18. mai 2004 kunne forskning.no, og mange andre medier, fortelle at nærhet til kraftlinjer økte risikoen for brystkreft. Riktignok presenterte forskning.no, og enkelte andre medier, resultatene på en balansert måte og med de nødvendige forbehold. Andre gjorde det ikke, særlig ikke Adresseavisen som presenterte det med krigsoverskrifter over hele førstesiden, og hvor forbeholdene var knapt synlige.

Studien har helt klart skremt mange, og det var å forvente. Å offentliggjøre en slik studie medfører derfor et særlig ansvar hos forskerne i å sikre at de ikke skremmer folk unødvendig.

Men ingen av mediene ser ut til å ha lest originalartikkelen grundig, i alle fall ikke sjekket tallene. Nærmer man seg resultatene med et kritisk blikk, så skriker signalene en i øynene. Studien viser slett ikke at kraftlinjer gir kreft, men at linjene gir angst for kreft. I alle fall er det en forklaring som stemmer langt bedre, både med tallene i studien og tidligere resultater.

Rent teknisk virker studien god, det er benyttet uavhengige data for kraftfeltbelastning og kreftregistrering, slik at forskerne ikke kan påvirke resultatet. Vanlige tester for å sjekke om andre årsaker kan ligge bak, så som tidspunkt for barnefødsel, sosioøkonomiske forhold etc., er sjekket. Tallmaterialet er fornuftig stort, og det statistiske vertøyet ser ut til å være brukt riktig. Men der stopper det. De vurderinger som skiller en banal resultatrapport fra virkelig forskning finnes ikke.

For forskerne har gjort en helt urealistisk forutsetning om at registreringen er feilfri. Selvfølgelig er det ikke slik. En rekke krefttilfeller blir aldri registrert og mange registrerte tilfeller har aldri vært brystkreft. Man vet også at registreringen blir høyere hvis folk blir gjort oppmerksom på faren. Dette er velkjent, likevel har ikke artikkelen en eneste vurdering av den trolig største feilkilden i studien. Særlig overraskende er dette når tallene så tydelig roper ut at denne forutsetningen ikke holder.

Problemene de ikke ser er dette:

1)
Forskerne har splittet krefttilfellene i ER+ og ER-type av brystkreft, (ER = østrogen reseptor) det vil si om kreften er østrogenfølsom eller ikke. Her finner de ingen forskjell. Det de ikke kommenterer er at overhyppigheten er bare halvparten så stor for de tilfellene hvor østrogensensitiviteten er undersøkt som for de øvrige. (Temmelig nøyaktig halvparten er undersøkt). Total overhyppighet er ca. 57 prosent, for de som er ER-testet er den ca. 35 prosent, hvilket betyr at for de som ikke er testet er overhyppigheten på 70-80 prosent. Dette kan enkelt forklares med feildiagnoser, og studien viser dermed at feildiagnosehyppigheten blir større for de som bor nær kraftlinjer.

2)
I intervjuer har forskeren fortalt at risikoen ikke øker hvis feltene kommer over et visst nivå. Det er en grov underdrivelse. Faktum er at den synker til halvparten! Igjen et umulig resultat, med mindre man tar utgangspunkt i det er angsten for kreft som er avgjørende. Kanskje er angsten mindre for de som bor nærmest, fordi de som er mest engstelige ikke vil bo så nær kraftlinjene?

3)
Forskerne finner en ørliten økning i kreftrisiko for de som blir utsatt for felter på jobben, og blant disse igjen finner man ytterligere en ørliten økning hvis de er utsatt for felter hjemme. Men hvis den som er utsatt for felter hjemme også er utsatt for felter på jobben, da synker overhyppigheten til det halve. Igjen er det mulig å finne en forklaring hvis man antar at angsten kan være avgjørende: De som er utsatt for felter på jobben har kanskje fått mer informasjon eller diskuterer dette mer seg imellom. Eller de som er mer engstelig for slike felter unngår slike jobber. Det er altså ingen problemer å forklare dette utfra angsthypotesen, men det er totalt umulig ut fra deres data.

Hver for seg kan disse punktene bortforklares utfra at de kan skyldes tilfeldigheter. Problemet for forskerne er at det knapt er en eneste trend i tallene som stemmer med en antakelse om at kraftlinjene gir kreft, mens flere trender er langt enklere å forklare utfra hypotesen om at det de har registrert er angsten for brystkreft.

Er det da grunn til å anta at angsten for kreft kan påvirke registreringen så mye at det forklarer overhyppigheten? ER-dataene viser at feildiagnoser kan forklare halvparten. Når overhyppigheten halveres ved en ekstra undersøkelse, så betyr det at minst halvparten av overhyppigheten kan forklares på denne måten.

Kan resten forklares med manglende registrering? For medfødte misdannelser vet man at halvparten av tilfellene ikke blir registrert, tallene blir gjerne dobbelt så høye hvis man gjør grundige undersøkelser på ett sted (hvilket også har avstedkommet en del alarmer!) Selv om registreringen er bedre for brystkreft, så er det utenkelig at det ikke er et vesentlig mørketall.

Og det er ikke store tall det er snakk om. Tallene kan forklares hvis det hvert år er to brystkrefttilfeller som blir feilregistrert, og hvis to ekstra tilfeller som blir oppdaget på grunn av angst for kraftlinjer. Ingen av delene virker usannsynlige.

Det store spørsmålet er hvordan forskerne bak studien har unngått å se dette. Det er ikke kommentert med et eneste ord i originalartikkelen. Denne mangelen røper en totalt manglende skepsis til egne resultater, de kan overhodet ikke ha sett etter andre forklaringer.

Det tok meg mindre enn en halvtime å se dette, og da er det direkte pinlig for forskningsmiljøer som har jobbet med dette i år etter år at de i det hele tatt ikke kan ha tenkt i den retningen. Jeg tør garantere at alle stipendiater jeg har hatt ville gjøre hva de kunne for å sjekke alle tenkelige feilkilder til et så avvikende resultat. For at resultatet er avvikende har forskerne selv påpekt i sin studie, det finnes ikke en eneste større studie så langt som bekrefter deres funn.

Jeg håper i det lengste det er inkompetanse som ligger bak denne blemmen, for det er lett å tenke at dette er et ønsket resultat: Et positivt funn gjør artikkelen mer interessant, det øker prestisjen til en avhandling, det skaper oppmerksomhet og det utgjør et godt argument for at det må forskes mer. I siste instans kan et slikt resultat sikre arbeidsplassen din eller skaffe deg større forskningsmidler. Så mye de enn måtte ønske det: Forskere er ikke uhildede hvis de tjener på et positivt - og aller helst dramatisk - resultat.

For å unngå denne mistanken, har forskerne bak studien bare to muligheter. De må enten klart og overbevisende vise at de argumenter jeg har nevnt ikke påvirker gyldigheten av konklusjonen. (Klarer de det, skal jeg selvfølgelig beklage mine anklager!) Eller de må skrive et addendum til originalartikkelen, der de redegjør for den feilkilden de ikke har sett, og vise at denne feilkilden gjør konklusjonen i artikkelen ugyldig. Alternativet bør Norges forskningsråd vurdere hele arbeidet utfra et forskningsetisk perspektiv.

Og bevilgende myndighetet bør snart tenke den tanken at det kanskje er forsket nok på dette området. Verden over har det vært satset flere milliarder kroner på slik forskning. Aldri har det vært brukt så mye penger på forskning som ikke har klart å frambringe noe som helst konkret. Det eneste man har klart å produsere er skremmeskudd som dette, med den alltid like forutsigbare kommentarer om at “vi har ingen beviser, men vi må forske mer”. Kanskje støtte til slike studier heretter bør budsjettføres som pressestøtte til løssalgsaviser og ikke som forskningsmidler?