De religiøse fortellingene er opptatt av opphav og reisemål: Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi?

– Men også musikk har et mytisk og eksistensielt  preg, mener Jon Skarpeid ved Institutt  for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Som ledd i doktorgradsarbeidet i religionsvitenskap ved NTNU, studerer Skarpeid hindustanimusikken, som ble utviklet og kultivert ved hoffene i Nord-India, og relaterer den til religiøsiteten i samfunnet.

Det hele begynte da han som teologistudent  fikk en eureka-opplevelse mens han leste sammenlignende religion:

– Jeg var tilfeldigvis kommet over et album med indisk musikk. Jeg satte det på mens jeg leste om hinduismen – og fikk sjokk: Musikken spilte jo det jeg leste! Musikken framstod som religionens verdensbilde, kosmologi, i miniatyr.

Alt går i sirkel

Skarpeid erfarte at den indiske musikken uttrykker det samme som hinduismen. Det er ikke èn begynnelse og èn slutt, men alt går i sirkel: Verden blir til. Verden opprettholdes. Verden blir igjen oppslukt.

Så er det hvile før en ny skapelsesperiode inntrer – og så skjer alt om igjen. Denne sykliske prosessen har verken en første begynnelse eller en siste slutt.

Etter å ha konstatert parallellene mellom indisk musikk og hinduismen, innså  Skarpeid at fenomenet ikke var begrenset til én religion.

Kristendommen

– Jeg begynte å tenke på Bach og Beethoven og verk som Skjebnesymfonien og Toccata og fuge i d-moll. Her er det først en klar begynnelse og så en veldig tydelig slutt. Akkurat som i kristendommen.

– Noe skapes som ikke var der fra før. Det er en creatio ex nihilo, en «skapelse ut av intet», sier teologen.

– Da har vi fortolket starten på musikken som en skapelsesberetning i miniatyr og slutten som en endetidsforventning, utdyper han.

Ubevisst

Men det er ikke slik at Bach og Beethoven sa til seg selv at «nå skal jeg lage en parallell til den store fortellingen i kristendommen» før de gikk i gang med sine komposisjoner, presiserer han med et smil.

– Jeg tror ikke komponistene var seg dette bevisst, men de pustet inn den kristne kulturen. Beethoven komponerte i tiden etter den franske revolusjonen og må selvsagt også forstås i lys av dette vannskillet i europeisk historie.

Skarpeid forteller at han først mente at musikken imiterte kulturen, men at han nå har skiftet oppfatning.

– Musikken er ikke sekundær til religionen eller filosofien, den er bare en annen uttrykksmåte, resonnerer han.

Endres

Skarpeid påpeker likevel at musikken, som kulturen for øvrig, er gjenstand for endring.

Han viser til at islam, som i likhet med kristendommen har en forestilling om dommens dag, har hatt en viss påvirkning på den indiske musikken.

Hoffene i Nord-India var dels hinduistiske og dels muslimske, og musikerne ble påvirket av begge religionene, selv om musikken som sådan ikke var utpreget religiøs.

Tradisjoner som først og fremst ble kultivert av muslimer, kjennetegnes av en større grad av finalitet enn hva tilfellet er med de hinduistiske.

Endringer i Vesten

Også i den vestlige verden har det skjedd noe, mener Skarpeid.

– Selv om kristendommen etter hvert mistet sin sterke dominans, var en sentral tenker som Marx påvirket av kristendommen. Han så for seg en paradisisk urkommunisme og et klasseløst samfunn.

Andre politiske utopier var også preget av framtidsoptimisme og framstod på sett og vis som sekulære manifestasjoner av et jødisk-kristent framtidshåp, noe som holdt seg mer eller mindre helt fram til postmodernismen, mener han.

– Postmodernismen og nyorienteringene som fulgte med den innen samfunns- og åndsliv, innebar slutten på hegemoniet til de store fortellingene i form av staten  og religionen, framholder forskeren.

Nye endringer

Derfor er det naturlig at musikken til postmodernistiske komponister som Arvo Pärt og Henryk Górecki preges av bortfall av markant begynnelse og slutt, mener han. Det er mindre enten-eller-tenkning.

– Vi trodde på en klar begynnelse og slutt. I stedet  for endelighet kom glidende overganger, sier Skarpeid som nå ser tegn til nok en vending.

– I musikken ser jeg tendenser til avslutningsstrategier med litt mer preg av finalitet enn tilfellet var i postmodernismen, selv om den på ingen måte kan sammenliknes med Bach og Beethoven.

Men det er vanskelig å forske på sin egen samtid, erkjenner Skarpeid som mener det ikke er lett å si hva denne nye tendensen er et uttrykk for.

– Kanskje henger det sammen med at vi i mindre grad er relativister og at vi heller mer mot avklarte oppfatninger enn for noen tiår siden. Uansett vil jeg understreke at slike forståelser bare er én måte å tilnærme seg musikk på, presiserer han.