- Katolikkene som vokste opp på 1960-tallet ble diskriminert, men siden den gang har skjedd enorme forandringer i det nord-irske samfunnet.

- At Martin McGuinness som tidligere var IRA-general, nå er vise-statsminister i Nord-Irland, viser at ting man tror er umulig, faktisk kan skje, sier Sissel Rosland til forskning.no.

Hun er postdoktor ved Universitetet i Bergen, og skrev sin doktorgrad om anholdelser uten lov og dom under konflikten i Nord-Irland på 1970 tallet.

- Men selv om det er roligere nå, er det selvfølgelig fremdeles storpolitiske debatter om hvem som er de legitime ofre, så dette er ikke løst, sier Rosland.

Identitetskamp

Siden reformasjonen på 1500-tallet, da britiske protestanter erobret den grønne øya gradvis, har konflikten vært til stede. Før det  hadde man hatt katolsk kristendom på den irske øya helt siden den romerske tilstedeværelsen på 400-tallet.

I 1607 måtte de siste irske jarlene rømme øya, og ikke før i 1919 rev det som skulle bli den irske republikken seg løs fra britenes grep.

Norddelen av øya klarte ikke å gjøre seg fri, og ble opprettet som den britiske provinsen Nord-Irland i 1921.

Etter mange år med blant annet diskriminering fra politi- og justisvesen, begynte katolske borgerrettsbevegelser å dukke opp på 1960-tallet. Det utviklet seg en mer militant situasjon da IRA i 1969 startet sin terrorkampanje mot britene.

Fra da av, og fram til våpenhvilen i 2005, mistet minst 3700 mennesker livet i kamper og regelrette henrettelser i borgerkrigen. Protestantiske og katolske grupper hadde fremdeles svært ulike syn på hva som skulle være Nord-Irlands identitet.

I 2007 klarte det protestiske partiet Democratic Unionist Party og det katolske partiet Sinn Féin å gå sammen om en felles regjering. Den konflikttrøtte nordirske befolkningen pustet ut.

Boligstrøk delt av mur

Mange politikere unngår å bruke begreper som katolsk og protestantisk om partene i konflikten, og holder seg heller til unionister (de som vil være under styret i London - flest protestanter) og republikanere (de fleste er katolikker, og vil samle den irske øya i en republikk).

Likevel går det fremdeles en mur gjennom et boligområde i Belfast hvor det bor katolikker på den ene siden, og protestanter på den andre.

Det hevdes at hatet fremdeles er å finne i generasjonene etter de som var medlemmer i IRA på 1970-tallet.

Få tror imidlertid at det fremdeles er bredt nok eller dypt nok grunnlag for at disse holdningene kan få konflikten til å blusse opp igjen med full styrke.

Ikke lenger videreførbar konflikt?

- Mange av de som støttet IRA under ”The troubles” var fra arbeidersklasseområdene, der det var utbredt arbeidsledighet og vanskelig å få bolig. Det var også denne gruppen som oftest var utsatt for aksjoner fra sikkerhetsstyrkene, sier Sissel Rosland.

Hun mener konflikten og hatet ble videreført i så mange år fordi svært mange familier på en eller annen måte hadde blitt involvert i konflikten.

Fortellingene om urettferdighet som ble fortalt på samfunnsarenaene traff dermed personlig. Det gjør de ikke på samme måte lenger, tror hun.

- Mange unge nordirer i dag har bare levd når det har vært våpenhvile og fredsprosess. Dermed har ikke disse fortellingene like stor relevans for dem lenger, sier Rosland.

- Betyr dette at de nye gruppene har andre motivasjoner og medlemmer enn IRA hadde på 1970-tallet?

- Real IRA og Continuity IRA hevder at de fleste av medlemmene deres er IRA-veteraner. På den måten påberoper seg kontinuitet. Men flere kommentatorer i nordirsk media skriver at de nye gruppene antakeligvis har klart å trekke til seg mindre grupper av marginalisert ungdom.

IRA-våpen på nye hender

- Mens det IRA vi kjenner fra tidligere i stor grad var karakterisert av indre dsiplin, mener kommentatorene i dag at de nye gruppene er mindre disiplinerte, sier Sissel Rosland.

Hun tror situasjonen kan bli vanskeligere å kontrollere dersom det viser seg at personer er med i gruppene bare for å lage bråk. Hun mener det da ikke skal så mye til før det blir begått en terroraksjon.

- Det hevdes at disse gruppene greide å lure unna enn del våpen fra de gamle lagrene til IRA før IRA ble avvæpnet. Sikkerhetsoppbudet er jo blitt mer avslappa, så det er lettere å ramme samfunnet som i dag er mer åpent, sier Rosland.

Skjør situasjon?

- De militære gruppene har imidlertid en mye vanskeligere kamp enn før, for Sinn Féin oppfordrer nå til å angi alle slike planer til politiet, sier Rosland.

Hun tror den grunnleggende freden i Nord-Irland er ganske solid, og mener stemningen er unison - ingen ønsker å få tilbake den samme voldelige og ustabile situasjonen som hersket i over 30 år.

Men hun tror samfunnet fremdeles kan risikere å begå feilgrep som kan gi en mer ustabil situasjon enn den vi har i dag, og gi økt oppslutning til Real IRA og Continuity IRA. Dette er en hårfin balansegang, mener Rosland.

- En av utfordringene hvis det blir flere terroraksjoner, er at mange unionister ønsker å få de militære tilbake på gatene. Republikanerne hevder at det er nettopp en slik reaksjon som vil gi de militante gruppene økt støtte, sier hun.

Derfor har politimesteren i Belfast, Hugh Orde, foreløpig gått svært forsiktig til verks med slike tiltak.

Men flere spørsmål gjenstår. Blant annet om det fremdeles er et realistisk mål fra republikanernes side at Nord-Irland vil bli forent med republikken Irland? Og ønsker irene fremdeles dette?

- Dagens Sinn Féin har fremdeles som uttrykkelig mål å få et gjenforent Irland – men de har jo valgt å arbeide innenfor de politiske organene, og ikke med terrorisme.

- Målet er fremdeles å øke samarbeidet med republikken, de jobber i politiske saker med knytte øya sammen.

- Republikken Irland sa ihverfall under den nordirske borgerkrigen at de ønsket et gjenforent Irland. De har vel en instinktiv sympati med katolikkene i nord.

- Men om den den irske øya noen gang vil bli forent, er vanskelig å si, sier Sissel Rosland til forskning.no.

Kilder: 

J.E. Rekdal. Paisley og irske høvdinger. Kommentar. forskning.no. 09.10.07.

H.Harbo. Hatet lever videre i Belfast. Aftenposten. 13.10.08.