- Kveite i oppdrett er mye mer utfordrende enn for eksempel laks. Jeg er likevel ikke i tvil om at dette vil bli en lønnsom næring som kommer til å gi oss mange smakfulle måltider i fremtiden. Dette sier forsker Jens Christian Holm ved Havforskningsinstituttet, Austevoll havbruksstasjon.

Forskningsgruppen hans har ledet Forskningsrådets store satsingsprosjekt “Intensiv yngelproduksjon av kveite”, som er et samarbeid mellom en rekke nasjonale forskningsinstitusjoner. Prosjektet har hatt som formål å se på utfordringer når det gjelder ernæring og oppdrettsmiljø, utfordringer som må løses for å legge et solid grunnlag for en årstidsuavhengig, kontrollert og effektiv produksjon av kveiteyngel av høy kvalitet.

Første fase er utfordrende

Første ledd i kveiteproduksjonen på Austevoll starter når stamfiskene er gyteklare. Da står forskerne klar med en plastbøtte og en varsom hånd, for å “stryke” ut den dyrebare rognen fra den om lag 20 år gamle ruggen. Fordi kveita har individuelle gyterytmer, krever det mye erfaring å klare å kjenne på fisken når den er gyteferdig. Det er viktig å treffe riktig tidspunkt, når rognen er best. Og da er det ikke riktig uke, men riktig time det er snakk om.

Fisken, som har en gjennomsnittvekt på 40-45 kilo, blir lagt på en “båre”, og er den samarbeidsvillig, kan strykingen resultere i flere liter, hver på rundt 40 000 rognkorn. Etter 12 dagers lagring, overføres eggene til en silo, og med dette er vi over i den mest kritiske fasen i kveiteoppdrettet, hvor kanskje to tredeler av larvene dør.

- Kveita skiller seg ut fra andre arter ved at den har en ekstremt lang plommesekkfase, det vil si tiden fra den klekkes, til den begynner å ta til seg mat. Larvene er svært lite utviklet når de klekkes og er derfor svært sårbare i denne fasen, som varer i halvannen måned, forteller Holm.

Forskerne har hatt liten kunnskap om hvordan kveitelarvene lever i naturen, og har derfor prøvd og feilet lenge før de nå endelig har klart å finne en metode for å få fisken til å overleve tiden før den tar til seg næring. Dette stiller store krav til temperatur, saltinnhold og vannkvalitet.

I perioden fra klekking til startfôring holdes larvene i store siloer med svake strømmer. Utfordringen har vært å finne et gunstig miljø for larvene i disse siloene. I et brukerstyrt prosjekt har forskere ved Havforskningsinstituttet undersøkt hvordan man kan få en god fordeling av kveitelarvene i siloen og unngå at de klumper seg sammen. De har nå funnet et system som regulerer vannstrømmen på en slik måte at larvene ikke blir skadet eller utvikler misdannelser.

Kresen i matfatet

Startfôringen av kveitelarvene har vært en ny flaskehals i yngelproduksjonen. Men her er det gjort store fremskritt de siste årene. Kveita er kresen i matfatet, både når det gjelder hva den skal spise og hvordan den skal ha maten servert. De første ukene er kveitelarvene avhengig av levende dyreplankton. Da brukes det Artemia, som klekkes ut av såkalte “hvileegg”. Men etter hvert blir energibehovet så stort at det ikke kan dekkes rasjonelt med levende plankton. Det blir både for vanskelig og for ressurskrevende. Derfor er det viktig å få yngelen til å gå over til tørrfôr så tidlig som mulig.

Etter omfattende forsøk ved Austevoll havbruksstasjon, i samarbeid med Fiskeridirektoratets Ernæringsinstitutt, har man klart å starte med tørrfôr på et mye tidligere tidspunkt enn det som gjøres i kommersiell kveiteoppdrett i dag. Overlevelsen i tilvenningsperioden er nå på rundt 90 prosent, og yngelen vokser godt. De beste gruppene kan ha en tilvekst på åtte prosent i løpet av en dag. Dette karakteriserer forskerne som svært bra.

Hygiene

Et annet problem forskerne har slitt med lenge, er hvordan man skal kunne holde karene tilstrekkelig rene uten å ha så stor vannutskiftning at det kostbare fôret forsvinner ut av siloen. Hygiene er svært viktig for larvenes overlevelsesevne. Forskerne forteller at mesteparten av røkternes arbeidstid har bestått i å rense kar. I tradisjonell oppdrett bruker man hevert for å få opp avføring fra larvene, men dette har vært både tidkrevende og vanskelig.

Et resultat fra prosjektet “Intensiv yngelproduksjon av kveite”, er utviklingen av en automatisk rensearm som rengjør bunnen av oppdrettskaret. Oppfinnelsen har gitt så gode resultater med hensyn til vekst og overlevelse at den allerede er satt i kommersiell produksjon. Larvedødeligheten i kar der armen brukes er det halve sammenliknet med kar som blir røktet på tradisjonelt vis.

Vanskelig å spre kunnskap

Nå vet forskerne en del om hvordan de skal få kveiteyngelen til å overleve. Men prosessen må bli mer forutsigbar for produsenten for at det skal bli økonomisk lønnsomt, mener Holm.

- Vi har mye arbeid igjen med å optimalisere prosessen i alle ledd, variasjonen må reduseres og kvaliteten økes før dette kan bli et kommersielt gjennombrudd. Men vi må være tålmodige, det tar alltid lang tid å utvikle nye oppdrettsarter, og det har tross alt skjedd mye i løpet av de årene vi har forsket på kveita. Han er nå opptatt av å formidle forskningsresultatene ut til produsentene:

- Nå vet vi mye om oppdrett av denne arten, og dette er kunnskap kveiteyngelprodusentene kan nyte godt av. Men det er dessverre for stor avstand mellom børs og katedral, og kunnskapsoverføringen går for sakte, mener Holm.