Feilslått fredsbygging: – Vi har behandlet konfliktrammede samfunn som en maskin vi kan reparere

Konflikter i dag er langvarige, uforutsigbare og komplekse. Likevel har mye internasjonal fredsbygging i flere tiår vært preget av «one size fits all»-løsninger.

Tanken bak har vært at eksperter – fredsbyggere – kan kartlegge årsaken til en konflikt.

Deretter kan de foreskrive ferdige løsninger. De kommer gjerne med utgangspunkt i tiltak som har fungert i konflikter andre steder.

Men å bygge fred er ikke som å bygge et hus hvor du kan følge en oppskrift og sette opp én og én planke etter en gitt tidslinje.

Dét advarer forskerne bak en ny bok om.

Forskerne anbefaler fleksibel fredsbygging

Fredsbygging minner mer om hagearbeid, mener de.

Der kan man gjødsle, vanne og luke. Men til syvende og sist må man la hagen vokse i sitt eget tempo.

I boka gir forskerne praktiske og konkrete råd om en metode å bygge fred på. Den tar hensyn til at alle konflikter er komplekse og unike.

Metoden har fått navnet adaptiv fredsbygging.

At noe er adaptivt, innebærer at det er fleksibelt. Det innebærer også at man hele tiden lærer av tilbakemeldinger og kontinuerlig tilpasser det man gjør, basert på lærdommene.

En grunnleggende feil

Kjernen er at varig fred ikke kan leveres eller tvinges på utenfra. Den må heller vokse frem innenfra.

– Jeg mener at de som jobber med fredsbygging, har gjort en grunnleggende kategorifeil de siste 20 til 30 årene. Vi forvekslet veldig komplekse problemer med bare kompliserte problemer.

Det sier forsker Cedric de Coning fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). 

Han utdyper:

– Feilen er at vi har gått ut fra at fred er et problem som kan løses. Vi trodde at eksperter på fred og utvikling kunne diagnostisere en konflikt og finne ett bestemt problem som måtte løses.

– Ikke som å reparere en bil

Det har imidlertid ikke fungert godt nok, ifølge forskeren.

– Intervensjoner har ikke løst konfliktene i Afghanistan, Mali, DR Kongo, Sør-Sudan eller Jemen, for å nevne noen. Da har vi gjerne skyldt på manglende data, dårlige analyser, svakt lederskap, manglende politisk vilje, dårlig koordinering, korrupsjon. Eller aktører som saboterer fredsprosessen, som væpnede grupper.

Alle disse problemene er viktige, understreker han. Men han mener det er enda viktigere å ta et oppgjør med de grunnleggende antakelsene innen fredsbygging.

– Vi har behandlet konfliktrammede samfunn som en maskin vi kan reparere eller en pasient vi kan helbrede.

Han forteller at sosiale konflikter verken følger en rett linje eller et forutsigbart mønster. De lar seg ikke fikse slik vi reparerer en bil eller en bro.

– Problemer der mennesker, samfunn og omgivelser påvirker hverandre, er komplekse. Det gjelder i bokstavelig og vitenskapelig forstand. De er svært dynamiske og ikke-lineære. De organiserer seg selv, utvikler nye egenskaper og tilpasser seg.

På grunn av dette er slike konflikter både usikre og uforutsigbare, forklarer de Coning.

– Vi kan ikke utforme en løsning og vite med rimelig sikkerhet hvilke virkninger prosjektet får før det er gjennomført.

– Slo dramatisk feil 

Tidligere forskning fra 2023 viser at det er en kobling mellom hvorvidt forsøk på fredsbygging utformes spesielt for den aktuelle konflikten, og hvorvidt resultatet faktisk blir bærekraftig fred.

I den nye boken gjør forskerne de tidligere funnene om til praktiske råd for fredsbyggere og bistandsarbeidere.

De Coning har selv utviklet begrepet adaptiv fredsbygging. Han har flere tiår med relevant erfaring bak seg, både som forsker og på bakken.

Han har blant annet bakgrunn som sørafrikansk diplomat og har tjenestegjort i FNs fredsbevarende styrker.

Men hvorfor trengs denne boken nå?

De Coning forteller at den internasjonale innsatsen i Afghanistan slo dramatisk feil. Videre har det vært militærkupp i Mali, Burkina Faso og Niger i Sahel.

Etter dette har det internasjonale miljøet for fred og utvikling begynt å revurdere hvilken rolle freds- og utviklingsbistanden har og hvor godt den virker.

– Den norske debatten om bistandens framtid er en del av denne bredere utviklingen, forklarer han.

Farvel til gamle modeller

Mot dette bakteppet er adaptiv fredsbygging altså en ny tilnærming.

Den er laget for å håndtere usikkerheten som alltid følger med når fredsarbeidere skal støtte komplekse overganger fra konflikt til fred.

– Forståelsen av konflikten bygges nedenfra. Den bygges ut fra det man faktisk observerer. Freden får vokse fram gradvis, sier forskeren.

Han forklarer at fredsbyggerne og de som er rammet av konflikten, samarbeider om å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig og å opprettholde freden. Underveis lærer de av det de gjør. Slik vokser freden fram gjennom handling og erfaring.

Det innebærer å si farvel til modellen der fredsbygging er ferdig planlagte prosjekter finansiert av donorer. I slike prosjekter analyserer eksperter konflikten, utformer løsninger og gjennomfører dem i såkalt konsultasjon med lokalsamfunnene.

Med adaptiv fredsbygging blir fredsbygging en prosess i stadig utvikling, forklarer forskeren.

Lokalsamfunnene har hovedrollen og styrer selv. De profesjonelle fredsbyggerne bidrar med faglig støtte, tilrettelegging og ressurser.

– Dette er et radikalt brudd med de styrende hyllevaretilnærmingene som har preget fredsbygging de siste 20 til 30 årene, sier de Coning.

Eksperter må ikke blande seg for mye

Mange organisasjoner tar i stadig større grad den adaptive metoden i bruk.

Den nye boken har med case-studier fra både norske Norad, svenske Folke Bernadotteakademin, FNs fredsbyggingsfond og Japan International Cooperation Agency (JICA).

– Likevel, generelt sett vil donorer og folkevalgte forsikre seg om at pengene de investerer i fred og utvikling blir brukt effektivt. Det er en helt rimelig forventning, sier de Conig.

Men dette har historisk sett skapt et system der de som jobber i felt har måttet lage prosjekter med forhåndsbestemte resultater og årsakskjeder for å få finansiering, utdyper han.

På spørsmål om hva den viktigste endringen fredsbyggere bør gjøre, er forskeren klar:

– At fredsbyggere forstår at varig fred må vokse fram fra samfunnenes egne erfaringer. Fredsbyggere kan støtte den prosessen. Men blander de seg for mye inn, ødelegger de faktisk muligheten lokalsamfunnene har til å bygge de sosiale institusjonene som trengs for å opprettholde freden.

Endringen handler altså om hvor evnen og ansvaret for å skape varig fred ligger. Tett knyttet til dette er innsikten om at fred ikke kan planlegges og settes ut i livet etter en plan.

Den må vokse fram gjennom en fleksibel prosess der folk lærer av erfaring.

Referanser:

Cedric H. de Coning, Ako Muto og Tsunetaka Tsuchiya: The Adaptive Peacebuilding Guidebook (sammendrag). Bok fra NUPI, 2026.

Cedric H. de Coning, Rui Saraiva og Ako Muto: Adaptive Peacebuilding: A New Approach to Sustaining Peace in the 21st Century (sammendrag). Palgrave Macmillan, 2023.

Artikkelen er produsert og finansiert av NUPI

Norsk Utenrikspolitisk Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NUPI:

• 

  Forsker slår alarm etter mobilnett-problemene

• 

  Sjøkabel avslørte EUs politikk

• 

  En av Norges fremste russlands­forskere trer av

• 

  Et nytt diplomatisk område vokser fram

• 

  Derfor gir ikke KI og automatisering bedre sikkerhet

• 

  – Det finnes ikke upolitiske klær

Les flere saker fra NUPI her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER