Oppdrettslaks på rømmen er et stort miljøproblem, og norsk fisk kan når som helst vente seg en nummerert stålsplint i snuta. Eller kan norsk genteknologi faktisk verne miljøet, spare spenn, forhindre fiskelig ubehag og skåne japanske ganer på en gang?
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Cigene
Senter for integrert genetikk skal undersøke det genetiske materialet til planter, dyr og mennesker, og påvise variasjonene mellom ulike individer i samme art. Målet er å finne sammenhengen mellom genene og egenskapene til skapningen. Slik kunnskapen kan ofte gi kommersiell avkastning på sikt. Cigene er et samarbeid mellom NLH, NTNU, UIO, Akvaforsk, Norsk regnesentral og flere.
Når oppdrettsfisk stikker av fra anleggene og rømmer oppover norske elver, kan de fort smitte villaksen med sykdommer, og skape mye baluba i økosystemene. Derfor skal anlegg med hull i gjerdet bøtlegges så kassa skriker.
Men hvordan kan man egentlig vite hvor laksen kommer fra? Norske myndigheter har bestemt at laksen skal merkes, og nå gjelder det å finne den beste måten å gjøre det på.
Med stålsplint i høltanna?
Den vanligste teknikken på verdensbasis er å merke hver eneste laks med en nummerert stålsplint i snuta, men slik merking kan koste næringa flere hundre millioner kroner hvert år. Dessuten risikerer fiskehodeelskende japanere å få metall mellom tenna, mens dyrevernerne rasler med sablene.
"Stig Omholt."
Nå mener norske genteknologer at de kan gjøre samme jobben til en brøkdel av prisen, uten så mye som et tusjmerke på framtidige søndagsmiddager.
Genetiske pass
- Fiskens gener er som identitetskort, og vi har allerede utviklet teknologi som kan lese dem, forteller Stig Omholt, leder for det nye senteret for integrert genetikk, Cigene, som holder til ved Norges Landbrukshøgskole (NLH).
Senteret er en nasjonal plattform for teknologien, og forskerne driver allerede undersøkelser av laksens gener. Dermed vil det være en smal sak å bruke kunnskapene til å spore rømlinger tilbake til merden de stakk fra.
Forskerne vet allerede at genavlesningsteknologien virker, og vil kunne registrere tusenvis av fisk hver dag. Nå må de bare lete frem de mest karakteristiske genene, som kan avsløre laksens hjemsted med stor sikkerhet.
Oppdrettsbransjen på sin side må sørge for bedre oversikt i rekkene, og legge opp smarte systemer slik at hver enkelt oppdretter kan knyttes til et unikt sett av genvarianter. Da blir det enkelt å holde styr på hvor enhver fisk kommer fra.
Simulerer framtida
- Vi vet ikke hvor strikte reglene må være, sier Omholt, men vi kan faktisk lage simuleringsprogrammer som vil vise hva som må gjøres, og hvor mye billigere genmerkinga er i forhold til splintmerking.
Svaret kan være klart allerede om et halvt år, og da er det i teorien bare å snekre sammen en database over fisk og anlegg, mens oppdrettsnæringa tilpasser praksisen.
Når systemet er etablert, vil jobben bestå i å registrere rundt 20-30 000 nye fiskefjes i året, slik at basen er oppdatert. Dermed kan man bare ta genprøver av fisk på avveie, og raskt avsløre anlegg med høl mellom maskene.
Lønnsomt miljøtiltak
- Dette er et godt miljøtiltak som i tillegg kan spare norske oppdrettere for millioner av kroner hvert eneste år, sier Omholt, som mener det vil være dumt å ikke prøve. Dette er en løsning som alle vinner på, fra fisken til hodespisende japanere.
Innen et par år kan altså norsk laks svømme rundt med identifikasjonspapirene i orden, uten så mye som en antydning til verken splinter, svimerker eller andre ubehageligheter. I så fall har de norske forskerne grunn til en aldri så liten feiring av egen fortreffelighet.
- Vi ligger helt i teten på denne forskningen, gliser Omholt, og de skal jobbe godt, de som skal gjøre dette bedre enn oss.