– Norge var tidlig ute når det gjaldt vitenskapelig normalisering i forholdet med sin nabo i øst, Russland. Spesielt når det gjaldt polarforskning på 1980-tallet.

Det forteller historiker Stian Bones ved Universitetet i Tromsø (UiT).

Han er medforfatter på bind II i serien «Det asymmetriske naboskap», et forskningssamarbeid hvor både norske og russiske forskere bidrar til å skrive den felles norsk-russiske historien de siste 200 år.

Gorbatsjov-tale

Bones har blant annet funnet ny dokumentasjon som viser at polarforskning spilte en ikke ubetydelig rolle for oppmykinga av den kalde krigen.

– Gjennombruddet kom på 1980-tallet. Norsk Polarinstitutt var krumtappen, og de samarbeidet også med kanadiske forskningsmiljøer.

– Spesielt samtalene mellom polarinstituttet og russerne i 1986 bidro til at forskningen ble én av faktorene Mikhail Gorbatsjov nevnte som viktige da han holdt sin tale i Murmansk i 1987. Det bidro også til et skifte på russisk side og mer åpenhet i nordområdene.

– Forskningssamarbeidet er et eksempel på hvordan kontakt og dialog mellom øst og vest bidro til å åpne opp konflikten, men det har kanskje ikke vært så mye i fokus, forteller Bones.

Selv om forskningssamarbeidet mellom Norge og Russland fikk et oppsving mot slutten av den kalde krigen, var det også forskningssamarbeid over grensene før den tid. Blant annet innen fiskeriforvaltning og nordlysforskning.

Enkelte forskningssamarbeid tok til så tidlig som i 1950-årene.

Spent situasjon

Det som imidlertid kjennetegnet hele forskningssamarbeidet mellom de to naboene i denne perioden, var at alt foregikk fra sak til sak. Det var ikke noe organisert eller formalisert samarbeid.

– Forholdet mellom Norge og Russland var jo ikke bare preget av de territorielle grensene, men også av symbolske og politiske grenser. Så hvor langt man kunne gå i å samarbeide med den andre siden, var et hett tema på denne tiden.

– Folk som øyensynlig gikk for langt ble gjenstand for særlig interesse fra politiets sikkerhetstjeneste på begge sider, forteller Bones.

Et eksempel på dette var arkeolog Povl Simonsen som jobbet ved Tromsø Museum på 1950-tallet. Han var en av flere som engasjerte seg for å skape et nordkalottsamarbeid, og derfor gjerne ville ha kontakt med sine sovjetiske kolleger.

Dermed kom han i norsk etterretnings søkelys. Situasjonen var spent på denne tida, og det skulle ikke mer til.

Sladder i LO og Ap

I hvor stor grad man burde ha kontakt med sine sovjetiske naboer var altså en vanskelig balansegang. Det var ikke enighet om hvor grensene burde gå.

– Derfor var kontakt og samarbeid sterkt politisert, og det var vanskelig å bevege seg i dette politiske terrenget. I ettertid vet vi jo at selv tidligere statsminister Einar Gerhardsen og hans kone ble utsatt for internt sladder i LO og Arbeiderpartiet, fordi de hadde kontakt med russiske ambassadefolk.

– Det var jo dilemmaet for alle som kom i kontakt med den sovjetiske motparten; det noen så som en mulighet for vennskap, tolket andre som politisk avhengighet.

Uenige

De symbolske og politiske grensene landene imellom viste seg også i forskninga.

Tromsø Museum drev på 1950-tallet arktiske forskningsutgravinger på Svalbard, og kom i vitenskapelig strid med det sovjetiske synet på hvem som hadde de eldste historiske rettighetene til området.

– Den sovjetiske utgravingslederen lanserte en teori om at pomorene etablerte seg der veldig tidlig. Før Barentz oppdaget øya på 1500-tallet.

– På bakgrunn av dette mente Russland at de hadde historisk krav på Svalbard og at de skulle behandles annerledes enn andre traktatpartnere, forteller Stian Bones.

Utstrakt forskningssamarbeid

Han mener begge parter har et historisk ansvar for at forholdet mellom de to landene ikke har vært like godt. I dag er det derimot et utstrakt forskningssamarbeid mellom de to nabolandene.

Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø har for eksempel i mer enn 20 år samarbeidet med russiske historikere på en mengde prosjekter. Allerede i 1990 ble det opprettet et professorat for å kunne ta seg av relasjonen til Russland.

– Nå har Universitetet i Tromsø samarbeid med sine russiske forskerkolleger innen de fleste fagdisipliner, og er i høy grad et nordområdeuniversitet, avslutter Stian Bones.