I Tyskland gjemmes ikke populærvitenskapelig historieformidling på nest siste side i avisene. Samtidshistorie skrives både av journalister og faghistorikere. Nazitiden er det viktigste temaet, og historiske framstillinger inneholder dermed nesten alltid politisk sprengstoff.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Nyhetsmagasinet Der Spiegel (opplag drøyt en million) har tradisjon for å prioritere samtidshistorisk materiale, også basert på egen forskning i kildene. I mars plasserte ukemagasinet igjen et historisk tema på forsiden: Med en serie i fire deler behandles fordrivelsen av tyske sivile fra områder i det nåværende Polen og Tsjekkia i slutten av og like etter andre verdenskrig.
"Professor Wolfgang Wippermann (Foto: privat)."
- Spiegels serie er et eksempel på hvordan historiske framstillinger i Tyskland ikke kan skilles fra politikk, påpeker historieprofessor Wolfgang Wippermann ved Freie Universität i Berlin.
- Med en viss forsinkelse er nasjonalsosialismen havnet i sentrum av den politiske diskursen, slik at politikk her er nært forbundet med historie. Jeg kaller det historiepolitikk. Det er ikke samtidshistorien som helhet som behandles intensivt, men først og fremst nasjonalsosialismen og Det tredje rikets historie. Og jo lenger tilbake i tid det ligger, desto mer levende blir det, sier Wippermann i et intervju med forskning.no.
"Flyktningeskipet Wilhelm Gustloff ble torpedert av Sovjet."
Den nyeste samtidshistoriske trenden er altså en bølge av artikler om fordrivelsen av den tyske befolkningen. Den ble startet av forfatteren Günter Grass, som med sin siste bok “Im Krebsgang” (utkom i februar) skildrer senkingen av flyktningskipet “Wilhelm Gustloff”. Skipet var fylt med nesten 9 000 tyske sivile på flukt fra den framrykkende Røde Armé, og ble torpedert av en sovjetisk ubåt i Østersjøen.
Der Spiegel begrunner sin artikkelserie med behovet for å bearbeide et tabuisert tema. Slik ser Wippermann de politiske sidene ved dette aktuelle temaet:
- Det stemmer ikke hva Spiegel skriver. Fordrivelsen har ikke vært tabuisert. Tyske historikere begynte etter krigen med fordrivelsen av tyskere, ikke med Holocaust. Spiegels bidrag om fordrivelsen er et fullstendig overflødig oppgulp av eldre materiale. Det er ganske åpenbart at målet er å relativere nazistenes forbrytelser. Det er tydelige undertoner etter mønsteret “tyskerne var de egentlige ofrene”, sier Wippermann.
Den store publikumsinteressen for temaer fra Hitlers Tredje rike har på en måte overrumplet universitetshistorikere i Tyskland. Mange av de samtidshistoriske artikkelseriene skrives av journalister med historisk kompetanse, eller frilanshistorikere som ikke har gjort universitetskarriere. Et eksempel på dette er debatten om Riksdagsbrannen i 1933, der frilanshistorikere de siste årene har gravd fram nytt materiale og holdt debatten levende. Mange faghistorikere finner imidlertid populariseringskravet vanskelig. (Se egen artikkel)
- Når man vil delta i denne historiepolitiske diskursen, må man rett og slett skrive slik at man også blir forstått, påpeker Wippermann.
Det var først på 1980- og 90-tallet at tyskere for alvor begynte å snakke om nazitiden på personlig vis - med bakgrunn i egne erfaringer. Det har ført til en eksplosjon av samtidshistorisk materiale, både i dagspressen, magasiner, bøker og i fjernsyn. Nå for tiden kan man knapt slå på fjernsynet uten å dumpe over en dokumentar med tidsvitner som forteller om sine opplevelser i perioden 1933-45.
- Det har forsterket seg mer og mer, at eldre mennesker før sin død også har et behov for å snakke: Ofte også om kriminelle handlinger de selv begikk. Eller om det som var et stort tabu knyttet til fordrivelsen - massevoldtektene av tyske kvinner (særlig begått av soldater i Den røde armé). Selv i familiene ble ikke det snakket om. Så på 1980- og 90-tallet kunne man selv i fjernsyn høre kvinner som fortalte om voldtektene på den tiden, sier Wippermann.
Samtidshistoriebølgen har hatt så bredt gjennomslag at det også finnes grunner til skepsis, mener professoren. Det sies gjerne at “Hitler på forsiden selger”.
- Nasjonalsosialismen blir kommersialisert, og det kyniske ordspillet “There’s no business like shoah business” har vi fått bevist til gagns i Tyskland. Dette er kommersialisering og kitsch: Stadig blir for eksempel til de samme bildene av Eva Braun vist, der hun plukker blomster, i farger. Mens døden, massedrapene, blir dempet ned eller av og til også estetisert.
