Drikkehorn var en verdifull gjenstand i middelalderen og hadde stor symbolverdi. Det ble blant annet sagt at hornet var fra foten, eller kloen, til fabeldyret griff.

Ofte hadde drikkehornene navn, og de var statussymboler og samlingsobjekter. Noen ble også stjålet og mange havnet i fyrstelige kunstkammer. Nå er hornene spredd i samlinger over store deler av Nord-Europa.

– De var ettertraktete samleobjekter, forteller Margrethe Stang ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU.

– I motsetning til middelalderens kunst, som ofte blir i kirkerommet til den går av moten eller blir fjernet fordi den viser feil ikonografi, havnet drikkehornene i fyrstelige samlinger og kabinetter og har hatt status helt fram til våre dager.

Stang er kunsthistoriker, og har nylig begynt å forske på bruken av Olav den hellige på islandske drikkehorn. Hun skrev hovedoppgave om skulpturer av Olav den hellige og har interessert seg for helgenkongen siden.

I NRK-serien Anno fortalte nylig forskeren om helgener og pilegrimer, for å gi deltakerne innsikt i hvordan livet var rundt reformasjonen på 1500-tallet.

– Helgener og helgenkult var en viktig del av livet og en integrert del av kulturen. Man kjente til det på samme måte som man veit hvilke fotballag som er best i dag. Det omhandlet hele livet, det handlet ikke bare om noe som skjedde søndag formiddag, utdyper Stang.

• Les også: Slik var verneplikten i Norge rundt 1537

Det startet med sjakk

Det var i arbeidet med en vitenskapelig artikkel om sjakkbrikkene fra Isle of Lewis at Stang tok en nærmere titt på dronningfigurene på sjakkbrettet.  

– Et par av dem har hvert sitt drikkehorn i hånden. Det gjorde meg nysgjerrig på drikkehornets betydning i middelalderen, så jeg begynte å nøste og fant en liten gruppe av dem, særlig islandske, der Olav den hellige er avbildet, forklarer hun.

Etter reformasjonen var det slutt på helgendyrkelsen som hører med katolisismen. Heller ikke Olav den hellige skulle regnes som helgen. Motivene på de islandske drikkehornene viser at helgenkongen får en ny rolle.

– Der blir han sammenstilt med bibelske idealkonger som kong Salomon, kong David og historiske skikkelser som Karl den store og Konstantin, den første kristne keiser i Romerriket, sier Stang.

– Det er tydelig at man plasserer den gamle, katolske helgenen i en ny kontekst, slik at han blir en historisk konge og ikke en helgenkonge. Han får en ny rolle.

• Les også: – Funnet av Olav den helliges alter er unikt

Kong Olavs skål

Hun har en mistanke om at Olav ble oppfattet som en helgen, selv etter reformasjonen.

– Da Christian 4. var på norgesreise i 1599, vet vi at det ble drukket kong Olavs skål i et bondebryllup, sier hun. 

Å avbilde helgener på drikkehorn var ifølge Stang vanlig også før reformasjonen, men i tiårene rundt 1600-tallet ser det ut til at olavsmotivet var spesielt populært.

– Det var en interesse for historiske skikkelser i samtiden, under renessansen. Kongeskikkelser var i tiden, og kongen ble også kirkens overhode, forteller Stang.

• Les også: Hvem var de første norske korsfarerne?

Lokale variasjoner av helgenen

Mens de norske drikkehornene er glatte og har metallbeslag med inskripsjoner, består de islandske kun av hornet. Til gjengjeld er de rikt dekorerte med et relieff risset inn i selve hornet.

Hvorfor Olav den hellige er avbildet på såpass mange islandske drikkehorn, er et av spørsmålene som forskeren ennå ikke har svar på.

– Olav den hellige må ha hatt en annen status på Island enn i Norge. Betydningen av at han var en norsk konge må ha blitt opplevd annerledes. Olav den hellige var en populær helgen i store deler av Nord-Europa, men jeg tror det er store variasjoner i hvordan han ble oppfattet. Det er ikke sikkert vi ville kjent igjen den Olav som ble dyrket i for eksempel Nord-Tyskland. Helgenkulten hadde nok et sterkere lokalt preg enn vi vanligvis tenker.

– I en av de islandske bispesagaene befinner islendinger og nordmenn seg på en båt til Norge, og de diskuterer helgener. Nordmennene synes islendingenes helgener er for veike, men blir selvsagt «straffet» for sjikanen. Det viser at helgenkulten var full av lokale og regionale varianter, og at det var viktig med slik lokal identitet, forklarer Margrethe Stang.

• Les også: Hvorfor tok vikingene gisler?