- Våre dagers forestilling om hva Norge kan utrette på den internasjonale arenaen er jo litt underlig, sier professor i internasjonal historie Helge Pharo ved Universitetet i Oslo (UiO).

Han leder et nystartet forskningsprosjekt om “Den norske fredstanken”, som inngår i paraplyprosjektet “Forum for samtidshistorie” ved UiO.

I løpet av de neste årene skal en rekke hovedfagsstudenter, doktorgradstipendiater og etablerte forskere se nærmere på Norges utenrikspolitikk i forrige århundre.

Krig og fred

Prosjektet har flere mål. For det første ønsker Pharo og kollegene hans å undersøke hvilken forestillingsverden som har ligget bak utformingen av norsk utenrikspolitikk. Hvilke tanker om krig og fred har preget Norges opptreden på den internasjonale scenen? Og hvordan har disse tankene endret seg?

For det andre vil forskerne sammenlikne deler av utenrikspolitikken som tidligere bare har vært undersøkt separat. Derfor vil både tradisjonell utenriks- og sikkerhetspolitikk, bistandspolitikk og fredsbevegelsens arbeid settes under lupen.

I tillegg ønsker historikerne å undersøke forestillingen om Norge som “fredsnasjon”.

- Både i dag og i tidligere tider kan man møte tanken om Norge som et spesielt fredselskende land. Vi ønsker blant annet å undersøke hvor mye hold det var og er i en slik forestilling, sier Pharo.

Økt selvtillit

Han understreker at prosjektet foreløpig er i startfasen, og at det er vanskelig å trekke bastante konklusjoner før arbeidet har kommet ordentlig i gang. Men én ting kan han si: Troen på at Norge kan spille en rolle på den internasjonale arenaen har økt de siste 10-15 årene.

- Både Norges bistandsarbeid og landets internasjonale meglervirksomhet kan følges relativt langt tilbake i tid, sier Pharo.

- Det som er nytt, er at troen på Norges sentrale, internasjonale rolle har økt siden den kalde krigen.

Pharo får støtte fra samfunnsforsker Andreas Hompland, en av forfatterne bak siste bind av “Norsk idéhistorie”. Hompland er enig i Norges selvtillit på den internasjonale scenen har vokst de siste tiårene, men han mener kimen til denne selvtilliten ligger langt tilbake i tid.

Misjonstrang

- Norges internasjonale selvbilde de siste 150 årene kan karakteriseres med ett ord, nemlig “misjonstrang”, sier Hompland.

- Vi tror at Norge er utstyrt med noen spesielt verdifulle egenskaper, og at verden ville bli et bedre sted hvis andre tok til seg de samme egenskapene. Slik sett går det en linje fra den kristne hedningmisjonen, via u-hjelpen, fram til Norges internasjonale fredsmeglerrolle - med utdelingen av Nobels fredspris som en slags sol over det hele.

Selv tror Hompland den norske misjonstrangen henger sammen med et nasjonalt mindreverdighetskompleks.

- Vi dyrker norske idrettsfolk, norske popstjerner og norske fredsmeglere av samme grunn: Fordi de gir Norge heder ved å være kjente i utlandet.

Image-bygging

På begynnelsen av 1990-tallet bidro Norge til den såkalte Oslo-avtalen mellom Israel og Palestina. Etter den tid har vår egen rolle som internasjonal fredsmegler stadig blitt framhevet i mediene - nå sist på Sri Lanka. “Fredslandet Norge” er nærmest blitt en merkevare på nasjonalt nivå.

- Denne merkevaren er sterk fordi den har gjenklang i en bred folkelig mentalitet. Tanken om Norge som fredsnasjon kombinerer to nasjonale kardinaldyder, nemlig solidaritet og frelse, sier Andreas Hompland.

Helge Pharo har imidlertid en mer nøktern vurdering av dette nasjonale selvbildet.

- Det er vanskelig å si om “Fredslandet Norge” virkelig gjenspeiler en bred folkelig forestilling, eller om det i realiteten handler mest om image-bygging, sier Pharo, som er opptatt av å sette Norges fredsarbeid inn i en større politisk sammenheng.

Kontroversielt engasjement

- Bistandsarbeid og fredsmegling gir politikerne mulighet til å føre en positiv utenrikspolitikk, sier han.

- Noen vil hevde at dette øker Norges anseelse og innflytelse internasjonalt. Andre vil si at man på den måten tar oppmerksomheten bort fra de mer kontroversielle sidene ved Norges internasjonale engasjement.

- Uansett bør man se Norges fredsarbeid i sammenheng med andre politiske mekanismer - også de innenrikspolitiske. Da Willoch-regjeringen opprettet en egen bistandsminister, for eksempel, var det kanskje like mye en innrømmelse til KrF som en bevisst nasjonal strategi.

Fra Kosovo til Irak

De siste årene har norsk utenrikspolitikk tatt en ny vending. Siden 1999 har Norge deltatt i flere væpnede konflikter, og særlig operasjonene i Kosovo, Afghanistan og Irak har vakt debatt. Enkelte vil si at dette gir Norges fredspolitikk en ny dimensjon. Andre mener det svekker bildet av Norge som fredsnasjon.

- Det nye på 1990-tallet er at vi har deltatt i militære operasjoner i Nato-regimet, men utenfor Natos geografiske område. Under den kalde krigen var Norge en konsekvent motstander av slike engasjementer, sier Helge Pharo, som konkluderer med at norsk sikkerhetspolitikk har gjennomgått en grunnleggende endring de siste 10-15 årene.

- Vi har fått en ny oppfatning om et globalt trusselbilde, som igjen fordrer globale militære virkemidler. Samtidig har denne politikken en byttedimensjon: Hvis vi skal beskyttes av Nato og USA i fremtiden, er vi også nødt til å gi noe tilbake og bidra til Alliansens posisjon.

Liv og død

Den nye utenrikspolitiske situasjonen fører samtidig med seg et interessant dilemma: På den ene siden øker omfanget av Norges militære engasjement, på den andre siden vokser den hjemlige motstanden mot militære operasjoner.

- I en forstand er dette et paradoks, men på en annen måte er det jo helt naturlig, sier Helge Pharo, som ikke er i tvil om det nye forskningsprosjektets relevans.

- For det første er det knapt noe som er viktigere å studere enn krig og fred - i realiteten handler det jo om liv og død. For det andre handler dette prosjektet om norsk selvoppfatning, og den er det jo viktig å ha en viss idé om.

- I tillegg er utenrikspolitikk et område hvor historien ofte blir brukt som et ideal eller mønster. Da er det viktig å undersøke om en slik versjon av fortiden virkelig holder mål.