Metoden virket; reisende fikk et godt inntrykk og beskrev Norge med beundring og respekt.

Annegreth Dietze (bildet) ved Institutt for landskapsplanlegging ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, ble nylig den første norske doktor i hagekunst-historie.

Hennes arbeid viser at hagekunst mellom 1750 og 1850 dreide seg om langt mer enn skjønnhet og pynt.

Hagekunsten var en viktig arena for det europeiske borgerskap til å demonstrere status, og for lille Norge ble den en nøkkel til det gode selskap i Europa.

Annegreth Dietze har analysert 20 historiske hageanlegg i sør-Norge.
 

- Norske hageanlegg fra denne perioden gjenspeiler både politiske omveltninger og handelskontakter.

- Plantene demonstrerte eiernes velstand, kunnskap og dannelse og ble viktige for status og identitet, forteller hun.

Perifere og eksotiske Norge

Å bygge status ved å sløse, er ikke en idé forbeholdt Kjell Inge Røkke eller andre av dagens velsituerte.

Menn som Peder Anker, Bernt Anker og John Collett visste hvordan viktige gjester og handelspartnere skulle imponeres: gjennom hagene.

Hageanleggene på Bogstad, Ullevold, Frogner og i Paléet var blant dem som vakte begeistring.

- Norske handelsmenn var klar over hvordan utlendingene så på oss, og de visste å utnytte forventningene. Reisende som ventet å finne et usivilisert land med et storslått landskap, lot seg overraske.

- Nordmennene kunne vise fram de siste moter innen hagekunsten. Eksotiske hager rammet inn av det norske landskapet, ble beundret ute i Europa, forteller Dietze.

Fra 1750 viser reiseberetninger at de fleste utlendinger lot seg begeistre av Norge. Nesten alle besøkende rundt år 1800 nevner den store gjestfriheten hos det norske borgerskapet. Gjestene ble vist rundt på mange ulike hageanlegg.

“?where the inhabitans are yet, and will probably ever remain in the most profound barbarism”, skriver riktignok Nathaniel William Wraxell i sin reiseberetning fra 1792.

Men Christianas borgerklasse visste å spille på oppfatningen om det perifere og eksotiske, og å snu den til egen fordel.

Rikere plantebruk før

Imponerende sløsing - “demonstrativt konsum”- tiltrakk seg oppmerksomhet og fortalte om velstand, kunnskap og dannelse overfor venner, familie og handelspartnere.

Det ble mer og mer vanlig ettersom nye plantesorter ble hentet fra Amerika og Australia på 17- og 1800-tallet.

De førende menn i Norge spilte sine kort riktig, og knyttet viktige kontakter med Europa. Borgerskapets bereiste representanter tok utenlandske idealer med seg hjem, og tilpasset dem norske forhold.

Fra og med 1800-tallet av ble det også viktig å vise norsk identitet overfor Sverige og Danmark, blant annet med norske bondehus som element i hagene. Kanoner og militære elementer ble også brukt.

- Plantebruken blant annet på Bogstad viser hagekunst og hagekultur på høyeste nivå. Bruk av eksotiske planter i det norske klimaet krevde høy kunnskap om dyrkingsmetoder, og plantebruken var mye mer variert enn i våre dager, sier Dietze.

Sosiale betingelser undervurdert

De norske hagene ble fra slutten av 1700-tallet preget av den såkalte landskapsstilen. Den formale del av hagen nærmest huset ble brukt til å stille ut planter, mens det lenger unna huset ble mer natur og mindre form.

Blant planter som ble innført var pelargonium, orkidéer, kamelia, fuksia, georginer og roser.

- Plantene er hovedelementet i et hageanlegg, men hagekunsthistorien har ofte undervurdert de sosiale betingelsene for hagene.

- Det norske borgerskapet ønsket seg en plass i det internasjonale handelssamfunnet, men også å utmerke seg med en egen identitet.

- Hagekunsten var perfekt for å oppnå begge deler, understreker Norges første doktor i hagkunstens historie, Annegreth Dietze.

Ingressbildet er tatt av Håkon Sparre.