Hvordan kunne et parti med røtter i bondestanden og landbruksnæringa oppnå over ti prosent ved stortingsvalget i det urbane Norge anno 2017?

I Nord-Trøndelag og i Sogn og Fjordane var oppslutninga enda større, og på enkelte meningsmålinger fikk partiet hele 15 prosent på landsbasis.

Historieprofessor Hilde Gunn Slottemo ved Nord universitet har sett nærmere på Senterpartiets vekst og retorikk, i et forsøk på å knekke den såkalte Senterparti-koden.

Hun har tatt for seg offentlig valgstatistikk, gjort intervjuer, lest aviser, studert arkivmateriale og tolket funnene i henhold til vitenskapelig metodikk innen historiefaget: såkalt fortolkende metode.

Studien hennes er publisert i tidsskriftet Samtiden.

Antielitisme og populisme

Ifølge Slottemo er to forklaringer vært mye brukt i offentligheten:

– Senterpartiet skårer på krass kritikk av makteliten. Såkalt antielitisme, sier hun.

– Andre forklarer politikken som ren populisme.

Med populisme menes ofte en tenkt motsetning mellom det brede laget av folket mot de privilegerte, samfunnstoppene og de styrende, ifølge Slottemo.

– I den grad Senterpartiet har vært antielitistisk, så har det vært de sentrale elitene partiet har vært kritisk til, ikke de som finnes regionalt. Historisk sett har Senterpartiet i Nord-Trøndelag ikke bare akseptert, men også ofte representert de lokale elitene, sier Slottemo.

– Den eliten Senterpartiet er i opposisjon til, representerer alltid et sentrum, mens folket er synonymt med distriktet, periferien og utkanten av sentrum.

Forsket spesielt på Nord-Trøndelag

Forskeren så spesielt på Senterpartiet i nordre del av Trøndelag, det som inntil årsskiftet var Nord-Trøndelag, der partiet hadde nesten 25 prosent oppslutning ved Stortingsvalget i 2017.

– I de rike landbruksbygdene i Trøndelag har de sosiale og økonomiske forskjellene i bondesamfunnet vært større enn på Vestlandet og i Nord-Norge. Her har partiet vært mer blått og borgerlig, knyttet til storbønder og velstående gårdbrukere, sier Slottemo.

– Det trønderske Senterpartiet har dessuten vært et næringsvennlig parti, med partifolk i ledende stillinger i næringsmiddelindustrien, i landbruksrelaterte virksomheter som Norske Skog og i bondesamvirkets bedrifter og organisasjoner, forklarer Slottemo.

Et parti for både elite og folk på bygda

Forskerens konklusjoner kan oppsummeres slik:

– Senterpartiets politiske prosjekt er å hindre at makt, innflytelse og arbeidsplasser flyttes ut av distriktene og ut av landet, fra periferi til sentrum. Til tross for at den trønderske varianten av Senterpartiet har vært å representere lokale eliter, har partiet også greid å appellere til «vanlige» folk på bygda. Ofte er det en tydelig brodd mot sentralisering som slår an, sier hun.

– Ved valget i 2017 vant partiet fram med sterke angrep på sentraliserende reformer: kommune- og fylkessammenslåing, strukturendringer i universitets- og høgskolesektoren, politireformen og flere andre endringer som man fryktet ville flytte makt fra lokalsamfunnene.

Ifølge Slottemo har Senterpartiet vært den tydeligste kritikeren av disse reformene.

– Ikke uventet har dette vunnet gehør rundt omkring i landet, sier hun.

Med denne retorikken greier lokale eliter å snakke samme språk som folk med eliteforakt, og det uten at motsetningene mellom de to gruppene blir tydelige.

– Dette har vært et grunnleggende trekk ved Senterpartiet i hele etterkrigstida og kan ses som et ledd i det å ha utviklet seg fra et bondeparti til å bli et bredere sentrumsparti, sier Slottemo.

Kan Senterpartiet beholde posisjonen ved valget i 2019?

Slottemo mener mange av stridssakene som har mobilisert velgerne for Senterpartiet ikke vil være avklart innen lokalvalget. Dette gjelder flere av de store statlige reformene, og det kan tyde på at Senterpartiet vil klare seg bra.

– Det viktige for Senterpartiet vil være at sentrum-periferi dimensjonen blir tematisert i offentligheten og at Senterpartiet tar eierskap til anti-sentraliseringen, sier Slottemo.

Forskeren legger til at Senterpartiets medvind det siste året ser ut til å ha vært en vekker for Arbeiderpartiet. Derfor har AP nylig satt ned et utvalg som skal utrede partiets distriktspolitikk.

– Men i motsetning til Senterpartiet, der distriktspolitikken er en refleks og noe som har etset seg inn i partiets sjel og ryggmarg siden 1950-tallet, har AP i den samme perioden beveget seg bor fra by-land-dimensjonen i politikken.

Hvorvidt partiet greier å reorientere seg mot denne dimensjonen på en overbevisende måte, vil trolig ha betydning for begge partienes videre skjebne, sier Slottemo.

Referanse:

Hilde Slottemo: Distriktsbasert elitisme? Et forsøk på å knekke Senterparti-koden. Samtiden. 2018. Sammendrag.