og etterprøving etter anerkjente vitenskapelige metoder kan få fram det som virker innenfor alternativmedisinen. Og avsløre det som ikke virker, men som folk bruker tid og penger på. Det er umoralsk å tjene penger på folks håp og tro, selv om det gis god omsorg underveis.

Må tåle kritisk lys

Alternativmedisinen må tåle kritisk gjennomgang. For hvis metodene og medikamentene og gjenstandene er så virkningsfulle som behandlerne hevder, så tåler de vel forskningens skarpe lys?

Denne type medisinsk forskning er kanskje ikke så prestisjefylt som transplantasjoner, stammeceller og hjernefunksjoner. Men det er ikke noen vei forbi. Det er så mye ressurser og penger og mennesker involvert i alternativbransjen, og så mange folk som mener at de kan satse helsen sin der, at det er på tide med en forskningssatsning. Og mer formidling av allerede utførte forskningsprosjekter.

Respekten for de troende må heller ikke skremme forskerne for å ta fatt på dette arbeidet. Vitenskapen må skille tro og håp fra virkning i de nye religionene. Så står kanskje nestekjærligheten igjen.