Men dét vet hun ikke i intervjuende stund. Hun er knapt klar over at hun er kandidat, langt mindre at juryen som har innstilt henne til prisen, skamroser henne - nettopp for det hun blir aller mest glad for å høre.

I begrunnelsen sier juryen at hun er en ypperlig stilist. At språket er rikt, litterært og følsomt. At hun overrasker med friske metaforer og vendinger. At hun preger teksten med en personlig tone og at hun bruker sitater fra sine informanter på en effektfull måte. Alt dette sier juryen, og mer til.

Hun skulle bare visst. Men snart får hun vite. Og da blir hun nok glad, professoren som har brukt sitt forskerliv på gatas folk; narkomane, prostituerte, taggere. Og som har maktet å nå ut med sin kunnskap til et stort og bredt publikum, også dem som forskere ellers aldri når, til samfunnets utstøtte.

- Jeg er glupsk

- Jeg vokste opp i ei bokhylle, forteller professoren, som forklaring på sin sans for det språklige.

- Jeg har bestandig lest skjønnlitteratur, forferdelig mye skjønnlitteratur. Men jeg er ikke finkulturell. Jeg er vel heller glupsk. Leser alt mulig dritt. Alt mulig bra. Samboeren min sier at det eneste stedet vi har plass til ei ny bokhylle nå, er oppå pianoet. En burde kanskje kvitte seg med bøker en har lest. Men en kan da ikke kaste vennene sine, sier jeg.

Juryen berømmer Cecilie Høigård, ikke blott for hennes litterære språkføring, men også for å skrive med analytisk presisjon og stringens. Hun roses for at hun tar vare på forskerens selvkritiske holdning og for at hun er åpen om de metodiske problemene som hun møter underveis.

“Forbilledlig forskningsformidling”, konkluderer juryen, som legger til at hennes faglige kvalitet er ubestridelig. Så var hun da også nominert til årets forskningspris.

Cecilie Høigård har vært på Institutt for kriminologi og rettssosiologi “hele livet”. Hun kom dit som ung student, ble ansatt i 1969 og fikk professorstilling i 1988.

Høigård har i alle disse årene vært en helt ualminnelig allsidig forskningsformidler, påpeker juryen. Og alene, eller sammen med professor Liv Finstad ved samme institutt, har hun tatt i bruk de forskjelligste kanaler for kommunikasjon:

Hun har skrevet en stor stabel fagbøker, som Bakgater. Om prostitusjon, penger og kjærlighet, og som har vært hovedbok i en av de store bokklubbene og har solgt som en bestselger. Den engelske utgaven Backstreets er å få tak i over hele verden. Hun har bedrevet skjønnlitterær forskningsformidling: boka Hard Asfalt er laget som en selvbiografi av Ida Halvorsen (pseud.) og skildrer Idas avvikskarriere i Oslo gjennom ti år. Boka er trykt i 70 000 eksemplarer, og det er laget helaftens spillefilm av den.

Høigård har laget videoproduksjoner, vært redaktør for nettsidene Kriminalitet og straff, holdt utallige foredrag med lysbilder og deltatt i mange debatter på radio og TV. Hun har laget lærebøker og skrevet atskillige artikler i avisene og var i 20 år redaktør for det tverrfaglige tidsskriftet Materialisten.

- Jeg er bekymret

- Du må trives usedvanlig godt med denne utadvendte virksomheten?

- Utadvendt, jeg? Tvert imot. Jeg er innadvendt. Holder helst på for meg selv. Men jeg er en utpreget nysgjerrig person, og her på instituttet får jeg leve ut nysgjerrigheten på fulltid.

- Vi som er på universitetet, har fantastiske jobber. Herregud! Noen betaler for at vi har det så gøy. Men da er det viktig at vi har noe å gi tilbake, at vi har noe å fortelle. Vi er nødt til å ha laguner av ensomhet og isolasjon. Tørker disse ut, har vi en dag ikke lenger noe å si. Med den nye reformen, er livet på UiO blitt mer heseblesende. Dette er en bekymringsmelding. Få med deg det. Jeg er bekymret, sier Høigård med tyngde.

- Vi kan ikke forske fra to til halv tre hver dag. Det blir bare tøv, sier hun og rister på hodet.

Cecilie Høigård begynte å interessere seg for graffiti lenge før tags og piecer ble en del av den offentlige samtalen. I 2002 kom hun ut med en murstein av en bok: Gategallerier.

- Hvorfor bruker en godt voksen dame ti år av livet på “bokstaver som danser breakdance på veggen”?

- Det er jo dette med at jeg er så nysgjerrig, da. På 1980-tallet ante jeg ingenting om graffiti. Men så hadde det seg slik at jeg bodde i hus med en graffitimaler, og jeg tenkte at dette må jeg finne ut av.

- Synet på graffiti endret seg voldsomt i løpet av 1990-tallet. Det var en prosess som jeg ønsket å følge og se resultatene av. Ved inngangen av tiåret hadde gatemalerne ikke noe med straffeapparatet å gjøre. Ved utgangen av det er graffiti blitt det tredje største kriminalitetsproblem i Oslo. Det har skjedd utrolig fort. Lovverket er det samme, men blikket er et annet. Unge mennesker sitter månedsvis i fengsel for å skrible på husvegger og blir ilagt bøter i 100 000- kronersklassen. Å gi ungdommer en slik startpakke, er dypt uetisk.

- Fengsel har aldri løst noen problemer, bare skapt nye. For graffitimiljøet var utviklingen en tragedie. Fra et mer kynisk forskerståsted var det samtidig spennende som et lærestykke i hva som skjer når noe blir kriminalisert, sier Høigård.

- Jeg er stolt

Gategallerier er den grundigste bok som er skrevet om graffiti. Den har ligget på ti på topp-listene hos bokhandlene i Oslo sentrum i flere uker.

- Jo, den solgte veldig bra. Og så er det litt artig at boka sannsynligvis er den mest stjålne i Oslo. Det er jeg stolt av. Tanum kunne ikke ha den stående utstilt, men måtte låse den ned. Graffitigutta kom og stjal den. 13-14-åringer har lest den i filler. Gutter som aldri har tatt handa si i ei leksebok, har pløyd seg igjennom 500 sider faglitteratur. Det er et stort kompliment.

Noen dager er gått. Universitetsstyret har i mellomtiden vedtatt å følge juryens klare anbefaling om å gi Formidlingsprisen 2004 til Cecilie Høigård. Nå vet hun det, også.

- Ja, du fikk rett, jeg ble glad. Jeg ble glad på egne vegne, men også glad for at prisen synliggjør at universitetet skal forske for alle grupper i samfunnet. Det er ikke bare de som kan betale for forskning eller som har mye makt, som skal bestemme forskningsutviklingen. Også utslåtte folk skal være forskningens arbeidsgivere.

Denne artikkelen har vært publisert i Uniforum.

Lenke:

Juridisk fakultet, UiO: Institutt for kriminologi og rettssosiologi