- Ikke alle er så mediekåte at de trenger å få laget en hel film om seg selv, hørte jeg nylig noen si, spydig eller i beste fall spøkefullt. Mannen siktet til en kollega, nemlig lege og professor Mads Gilbert ved Universitetet i Tromsø som blir portrettert i den kinoaktuelle dokumentarfilmen «Det akutte menneske».

Jeg har ikke tenkt å spidde noen med den moralske pekefingeren, men er det nødvendig å være så smålig blant kollegaer? Gilbert har gjort en innsats helt utenom det vanlige for sivile krigsofre i hele verden. Hvorfor ikke være raus og la handling veie tyngre enn påstått forfengelighet?

Det er en kunst å benytte seg av personlig karisma for å skape blest rundt en sak. Det krever mot å være målbærer fordi det kan gjøre en til skyteskive for alle slags angrep. Men det gir en også muligheten til å gjøre noe viktig, nemlig å synliggjøre og forklare noe folk flest bør vite om.

Hvem skal ellers gjøre det?

Den britiske fysikeren Brian Cox advarer mot å overlate de viktige spørsmålene til irrasjonalistene. Vi har ikke råd til å la den offentlige debatten om klimaendringene, vaksinering eller oljeboring preges av uvitenskapelighet. Til det er det for viktig. Som medmennesker og samfunnsborgere har vi alle nytte av den kunnskapen akademia sitter på.

Heldigvis fins det mange vitenskapsfolk som føler på sin demokratiske forpliktelse å dele kunnskap med «de andre», og noen har en helt egen evne til å opplyse uten å være belærende. Det kan være greit å huske på at «de andre» i de fleste tilfeller innbefatter oss selv. Forståelse sprer seg ikke nedover, men bortover.

Fornuft og følelser

For å tenne en gnist hos disse andre må man gjerne gløde litt selv. Det er ikke diskvalifiserende å være engasjert i det man holder på med, snarere tvert imot. Fakta og følelser utelukker ikke hverandre. Hos de aller fleste ligger en genuin fascinasjon for fagfeltet i bunnen for forskerkarrieren, noen ganger er det en personlig lidenskap. Men ikke alle føler seg trygge nok til å bruke den som inspirasjon når de snakker med media.

Jørn Hurum og Knut Jørgen Røed Ødegaard er blant dem som har fått hard medfart fra forskerkollegaer etter å ha vært for synlige i media, til tross for den enorme entusiasmen de har skapt for sine fagfelt. Vitenskapen hadde tjent på flere rause kollegaer som heller hadde applaudert innsatsen og spart spissfindighetene til de rette fagfora.

Lite sendetid til fotnoter

Det er som regel ikke farlig å miste delaspekter av studier i en avisartikkel så lenge de er med der de skal være; nemlig i den vitenskapelige avhandlingen. Journalister, som et mellomledd til folk flest, er interessert i konsekvensene av forskningsfunn, ikke i fotnotene. Nabojenta vil ikke melde seg inn i Natur og ungdom på grunn av litteraturlista i en doktoravhandling. Men det er mulig hun vil gjøre det fordi hun har forstått konsekvensene av klimaendringene etter å ha sett en dokumentar på NRK. Kanskje hun til og med får lyst til å studere realfag.

Forskning, undervisning og formidling er universitetenes lovfestede kjerneoppgaver, men formidling har vært stemoderlig behandlet ved mange utdanningsinstitusjoner i Norge. Det er vanskelig å forstå, ikke minst med tanke på at universitetene i stadig større grad konkurrerer om både forskningsmidler, vitenskapelig ansatte og studenter. Synlighet og forskningsprofil kan være avgjørende faktorer i denne konkurransen.

Hva skal til?

Belønning av allmennrettet formidling og systematisk kursing i forskningskommunikasjon (som man nylig har innført ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT) er noen av tiltakene som kan jevne veien for en bedre dialog mellom akademia og folk flest. Like viktig er et psykologisk klapp på skulderen fra veilederen og kollegaene når stipendiaten har frontet sin forskning i dagspressen.

Kommunikasjonsfolkenes drøm er en verden der forskerne er rause med hverandre, møter media med entusiasme og tipser om hverandres saker. Min erfaring fra Det helsevitenskapelige fakultet ved Universitetet i Tromsø tilsier heldigvis at vi ikke er langt unna. Jeg gleder meg til å bli tent av enda flere ildsjeler som brenner for vitenskapen.