Fedme er normalt et voksenproblem, men noen få blir overvektige allerede i tidlig barndom.

Barna er ofte fete resten av livet og blir gjerne rammet av hjerte/kar-sykdommer og diabetes.

– Det er viktig at vi finner ut hva som gjør at noen mennesker blir overvektige så tidlig i livet, slik at vi kan hjelpe dem, sier Martin Ridderstråle, som er klinikksjef ved Steno Diabetes Center og professor i endokrinologi ved universitetet i Lund.

Gen påvirker matinntaket vårt

Ridderstråle er medforfatter av en artikkel som nettopp er publisert i tidsskriftet Science.

Forskningen avslører at en sjelden feil på MRAP2-genet, som koder for et særlig metthets-protein, kan være årsak til fedme tidlig i livet.

– Når man mangler genet, vil man lettere kunne bli overvektig allerede som barn – selv om sunn mat og trening selvfølgelig kan gjøre en del for å forhindre det, sier Ridderstråle.

Mus med genfeil la på seg

Forskerne undersøkte hvordan mus med mangel eller variasjoner i genet klarte seg. Det viste seg at musene ble tykke allerede som små.

Dessuten la de på seg selv om de fikk samme mengden mat som andre mus.

Deretter kartla forskerne genene hos omkring 1000 barn på mellom 3 og 16 år med fedme som ikke kan forklares med andre genfeil.

– Det bekreftet at funnene våre fra musene også kan være relevant for mennesker. Noen overvektige barn i gruppen hadde flere variasjoner på MRAP2-genet, og ett barn manglet det helt, forteller Ridderstråle, som understreker at dette bare er ett av mange gener som påvirker metthetsfølelsen.

Vi arver genfeilen

Dette genet koder for et protein som er et ledd på signalveien for kroppens metthetsfølelse.

Mangler man dette proteinet, vil «metthetssignalet» til hjernen bli langsommere og mindre tydelig. Det fører til at man spiser mer.

Overraskende nok ser genet også ut til å påvirke hvordan kroppen håndterer energi fra mat – altså om det skal mye eller lite til før man legger på seg.

Det er imidlertid ganske sjeldent at man helt mangler genet. Martin Ridderstråle anslår at under én prosent av vanlig barnefedme skyldes denne feilen, men at det kan finnes variasjoner med mindre dramatisk, men hyppigere effekt.

Øker «energilageret» vårt

Han forteller at genvariasjonen kan ha vært en fordel for forfedrene våre.

Det kan føre til at man spiser mer og lagrer energien i form av muskler og fett, noe som var praktisk i perioder med mangel på mat. Dessuten var det en fordel at man klarte å legge på seg med mindre energi.

I dag er variasjonen primært en ulempe, siden man sjelden har bruk for å bygge opp et kroppslig «forråd».

Mer spesifikk behandling

Med den nye kunnskapen vil man i fremtiden kanskje kunne påvirke metthetssignalet med medisiner, slik at man bedre unngår at barn blir fete.

Det kan imidlertid også vise seg å være smart i behandlingen av for eksempel kreftpasienter.

– De mangler typisk appetitt og er svekket på grunn av sykdom og behandling. Kanskje vi kan hjelpe dem til å spise. Kreftpasienter må bruke energi for at medisinen kan virke og til å komme til hektene etter en operasjon, sier Martin Ridderstråle.

«Vanvittig flott arbeid»

Vi har lagt fram studiet for Steen Bønlykke Pedersen. Han er professor i medisinsk endokrinologi ved Aarhus Sygehus og var ikke involvert i prosjektet.

Han roser forskernes grundighet.

– Det er et utrolig flott stykke arbeid. Jeg synes det er svært interessant. Nå er det opplagt å undersøke genene hos en større gruppe barn, slik at vi kan bli sikrere på sammenhengen, sier han.

Vektøkning fremdeles en gåte

Han peker på at vi fremdeles mangler den fulle forklaringen på hvordan gendefekten får mennesker til å legge på seg.

Musene med genmangelen spiste nemlig bare litt mer enn andre. De beveget seg like mye, tok opp samme mengde næring fra maten og brukte like mye oksygen.

– Det tyder på at det har noe å gjøre med energiomsetningen i kroppen. Kanskje får vi i fremtiden en standardpakke med gener som vi raskt kan teste for og se hvilken behandling som er optimal, sier Pedersen.

Referanse:

«Loss of Function of the Melanocortin 2 Receptor Accessory Protein 2 Is Associated with Mammalian Obesity», DOI: 10.1126

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.