Vi starter med “gudepartikkelen”, Higgs boson.

Higgs boson forklarer, for de som er i stand til å forstå i hvertfall, hvorfor andre partikler har masse, og er følgelig sentral for forståelsen av hva materie egentlig er (for de som har forstått at akkurat DET er et problem?).

På tampen av uken kom meldingen om at Higgs boson kan, vi gjentar, kan ha vært observert. Det er i så fall oppsiktsvekkende.

Partikkelfysikerne har lett og lett etter denne postulerte partikkelen i årevis, uten resultat. Noen av oss ble riktig fortvilet for et par tre år siden, da man endelig besluttet å demontere LEP (Large electron positron collider) i Genève, og dermed oppgi jakten på spøkelsespartikkelen.

Denne nå publiserte, mulige observasjonen kommer stammer nettopp fra LEPs siste dager. “Det er et klart bevis for et eller annet”, er forskernes oppklarende kommentar til BBC Science news.

Universet som ung mann

Vi har for så vidt nevnte det i denne spalten tidligere, men det skader ikke å fortelle det en gang til (særlig fordi alle andre har gjort det denne uken): Hubble har sett tilbake, nesten til Universets opprinnelse!

Se på dette bildet!:

Dette er på samme tid verdens eldste og yngste og fjerneste galakser! Mer om denne saken finner du her på forskning.no, i artikkelen rett over den du leser nå.

Dimmer på Universet

I den anledning minner vi om en notis fra New Scientist for et par uker siden: Lyset ble ikke plutselig slått på i Universet, det kom langsomt, gradvis og kanskje i på hverandre følgende bølger. “En overraskende oppdagelse”, sa oppdageren til magasinet.

Samtidig, og i samme utgave (28. februar) kommer antydningene om at ikke alt står så bra til med inflasjonsteorien, altså ideen om at Universet utvidet seg ultraraskt i en periode rett etter Det store smellet. Denne teorien har vært nødvendig for å forklare en del detaljer med hvordan vi mener Universet henger sammen, men nå melder stadig flere forskergrupper at de ikke får kartet til å stemme med terrenget. Bakgrunnen er det nye “kartet” over Universet, WMAP, som kom i fjor.

Dom i Butlersaken

Vi har omtalt Butlersaken tidligere her på forskning.no. Thomas Butler, sjef for avdelingen for smittsomme sykdommer ved Texas Tech University i Lubbock sto tiltalt for uvøren omgang med farlige bakterier, og risikerte 240 års fengsel og bøter i størrelsesorden 110 millioner kroner.

Dommen falt sist uke, og ble noe mildere enn arme Butler kunne fryktet: 2 års fengsel og 53 000 dollar i bot.

Biosikkerhetsråd

NAS, det amerikanske National Academy of Sciences, publiserte for noen måneder siden en rapport nettopp om den typen problematikk som Butler råkte ut for, biosikkerhet.

Forskerne har bitt negler i påvente av Den amerikanske regjeringens respons - hva slags regime kunne de nå se frem til? De trakk (som Butler?) et lettelsens sukk sist uke, da det ble klart at det eneste man legger opp til, er frivillige retningslinjer om kontroll av forskning og publisering av potensielt farlige biologiske forsøk.

Planene går ut på å opprette et National Science Advisory Board for Biosecurity. Selv om det kommer til å bli frivillig om man etterfølger rådets anbefalinger, eller ikke, regner forskere Science snakket med at opprettelsen vil medføre en total forandring av kulturen rundt biologisk sikkerhet.

Det hele er selvsagt blitt aktualisert i kjølvannet av terroren rundt den 11. september.

Franske forskere sier opp

Slik sett går det hardere for seg i EU: Konflikten om finansiering mellom Den franske regjeringen og franske forskere spisser seg til, og 2 000 franske laboratoriedirektører og forskningsledere gjorde sist uke alvor av truslene, og sa opp sine administrative stillinger.

Dette er først og fremst en symbolsk handling - det forventes at oppsigelsene blir avvist i de fleste tilfellene, men protesten legger press på den franske regjeringen i forhold til å løse en langvarig konflikt om forskningsfinansiering.

Britene sier ja til genmodifisert mais

En annen konflikt kom også til løsning sist uke, hvis løsning er det rette ordet, da. Storbritannia ga grønt lys for å dyrke genmodifisert mais på britisk jord. Selv om britene stiller en rekke betingelser til dyrkingen, er dette en historisk avgjørelse

Medisin mot røyking?

En litt bedre nyhet? Alt ettersom hvordan man ser det. Uansett, medisinen rimonabant lover hjelp til å slutte å røyke - kombinert med at den til alt overmål, og fremdeles i følge reklamen, hjelper mot den etterfølgende vektøkningen også!

Forskningsresultater viste at rimonabant doblet sjansen for å lykkes med å slutte å røyke sammenlignet med narremedisin (placebo). Medisinen ga lite bivirkninger, og over en ti ukers periode hindret den vektøkning etter røykeslutt, meldte forskning.no sist uke.

Hjemmelagde diamanter

Det var også på forskning.no du leste neste notis: Diamanter laget i laboratoriet

Litt trist for de land og personer som har basert økonomien sin på diamanter, kanskje?

Et par andre teknologisk nyvinninger:

Superlinser og kvantedatamaskiner

Mikroskopene har alltid vært begrenset av en ting: lyset. Uansett hvor avanserte maskiner du har laget, har det alltid vært umulig å se detaljer som er mindre enn lysets bølgelengde - rett og slett fordi et er lys vi ser.

Nå hevder forskere i Toronto å ha løst problemet, gjennom en helt ny type linse.

Linsen fokuserer, i følge mennene bak, bølger som ligger i området nær radiobølger i det elektromagnetiske spekteret, men ytterligere tekniske detaljer foreslår jeg at leseren selv henter ut fra lenken over. Det er litt komplisert, for å si det slik.

Det samme gjelder kvantedatamaskinene, det er ikke helt enkelt for oss vanlige å forstå hvordan de er ment å fungere - når de en gang begynner å gjøre nettopp det?

Nature meldte sist uke at disse antatt ufattelig utrolige datamaskinene nå har kommet et skritt nærmere virkeligheten.

Tanken bak en kvantedatamaskin er at den, i stedet for å bruke transistorer og kretskort, skal prosessere informasjon ved hjelp av atomer og andre småpartikler. Artikkelen i Nature viser, i følge de som mener å forstå dette, at et atom altså kan brukes som enhet i en datamaskins minne. Foranledningen for utspillet, er at forskerne nå har sett et atom og et foton dele den samme enheten informasjon.

Slektstreet trimmes

Vi skifter til et tema vi føler oss litt mer komfortable med: evolusjon. For første gang har forskerne hatt anledning til å sammenlikne tennene til de tre artene protomennesker som levde for cirka fem millioner år siden - og de fant at de antagelig var i nærere slekt med hverandre enn vi hittil har trodd.

I stedet for å ha dem i tre ulike slekter, Sahelanthropus, Orrorin og Ardipthecus, foreslår de derfor at vi samler dem i en slekt. Fossiler av disse “menneskene” er svært sjeldne, men nå har man altså endelig funnet tenner fra dem alle.

Feite gladiatorer?

Hypotesen om at gladiatorene var feite vegetarianere, var for øvrig en av de artigste små forskningssakene fra uken som gikk.

Kjemiske analyser av restene etter noen av Russel Crowes kolleger, viser at de antagelig ikke så ut som bodybuildere, men snarere satset på et beskyttende lag av spekk i tillegg til det de måtte ha av rustninger.

Digre dinosaurer

Det spekuleres mye over hvorfor dinosaurene var så store. En av de rådende teoriene går for tiden ut på at oksygen/karbondioksid-innholdet i lufta var høyere på dinosaurenes tid, noe som ga mer og raskere plantevekst. Og med mer planter, muligheten for å vokse seg kjempestor!

Men dette er en hypotese om hvorfor. Hvordan dinosaurene klarte å bli store, er en litt annen bit. En artikkel i siste nummer av Scientific American tar for seg tilfellet Tyrannosaurus rex.

T. rex kom fra relativt beskjedne kår, dens forfedre veide neppe mer enn et par tonn og var bare noen få meter høye. Ikke slik å forstå at dette gjorde dem til typer du ville ha ønsket å møte en mørk natt i en bakgate på Oslo øst, men sammenliknet med etterkommeren T., var de nokså - ja, beskjedne.

Så hvorfor og hvordan klarte T. rex å bli så stor? Svaret på det første spørsmålet gis ikke i artikkelen, men det er antagelig at de ble store fordi alle andre var store - og fordi de klarte å bli det. Skal du legge ned store byttedyr, har du to valg: Bli stor eller angrip i flokk. Hvilken strategi som er den beste, avhenger av tid, sted og muligheter. Så enkelt.

Så var det “hvordan”.

Artikkelforfatteren, som baserer seg på arbeider som ble lagt fram på det årlige møtet til Society of Vertebrate Paleontology i oktober 2003, foreslår at T. rex kunne bli så stor fordi den ikke var varmblodig, slik mange de siste årene har hevdet at den var. Et varmblodig dyr på størrelse med en Tyrannosaurus rex måtte være en usedvanlig god jeger, med en suksessrate ti ganger høyere enn en løves. I tillegg måtte dyret ha utviklet spesiell fysiologi for å hindre overoppheting, blir det sagt.

I tillegg hadde T. rex et usedvanlig stort leveområde. Kjøttetende dyr krever god plass. Tyrannosaurus rex hadde et helt kontinent for seg selv, den var den regjerende topp-predator i det som i dag er Nord-Amerika, med voldsomme landområder til disposisjon for jakt.

I tillegg til dette igjen, hadde den aspirerende kjempen, den ikke riktig så store T. rex-to-be ingen alvorlige konkurrenter om rollen som grådig kjempe. Andre store rovdinosaurer i området døde ut før T. rex utviklet sin fulle størrelse - en håndfull millioner år før teppet gikk ned, helt på tampen av kritt-tiden.

Selvsagt finnes det nok av innvendinger mot denne fremstillingen. Mange mener fremdeles T. rex var varmblodig, og det fantes enda større rovdinosaurer andre steder, uten at samme sett regler nødvendigvis gjelder for dem.

Fuglene truet

Og så er det alle de dyreartene som ennå ikke har dødd ut, da.

En tredjedel av verdens truete fuglearter trenger umiddelbar reaksjon for å overleve, skriver BBC Science news, og refererer rapporten State of the worlds birds 2004. Så mye som 400 arter trenger øyeblikkelige hjelp, sies det. En hjelp som det for øvrig burde være temmelig enkelt å gi.

Totalt er en åttendedel av verdens fuglearter truet, hvilket tilsvarer 1211 arter. 24 prosent av disse er på bedringens vei på grunn av ulike tiltak som er satt i gang for å redde dem. Men 400 av artene er det altså ingen som bryr seg med?

Sneglene reddes

Snegler er det derimot noen som bryr seg om. Og jeg er ikke ironisk nå. Selv om store symbolarter som blåhval og tigere får mest oppmerksomhet, kan man lett føre argumenter for at det kan være minst like viktig å bevare de mindre prangende, ofte små og virvelløse dyreartene.

Nylig ble 56 landsnegler fra Bermuda flydd inn til London Zoo. Arten, som har mindre enn 100 gjenlevende individer, står i akutt fare for å bli utryddet av innvandrete rovsnegler og maur. Forskere ved London Zoo vil studere sneglenes formering, og håper å lære seg et og annet triks som kan brukes til å redde dyret.

I tillegg håper man de 56 individene i London kan danne grunnlag for en reservepopulasjon i fangenskap, slik at man kan reintrodusere arten hvis den virkelig forsvinner fra Bermuda for godt.

Satellitt-delfin

Et annet redningsprosjekt har imidlertid støtt på problemer. Planen var å hjelpe til med å bevare en av de minste og mest sjeldne hvalartene, les delfinene, Mauls delfin som finnes i farvannene rundt New Zealand, ved å feste små sendere på ryggfinnene deres.

Men overvåkningen kan komme til å være mer til skade enn til nytte, innvender enkelte kritikere. Satellittsenderne kan skade eller til og med drepe dyrene, blir det hevdet.

Det finnes bare cirka 150 individer igjen av den under to meter lange Mauls delfin. Og bestanden synker. Det blir stadig funnet døde eksemplarer på strendene i New Zealand. De har antagelig druknet etter å ha kveilet seg fast i fiskeredskaper.

Hadde hvalen kunnet hyle?

“Hvalskytterne selv innrømmer at, hadde hvalene kunnet hyle, hadde fangsten stanset av seg selv. Ingen hadde holdt ut å høre på lidelsene.”

Sitatet skal stamme fra en skipslege på et hvalskip en gang på 1940-tallet, og ble trukket fram sist uke, da dyrebeskytere startet en kampanje for å stanse hvalfangst av rent humanitære grunner: Avlivningsmetodene er så smertefulle, at fangsten bør stanses.

Whalewatch, som er en sammenslutning av 140 ulike miljø- og dyreverngrupper sier hvalene ikke dør raskt når de treffes av harpunen, men i stedet går igjennom lange perioder med smerte.

Den internasjonal hvalfangstkommisjonens sektretær, Dr Nicola Grandy sa til BBC Science News at alle medlemslandene tar problemet på alvor, men at det herker uenighet med hensyn til hvorvidt hvalfangst er så inhumant at det bør stanses.

- Nordmennene, for eksempel, dreper en høy prosent av hvalene sine øyeblikkelig.

I følge Whalwatch blir 20 prosent av norsk hval utsatt for uakseptable lidelser, mens tallet er 60 prosent for den japanske.

Regnskogen endres i racerfart

Ting tyder i hvertfall på at det er slik, og oppslaget har stått på trykk flere steder i løpet av den siste uka, men du leste det selvsagt her hos oss?

I løpet av de to siste tiårene har de fleste trærne begynt å vokse mye fortere, og skogen har blitt mer dynamisk. Eldre trær dør fortere, og nye vokser opp, og i tillegg er sammensetningen av tresorter i forandring.

Dette kan være tegn på at økologien i regnskogen er i ferd med å forandre seg fundamentalt, mener forskerne. Når jungelen ommøblerer i trerekkene, skjer det også endringer med artene som lever av vekstene.

Men hvor og med hva vil dette ende?

Hva med en

Nasjonalpark på Bygdøy?

Nasjonalparker er vanligvis noe vi forbinder med ødemark, endeløse skoger, uendelige vidder. Og nå også med Oslo by, beste vestkant.

Det er det aldeles utmerkede museumstidsskriftet Memento som melder dette. Norsk Folkemuseum har overtatt Kongsgården og dens 2000 dekar jordbrukslandskap og verneverdig skog. Dermed er det duket for vår første nasjonalpark i by - dog antagelig og forhåpentligvis av den kjedelige norske granskogstypen.