Vi møter ham på Institutt for samfunnsforskning en tidlig formiddag. En halv time for sent kommer han inn døren med vårvind i håret og forvirring i blikket. Han vet at han har glemt noe, men hva? Vi får en mistanke om at ordet timemanager ikke eksisterer i Slagstads ellers så rike vokabular. For ham er det de store linjene i historien som gjelder.

To år tilbake kom sosialfilosofen med et verk på nesten 600 sider der ambisjonen var å rekonstruere det norske moderniseringsprosjektet de siste par hundre årene. “De nasjonale strateger” skulle egentlig først og fremst være en analyse av det politiske lederskapets legitimitet. Utgangspunktet var lederskikkelsene Frederik Stang, Johan Sverdrup, Christian Michelsen og Einar Gerhardsen. Men boken sprengte fort rammen og ble til en murstein av et verk om historien til hele det politiske Norge, fra 1814 til 1998. Bokprosjektet var en del av programmet “Ledelse, organisasjon og styring” i Forskningsrådet.

Boken fikk en nesegrus mottakelse, både i pressen og i fagmiljøene. “Slagstads bilde av det norske samfunnet har ingen tidligere sett. Han har levert et stort verk. Det er fristende å kalle det et storverk,” skrev professor i statsvitenskap, Thomas Chr. Wyller da den kom.

Kammermelankoli

Rune Slagstad bekjenner at han har hatt et visst tungsinn eller snarere en melankoli siden “De nasjonale strateger” lå i bokhandlene. Kanskje etterlot dette verket, som samlet alle tråder, alt han har vært opptatt av i så mange år, en tomhet i professorens tilværelse. - Det var på et vis et eksistensialistisk prosjekt, et maratonløp som varte i åtte år, sier han. Men legger til med en viss tilfredshet: - Til tross for at det var mange underveis som rådet meg til å gjøre “short cuts”, klarte jeg å stå i mot presset.

Nå har ikke det siste året akkurat vært et liv i tomrom - en uendelig rekke av foredrag, seminarer og dueller. Noe tid er det blitt til det han hadde håpet skulle bli hovedsaken: musikk. Sammen med sin sensor fra magistergraden i sosiologi, Dag Østerberg, spiller han kammermusikk i duo. Slagstad på fløyte, Østerberg på piano.

Slagstads musikalske klanger trenger også fram når han skriver. Sjelden har vi vel opplevd at faglitteratur har grenset så mye opp til skjønnlitteratur. I “De nasjonale strateger” tar han parti for aktørene og gir oss fortellinger med imponerende detaljrikdom om historiske skikkelser. Denne genren har gjort boken mer til en dannelsesroman enn til en avhandling.

Idretten neste

Generelt er Slagstad frustrert over at det kulturelle felt i økende grad okkuperes av en underholdningselite av det han kaller “halvstuderte røvere”. I “De nasjonale strateger” skriver han at gjennom historien har hver tidsånd hatt sin vitenskap. På spørsmål om hvilke eliter som har regien på dagens tidsånd, svarer han: - Døgnfluene. De finnes innen idrett, media og finans. Striden mellom de forskjellige vitenskapsgrener er i dette perspektiv mindre interessant. Nå står kampen innenfor kulturfeltet mellom vitenskap og underholdning.

Til tross for at Rune Slagstad knapt kan vise til andre fysiske utskeielser enn at han i sin ungdom hoppet på ski i Bergen og at han er helårssyklist uansett vær og føre, skal han de neste tre årene jobbe med et prosjekt om idretten. Boken “Idrettens aurora - fra Nansen til Solskjær” blir en fortsettelse av “De nasjonale strateger” som en analyse av idrettens posisjon. Tippemidlene finansierer. - Idretten er interessant fordi den er den klareste fusjon mellom kultur, folkelighet og kapitalisme du finner, mener Slagstad.

Mjøs-utvalget - et feilspor

Men før han kaster seg over idretten skal han gjøre ferdig sin bok “Kunnskapens tredje vei” (mellom gudshus og tv-studio), som kommer på Pax i slutten av august. En hovedstamme i boken er hans bidrag til Mjøs-utvalget: “Kunnskapens hus i det norske system”. Dette er en bok om Norges intellektuelle liv i fortid og nåtid, et tema sosialfilosofen snakker om med glødende entusiasme.

- “De nasjonale strateger” var en analyse av politiske regimer og kunnskapsregimer, i den nye boken er tyngdepunktet forskjøvet mot kunnskapsregimer. Politisk reform og intellektuell reform har alltid vært nær forbundet i Norge. Den diskusjonen vi i dag har om utdanningssystemet og utdanningsinstitusjonene må ses i en konstitusjonell sammenheng i bred sosiologisk forstand som en debatt om samfunnets konstitusjon, mener han.

Slagstad har vært en av Gudmund Hernes´ utrettelige kritikere. Han har beskrevet Hernes som en del av en sosialdemokratisk maktelite som har modernisert offentlige institusjoner via modeller hentet fra markedsbasert næringsdrift. I denne nye boken får Hernes nok en gang en sentral plass. - Hernes-komiteen (1987-88) var et vendepunkt i diskusjonen av det høyere utdanningssystem. Mens reformene gjennom etterkrigstiden har dreid seg om enhetsskolen løftet opp som en del av velferdsstatsprosjektet, skiftet Hernes perspektivet radikalt: fra velferdsstat til det jeg vil kalle kunnskapsstat. Dagens utfordring er å forene velferdsstatens “nedenfra og opp” med kunnskapsstatens “ovenfra og ned”.

Med Hernes ble også norske utdanningsinstitusjoner satt inn i et globalt perspektiv, mener Slagstad og viser til Hernes’ stadige henvisninger til Harvard. For Hernes betød henvisningen til det globale ikke først og fremst en tilpasning, men en presisering av nasjonale ambisjoner.

- Mjøs-utvalgets innstilling om reformer i høyere utdanning, som kom i mai, er en hybrid mellom gammelt og nytt. Innstillingen er dels en fortsettelse av enhetsprosjektet, ved at skillene mellom høyskoler og universiteter skal utviskes, ved at universitetene skal høyskolegjøres og høyskolene akademiseres. Samtidig er den preget av en ekstrem tilpasningsreformisme til dominerende anglo-amerikanske strømninger bl.a. gjennom nytt gradssystem.

Lærer på Senja

Som 19-åring ble Rune Slagstad “kastet alene ut i polarnatten” som lærer på Senja, hvor hans morfar 60 år tidligere hadde vært omgangsskolelærer. Lærergjerningen var en prøvelse som varte knapt ett år, men interessen for skolen har han beholdt. Han er forundret over hvor lite andre i den akademiske verden interesserer seg for skolen. - Det er på høy tid å reetablere den gamle tradisjon i det norske system mellom gymnasreform og universitetsreform. Reform 94 må få sitt tilsvar på universitetsnivå: Lektoren må rehabiliteres! Hva har for eksempel universitetene gjort for å utdanne lektorer som skal undervise i det nye samfunnsfaget i videregående skole? Ingenting.

Slagstad mener selv at tiden er overmoden for reformer ved universitetene. Men der stopper også enigheten med de fleste andre reformønskerne. - Universitetene må bli tyngre akademiske institusjoner, ikke studentfabrikker. Det norske hovedfaget har gitt en fordypning også til dem som ikke skulle videre til forskningen. Dette forsvinner hvis Mjøs-utvalgets forslag om kortere studier går igjennom. De som vil ha denne fordypningen, må over på doktorgrad. Det er et galt signal. Det vi først og fremst trenger i Norge er høyt kvalifiserte lektorer. Det må igjen bli attraktivt faglig og økonomisk å bli lektor. Lektorene blir en nøkkelgruppe i den nye kunnskapsstaten.

Sosialisme på norsk

Den samfunnsengasjerte Slagstad har hatt flere kall enn teologien og lærergjerningen. På 70-tallet var han også en ideologisk fanebærer i Sosialistisk Venstreparti (SV). Gjennom 70-tallet satt han i partiets hovedstyre. På landsmøtet i 1979 holdt han et foredrag om “sosialisme på norsk”, som var et forsøk på å lansere en sosialisme i klar opposisjon til Arbeiderpartiets styringsstat. Slagordet var mindre stat, ikke mer. Et applauderende landsmøte valgte Slagstad som nestleder i partiet, etter at han hadde forslått seg selv som kandidat. - Mitt politiske prosjekt bunnet i en grunnleggende bekymring for manglende politisk deltakelse i samfunnet. Jeg lette etter ordninger som fremmet identifikasjon og demokrati.

Spørsmålet er mer aktuelt nå enn noensinne, tror Slagstad, og etterlyser en debatt om demokrati. - Folk reagerer på at de ikke eier samfunnet sitt lenger. Når de som har båret byrdene av solidaritetsalternativet, opplever at lederne tar ut 70 millioner i fallskjerm til seg selv, føler de seg som fremmede, sier den frafalne teologen som ønsker å gjenoppvekke sedeligheten i det norske system.