”Selv religionsfrihet” inngår i de menneskelige og borgerlige rettigheter. Slik heter det i Menneskerettighetseklæringen fra den franske revolusjon i 1789. Ingen skulle være engstelige på grunn av sine meninger, selv ikke religiøse.

Erklæringen fra 1789 var revolusjonær og epokegjørende. Prinsippene for statsstyret skulle være rent sekulære. Det gamle regimes statsreligion forsvant. Kirken fikk en ny ordning på den nye statens premisser.

Frem til vår egen tid har det vært konflikter i de europeiske stater, der de nye ideer slo rot. Hvilken rolle skulle religionen/kirken spille i samfunnet og i forhold til statsstyret.

Løsningene har variert fra den franske laicisme, som isolerte religionen i det private rom, til sammenkobling av konfesjonell statsreligion og liberal stat, som skulle sikre et frihetlig samfunn. I nyeste tid har den liberale stat både villet sikre (religions)frihet og trekke religionen(e) inn i utviklingen av den kulturelle og moralske enhet samfunnet er avhengig av. I demokratiene har det vært lettere å sikre frihet og likhet enn brorskap.

Det er fremfor alt islams nærvær i Europa som har gjort religionens rolle i samfunnet til et påtrengende tema. Men i dagens sekularistiske demokrati vil man bruke nettopp de religiøse krefter, de som tradisjonelt har splittet, til å fremme enhet. Det krever ikke bare statlig ”tilpassede” religioner, men også en bestemt oppfatning av demokratiets frihet.

Religion som sært?

I kronikk i Vårt Land 14.3 Religion som samfunnsbygger løfter Jan Olav Henriksen frem aspekter ved denne problemstilling: ”Er et godt samfunn for alle truet av bestemte former for religion? Eller er en bestemt form for religion truet av måten et sekulært samfunn er utformet?”

Det er i følge Henriksen avgjørende hvilke religioner det her er tale om, og dessuten ”grunnlaget for det samfunnet vi ønsker å ha.” Selv antyder han at det er et flertall - også blant religiøse borgere - for at ”samfunnet skal være sekulært” og ”ikke styrt av religiøse særinteresser”.

Når motsetningen mellom det ”sekulære” og de ”religiøse særinteresser” markeres, er det sekularismens tenkesett man står overfor. Det religiøse ses da som det ”sære”, mens det sekulære (det ikke-religiøse) representerer det politisk og samfunnsmessig allmenne. Tankegangen målbæres gjerne av Humanetisk forbund.

Konflikter viskes ut

I dagens samfunn formidles det religiøse til alle barn gjennom RLE-faget i det offentlige skoleverk. Faget har en ideologiske ramme som er ment å være allmenn (altså ikke ”særreligiøs”). Undervisningen skal være ”objektivt, kritisk og pluralistisk”. Slik at alle elever kan delta, uansett ”særreligiøs” bakgrunn.

Objektiv betyr nøytral, slik at sannhetsspørsmålet holdes utenfor, kritisk innebærer prøving primært ut fra liberalismens frihetsideal, det pluralistiske betinger et mangfold som gjør relativisering påtrengende relevant. RLE-faget skal bidra til at konflikter på grunn av religion forbygges, slik at den utopiske kulturelle integrasjon av ulike religiøse grupper, skal kunne realiseres. Konfliktstoffet må da viskes ut.

Ideologien vi kjenner fra RLE-faget, får stadig større breddevirkning. At Aftenposten erstattet Per Arne Dahls kristne spalte med en religionspluralistisk, er et karakteristisk tegn i tiden.

Utfordringer for Den norske kirke

Hvordan vil Den norske kirke under disse vilkår ivareta sin egen opplæring i kristen tro og etikk? I det sekulære perspektiv er denne troen et ”særreligiøst” innslag. Det man da indirekte oppdrar til om sekularismens kulturoppfatning legges til grunn, er kulturell marginalisering, fordi kirkens tro ikke lar seg forene med det (sekularistisk) allmenne. Det er ingen skandale for kirken.

Det avgjørende er å forbli tro mot apostelens ord om Kristus: ”Det er ikke frelse i noen annen ..” Det blir spennende å se om idealet om en åpen og inkluderende folkekirke vil bety tilpassing til den sekulære religionspluralistiske kultur. Trykk i den retning kan ikke overses.

Laicisme etter fransk mønster er ikke aktuell norsk politikk. Religionen skal tvert imot ha en offentlig rolle, idet den skal bidra til samfunnsmessig integrasjon og enhet. Det kan bety omfunksjonering av kristendommen i pakt med sekularismens relativiserende oppfatning av religionspluralisme.

Det sekularistiske demokratiets forestilling om det politisk og kulturelt allmenne er ikke statisk, men avklares ved den demokratiske utvikling av allmennviljen, det vil si flertallsviljen i folket. I dette ligger muligheten for ”det totalitære demokrati”.

Press mot frihetene

De som ikke retter seg etter allmenviljen, vil bli utsatt for ulike former for press. Vel skal menneskerettighetene sikre frihet og integritet for den enkelte og grupper. Men frihetene vil alltid være under press fra stats- og mediemakten, samfunnets flertall og så videre.

Tidligere statsråd, Karita Bekkemellem, ønsket å bruke makt for å gjennomføre likestilling i trossamfunnene. Her var ikke trosfrihet noen hindring. Det frihetlige demokrati kan da selv bli en slags kvasikonfesjonell tvangsstat. Den frihetsideologi, som demokratiet ønsker å stå for, kan det altså ikke selv garantere.Også dette er et aspekt ved de “særreligiøses” situasjon.

Allmennviljen/flertallsviljen blir til ved en fremtidsrettet historisk prosess som skal åpne for endring, mot stadig større ”lykke” for stadig flere. Frihet er en forutsetning for denne prosessen. Det gir mulighet for oppbrudd fra fortid, fra fordommer, tradisjon og konvensjon, ikke minst religiøst begrunnede normer.

Frihet gir videreutvikling

Karakteristisk er det at den nylige aksept av homofil seksualitet har ledet til en ny oppfatning av det humant allmenne på dette felt. Det heteroseksuelle forhold inngår ikke lenger i den allmennmenneskelige basis for ekteskapet. Her er det etablert en ny allmennmenneskelighet som betår i den emosjonelle tilknytning mellom to av samme eller ulikt kjønn. Friheten åpner for videreutvikling.

Nå arbeides for allmenn aksept av følelsesrelasjoner konkretisert i transseksuell og biseksuell praksis. Det vi her står overfor, er ikke toleranse, men frihet for det som skal kunne åpne for utvikling mot større frihet og større “lykke”.

Toleranse er flertallets eller den politiske autoritetens innrømmelse rett for det avvikende, men uten at det etiske, eventuelt religiøst allmenngyldige i og for samfunnet berøres.

Gitt i det skapte

Denne metoden for forandring kolliderer med den kristne religionens egenart, ikke bare dens basis og kilde i ”særegne”, autoritative tekster fra fortiden (skrift og tradisjon), men også med dens oppfatning av det allmenne.

Når kristendommen fastholder det heteroseksuelt baserte ekteskapet, skyldes det at denne seksulaitet er naturlig og allmennmenneskelig, bærer av et grunnleggende mål for menneskeheten. Derfor villet av Skaperen. For kristendommen er ikke det allmennmenneskelige noe som blir til mens vi går. Det er gitt i det skapte.

Det er ingen skandale for den kristne kirke å representerte det ”særreligiøse” i et avkristnet samfunn, styrt etter en agnostisk eller ateistisk ideologi. Kirken var en skandale for den allmenne kultur da den for alvor trådte frem på den historiske arena.

I vår tid vil Kirken på sin måte bidra ved ord og i gjerning til fred mellom menneskene i det samfunn den virker, også ut over landegrensene. Men den kan ikke la seg bruke til å realisere et politisk-utopisk prosjekt som undergraver dens lære, utvisker dens identitet og forkludrer dens oppdrag.