Religiøse leger jobber ikke mer med underprivilegerte pasienter enn ikke-religiøse leger. Faktisk er religiøse leger litt mindre tilbøyelige til å ta denne typen pasienter, viser en ny undersøkelse.

Som de fleste verdisett, ønsker religioner å skape et samfunn uten sult og elendighet. Derfor legger alle de store religionene vekt på omsorg for de fattige.

Budskapet formidles både gjennom å inspirere til radikal gavmildhet (som Kristi ord om å selge alt du har og gi det til de fattige) og gjennom å pålegge formelle regler (som når muslimer må gi minst 2,5 prosent av sin inntekt til de fattige).

Men er religiøse mennesker rausere enn folk som ikke har et religiøst fundert livssyn?

Å lege de fattige

Forskere fra universitetet i Chicago, i samarbeid med Yale New Haven Hospital, har sett på dette. Resultatene av undersøkelsen blir publisert i tidsskriftet Annals of Family Medicine.

Å være lege og arbeide med pasienter fra lavere samfunnslag kan koste mye. Omkostningene kan være lavere lønninger og status, mindre fritid og mindre sjanser til å få en akademisk karriere ved siden av legegjerningen.

Likevel har slikt arbeid noen gevinster. Du trenger heller ikke se for deg noen “lønn i himmelen”. Andre motiverende faktorer for å jobbe med denne typen pasienter er å føle at man gjør noe bra for samfunnet, at man har stor positiv påvirkning på pasientene og så videre.

Med andre ord: Legegjerningen blir virkelig noe mer enn en jobb.

Men er religiøse mennesker mer tilbøyelig til å ta denne typen jobber? Forskerne sendte ut spørreskjemaer til 1820 leger. 1144 svarte, altså en svarprosent på 63 prosent.

“Kryss av for Gud”

Spørreskjemaene hadde blant annet spørsmål som skulle finne ut i hvilken grad religion var en faktor i legenes liv, og om religionen veiledet og ga mening til livene deres.

Blant annet skulle legene si seg enige eller uenige i uttalelser om at deres religion var selve innfallsporten til livene deres, og om de virkelig forsøkte å la deres religiøse overbevisning påvirke alle sider ved livet.

De ble også spurt om hvor ofte de deltok i formelle religiøse sammenhenger - som gudstjenester.

Legene ble også spurt om hvorvidt de anså legeyrket som et kall, og om hvordan deres familier hadde sett på det å hjelpe underprivilegerte mennesker.

Fattige pasienter

I tillegg ble legene spurt om å beskrive pasientbasen deres.

Det viste seg at blant de religiøse legene var det 31 prosent som arbeidet med pasienter fra lavere samfunnslag. Mot 35 prosent av de legene som oppga sin religiøse tilhørighet som ateist, agnostiker eller “ingen religion”.

- Dette var både en overraskelse og en skuffelse, sier Farr Curlin, som var med på å gjennomføre undersøkelsen. Curlin er amanuensis i medisin ved universitetet i Chicago, og er selv religiøs.

- Kristne, jødiske, muslimske, hinduistiske og buddhistiske skrifter pålegger leger å ha omsorg for fattige, og det store flertallet av verdens religiøse leger omtaler sin medisinske praksis som et kall. Likevel så vi at religiøse leger ikke var mer tilbøyelige til å oppgi at de praktiserte blant lavere samfunnslag enn deres sekulære kolleger, fortsetter Curlin.

Protestantisk teologi

Tallene var heller ikke høyere blant dem som så på legeyrket som et kall eller som kom fra hjem der omsorg for samfunnets svakeste ble vektlagt.

Forskerne så likevel en sammenheng mellom leger som beskrev seg selv som “spirituelle”, men ikke nødvendigvis religiøse. En overvekt av disse arbeidet blant lavere samfunnslag.

Curlin mener dette skyldes splittelser innen amerikansk protestantisme, der noen retninger vektla religiøs praksis (som gudstjenester) mens andre la mer vekt på en sosialt engasjert kristendom.