Før Romerriket ble en supermakt i området rundt Middelhavet, spredte punerne seg langs kysten og skapte et handelsnettverk. De grunnla store bystater i blant annet Nord-Afrika, som Utika, Leptis Magna og Karthago. 

Nettopp Karthago var Romas store rival og motstander i Middelhavet i flere kriger som varte i mer enn hundre år. 

De kalles punerkrigene, og i år 218 f.Kr. var Roma nær ved å bli utslettet da den italienske halvøya ble invadert av Karthago og generalen Hannibal. 

Det var etter denne romerske nær-døden-opplevelsen at den romerske senatoren Cato den eldre stadig oppfordret til å angripe og ødelegge Karthago. 

Det skjedde til slutt, og Punerkrigene endte til slutt med et fullstendig knusende nederlag for Karthago i år 146 f.Kr. 

– Det er vel opplest og vedtatt at romerne faktisk jevnet Karthago med jorda. Det viser arkeologiske spor også, skriver antikkhistoriker Jon Iddeng i en e-post til forskning.no, etter å ha sett på den nye forskningen. 

Da lå forholdene til rette for at Roma kunne bli den formidable supermakten det ble i århundrene etterpå. Roma nådde sin største makt og utbredelse rundt 110 e.Kr. 

Hvor kom de fra?

Folkene som bodde i Karthago og i de andre puniske byene hadde kulturell arv fra Fønikia. I en ny, stor studie har forskere prøvd å finne ut av hvem disse folkene faktisk var og hvor de kom fra. 

Og analysene viser at det er en stor variasjon i den genetiske arven og at de stammet fra mange ulike steder rundt Middelhavet. 

– Egentlig så er vel det som forventet at det skulle var en bred genetisk variasjon fra en kultur som var så basert på handel og utveksling, skriver Iddeng. 

Men de genetiske analysene av levningene til godt over hundre folk fra puniske bosetninger rundt Middelhavet avdekker også et mulig mysterium. 

Kulturen kom opprinnelig fra Fønikia – et område som omfatter dagens Libanon, Israel og Palestina. Det semittiske språket de snakket kom også herfra. 

Men lenger vest i Middelhavet er den genetiske arven fra disse områdene nesten borte. De aller fleste menneskene som levde i puniske bosetninger, har svært lite arvemateriale fra området rundt dagens Libanon. 

Iddeng peker på at dette er rart og overraskende.

– Det var de som grunnla byene etter tradisjonen. 

– De holdt også fast ved en fønikisk kultur og språk. 

Men de aller fleste stedene viste folk tydelig slektskap til folk fra Sicilia og områdene rundt det Egeerhavet. Det var også noe genetisk arv fra Nord-Afrika.

Guden Baal 

Fønikerne er kjent for handel, sjøfart og nettopp store og viktige byer i Middelhavsområdet. Og de er nevnt flere ganger i bibelen. 

Levningene som er tatt med i studien, stammer fra 14 steder i Middelhavet som er kjent for å ha vært puniske havner og byer. 

Dette er for eksempel steder på Ibiza, Sicilia, Sardinia og flere steder i Nord-Afrika. 

Iddeng forteller at denne kulturen spredte seg fra området rundt dagens Libanon, og vestover. Fra rundt år 1000 f.Kr ble fønikerne det ledende handelsfolket rundt Middelhavet, ifølge Store Norske Leksikon. 

Og rundt år 800 f.Kr. ble byen Karthago grunnlagt, i dagens Tunisia. 

– Karthago betyr «den nye byen» på fønikisk og antagelig var byen fra tidlig tid ment som den nye hovedstaden i vest, skriver Iddeng. 

Karthago ble etterhvert den viktigste byen og det ble etablert nye bosetninger på øyene vest i Middelhavet.

– De fortsatte å bruke det fønikiske alfabetet og snakket et semittisk språk. Moderne forskere har av mangel på noe bedre kalt denne kulturen for libyfønikisk. 

– Politisk var disse byene organisert som oligarkier rundt en rekke mektige slekter som satt i et byråd, og med valgte embetsmenn.

Iddeng forteller at de også var beryktede for religion og tilbedelse av guden Baal Hammon. 

En beryktet del av kulturen gikk ut på å ofre mennesker, i et ritual kalt tofet, ifølge Iddeng. 

Samtidig er det mye ukjent rundt kulturen, og det var sannsynligvis store forskjeller mellom bystater også. 

– Vi kjenner imidlertid kun punerne fra greske og romerske kilder, så noe godt bilde av kulturen har vi ikke.

Selv om den genetiske undersøkelsen i denne studien er omfattende, er det fortsatt flere ukjente aspekter her. 

Brent opp

Iddeng peker på at det er relativt få individer som er med i undersøkelsen, spredt over et stort geografisk område og et stort tidsrom. Dermed kan viktig kunnskap falle mellom sprekkene. 

– Man må nok være forsiktig med å generalisere for mye. 

Forskerne peker også på at det var vanligst å kremere avdøde før år 600 f.Kr. Dette betyr at det finnes få levninger å analysere før denne tiden. 

Det var også kanskje tiden da kontakten med byene i Fønikia var størst, skriver Iddeng. 

– Det finnes derfor ingen puniske beinrester å studere som er eldre enn dette. 

Forskerne bak denne studien tegner et bilde av hvordan den puniske kulturen kan ha spredt seg i Middelhavet. 

Folk fra Fønikia kan ha spredt seg og grunnlagt bosetninger fra rundt år 1000 f.Kr. Lokale folk ble også del av disse bosetningene. 

Etter flere århundrer var det denne lokale arven som utgjorde det meste av arvemateriale, samtidig som fønikisk språk og kultur fortsatte å leve. 

Referanser: 

Ringbauer mfl:  Punic people were genetically diverse with almost no Levantine ancestors. Nature, 2025. Sammendrag

LES OGSÅ

Har funnet første bevis på at gladiatorer kjempet mot løver

Fant massegrav fra romertiden under oppussing av fotballbane

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev