Avslag på søknader om NFR forskningsstøtte fra Bjerknes- og Nansensentrene har utløst debatter i forskjellige fora som BT, forskning.no og i UiBs eget organ På Høyden.

Nå er jeg heldigvis ikke involvert i dette “oppgjøret” mellom søkerne og NFR, men har noen synspunkter som anses å være høyst relevante i denne saken.

Norges forskningsråd (NFR) er forskerstyrt: For det første, fremstillingen av saken gir inntrykk av dette er forskere mot NFR-byråkrater som mangler kompetanse for objektiv saksbehandling i foreliggende sak.

Dette er jo ikke riktig; de sakkyndige som benyttes av NFR er med få unntak rekruttert fra akademiske miljøer og med antatt høy ekspertise, men dette medfører ikke nødvendigvis god faglig evaluering. Grunnen kan være tidspress, eventuelt manglende spisskompetanse.

Peer review ved søknadsevaluering.

Med peer review menes den prosedyren som vitenskapelige tidskrifter anvender ved vurderinger om innsendte manuskripter skal publiseres.

Prosessen er som følger: Forfatterne sender manus til redaktøren som oppnevner 2, men helst 3 sakkyndige for vurdering. Dette gjøres på individuell basis og som en tommelfingerregel har vi at resultat er en faglig god uttalelse, en dårlig mens nr. 3 ofte er midt i mellom.

Dersom kommentarene er gode ber redaktøren forfatterne om revidere manus i henhold til de sakkyndiges anbefalinger alternativt begrunne hvorfor dette ikke gjøres.

Med andre ord, forfatterne har faglig ankerett og ellers dårlige reviewere blir svartelistet - det vil si at de ikke får flere fremtidige review-oppdrag.

NFRs peer review variant

Som regel benyttes bare 2 sakkyndige og søkere kan kun klage på eventuelle saksbehandlingsfeil og ikke på de sakkyndiges vurderinger. Det vil si at man kan klage på de sakkyndiges uttalelser etter at midlene er fordelt, og få synes dette har noen hensikt.

Jeg påpekte overfor en kollega i NFR disse defektene og han ble noe støtt over slik “negativ” kritikk.

Dog, et par måneder senere kom han tilbake til meg og fortalte at det var nok riktig det jeg hadde sagt; en gjennomgang av flere hundre søknader ga som resultat av i ca 30 % av tilfellene var de sakkyndiges uttalelser håpløse - det vil si stort sett intetsigende og således uten evalueringsverdi.

Dette er intet nytt for mange, men NFR er lite stemt for å legge om rutinene sine, det vil si innføre faglig ankerett - for ressurskrevende, er forklaringen. Ikke godt nok når en vet at søknadsinnsatsen beløper seg i kroner til minst en 100 millioner (2000 søknader - 1 måneds arbeid - årsverk = 1 million).

Underhånden er jeg meddelt at mange internt i NFR ønsker at søkere til NFR-prosjekter bør få klagerett på de faglige vurderingene, men noe for meg overraskende var at jeg ble fortalt at de oppnevnte representanter fra Akademia var mest imot dette.

Vitenskapelig evaluering - forbedringer mulig?

Svaret er så absolutt JA og en omlegging her behøver ikke å være problematisk på noen måte. I NFR-regi er det bare å innføre faglig klagerett og ikke minst også evaluere individuelt kvaliteten på de sakkyndiges vurderinger - som kan betinge svartelisting når den ikke holder vitenskapelig mål.

De ovennevnte problemstillinger er også høyst relevant ved faglige vurderinger i Akademia; for eksempel ved dr. disputaser og søknader om forskningsmidler internt og stillinger som professorater.

Her anvendes en samlet komitéuttalelse, men også her gjelder at en av tre sakkyndige knapt bidrar faglig. Det vil si; en opptrer ofte som gratispassasjerer. I andre sammenheng kan kompetansekriterier være utvannet; 3dje-opponenter ved disputaser rekrutteres lokalt og bidrar ofte lite i kvalitetsvurderingen av dr.-arbeidet.

Generelt, en mangler en kvalitetssikring av de som utfører evalueringsarbeider - all erfaring tilsier at formell kompetanse ikke garanterer prestasjoner på høyt faglig nivå. Nå fremmes det lite faglig kritikk av innstillinger og bevilgninger i faglige miljøer og grunnen er neppe at det ikke finnes kritikkverdige forhold.

Heller at faglig kritikk oppfattes personlig slik at subtile “hevnaksjoner” iverksettes, som for eksempel plutselig og konsekvent avslag på prosjektsøknader. For min egen del ble jeg meddelt underhånden at enhver NFR-søknad fra min side ville medføre avslag - og jeg har selskap med flere her.

Det samme forekommer også i Akademia selv om en prøver å dekke over slike forhold med innfløkte forklaringer. Slike negative forhold er ikke uvanlig i akademiske miljøer og jeg tror neppe at større forbedringer oppnås ved å vektlegge etiske retningslinjer.

Ny giv ved faglige evalueringer.

Primært bør større åpenhet tilstrebes, og også at det foretas en kvalitetssikring av alle ledd i behandlingsprosessen av faglige søknader, inklusive de vitenskaplig sakkyndige.

Større rotasjon av sentrale medlemmer av de som foretar endelige beslutninger er også ønskelig.

Personlig har jeg en liten drøm; tenk å oppleve at Dekanus eller andre returnerte faglige innstillinger med den begrunnelsen at den ikke holdt faglige mål med påfølgende anmodning om å gjøre en bedre jobb - bort med intetsigende bemerkninger.

En slik opptreden vil garantert bli lagt merke til og ikke minst skape presedens og forbedringer på lang sikt.