Flerstemmig historieskriving

Hva har et partitur og en historietekst egentlig til felles?

- Begge to er laget for mange stemmer, sier Johan L. Tønnesson.

- Hos begge finnes mange kryssende synspunkter og særpregede stemmer som er skrevet inn i manus, uten at dette nødvendigvis gjør verken musikken eller lesningen tungt fordøyelig.

I avhandlingen “Tekst som partitur eller historievitenskap som kommunikasjon” rettes søkelys på fagboktekstenes mange lag av mening. Historievitenskap er først og fremst å regne som kommunikasjon. Historikere kommuniserer med hverandre, med seg selv, sitt materiale og ikke minst med publikum, sier han.

Unaturlig skille

I mange av litteraturdebattene som har vært ført, har det etter Tønnessons oppfatning vært skapt et unaturlig og gammeldags skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa.

Førstnevnte har man gjort til gjenstand for ulike fortolkninger eller lesningsmuligheter, mens den sistnevnte genren nærmest har vært tillagt entydige, informative egenskaper. Dette er et forlatt ståsted.

Vitenskap er ikke noe som bare skal formidles, i betydningen transporteres til publikum som et ferdig produkt. Den gode vitenskapelige teksten skal stimulere til skaperkraft hos alle nysgjerrige lesere. Virkelig resepsjon kommer først i gang når mennesker legger til sin egen stemme. Teksten er slik å sammenlikne med et partitur hvor lesernes fremføring fullender stykket.

Lukket og utilgjengelig?

For at en vitenskaplig artikkel eller bok skal kunne fungere etter sin hensikt, må skaperen av teksten alltid ha for øye at den også må oppleves relevant for hans medskapende lesere.

Hvis forfatteren legger for sterk vekt på å sensurere bort sine egne motforestillinger og motstemmer, mangler de synlige sporene av kommunikasjon i teksten. Fraværet av vilje til å føre en samtale med seg selv, og dermed potensielle lesere, gjør at det skrevne ord oppfattes som lukket og utilgjengelig.

Vår tid stiller stadig større krav til at forskerne får synliggjort resultatene av sine arbeider. Dette innebærer ikke bare at man må ha større trykk på selve forskningsformidlingen, men også at man innad i de vitenskapelige miljøene har økt bevissthet omkring feltet vitenskap som kommunikasjon.

Tekst og kontekst

Avhandlingen hører hjemme innenfor forskningsområdet “sakprosaforskning”. Den har parallelle spor: Mer allment utforsker Tønnesson teksten som kommunikasjonsform, og mer spesifikt har oppgaven vært å drøfte vilkårene for den historiefaglige kommunikasjonen.

Avhandlingen er basert på en analyse av fire tekster skrevet for ulike lesergrupper. Da de står i hver sin sammenheng, er de blitt analysert ut fra ulike metodiske innfallsvinkler. Det dreier seg om en faglig perspektivartikkel, en faglig metodeartikkel, en lokalhistorisk tekst og en FN-rapport. Artiklene er forfattet av de to historikerne Finn Olstad og Ann-Sofie Ohlander.

Det Tønnesson undersøker i disse tekstene, er hvordan forfatteren oppretter et tillitsforhold til sine lesere, den underliggende argumentasjonsteknikken og ikke minst en kartlegging av tekstens følelsemessige appell. Tønnesson ønsker med sin analyse av tekstene å bidra med kunnskap om hva som skal til for å skape god sakprosa.

Umberto Eco og begrepet “modelleser”

Et sentralt begrep hos Tønnesson er modelleseren. Termen opptrer første gang i Umberto Ecos bok “Lector in fabula” (1979) og i “The Role of the Reader” fra samme år. Ecos prosjekt var å unngå feillesninger av tekster. Samtidig ønsket han å ta vare på verkets åpenhet, slik at flere lesninger av teksten var mulig. I forhold til hver lesning kunne det slik knyttes flere enn én “modelleser” eller forskjellige mulige målgrupper.

Eco skilte ikke strengt mellom lesning av skjønnlitteratur og sakprosa. Tønnesson mener til forskjell fra ham at begrepet har størst nytte i forhold til arbeid med sakprosa. Han har utvidet betydningen av begrepet. Noen av de kjennetegnene han knytter til termen er følgende:

Modelleseren er ikke identisk med den faktiske (empiriske) leseren. Modelleseren er derimot å forstå som en prinsipielt gjenkjennbar leser, inne i forfatterens hode, med en særskilt språklig og kulturell kompetanse, som gjennom selve leseprosessen utvider sin kompetanse. Ulike modellesere kan blant annet gjenkjennes gjennom å se hvilke sammenhenger tekstene er tenkt brukt innenfor, og forfatterens retoriske strategier.

Les mer…

Bachtin, Michael: Det dialogiska ordet. Overs. av Johan Öberg. Anthropos Förlag. Gräbo 1991.

Eco, Umberto: The role of the reader. Explorations in the semiotics of teksts. Indiana University Press. Bloomington 1979.

Frandsen, Finn: Umberto Eco og semiotikken. Aarhus Universitetsforlag. Aarhus 2000.

Frandsen, Finn (red.): Medierne og sproget. Aalborg Universitetsforlag. Aalborg 1996.

Gammelgaard, Karen: Tekstens mening. En introduktion til Pragerskolen. Roskilde Universitetsforlag. Frederiksberg 2003.

Jordheim, Helge: Lesningens vitenskap. Utkast til en ny filologi. Universitetsforlaget. Oslo 2001.

Tønnesson, Johan L.: Den Flerstemmige sakprosaen: nye tekstanalyser. Serie: LNUs skriftserie; nr. 149. Fagbokforlaget. Bergen 2002.

Tønnesson, Johan L.: Vitenskapens stemmer: vitenskapsbilder, dialogisme og forskernærvær i fire historiefaglige tekster for allmennheten. Bearbeidet utgave av hovedfagsoppgave (1998) Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. Universitetet i Oslo. Serie: Sakprosa; nr. 2. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Oslo 2001.