Pinsebevegelsen har menigheten som den sentrale enhet, hver menighet er i utgangspunktet selvstendig. Men dens ledelse kan samarbeide med, og i noen grad stå til regnskap overfor et ytre fellesskap av åndelige ledere.

Denne ledelsen består normalt av pastor og eldsteråd. Ledelsen skal æres, men ideelt sett skal den også kunne overprøves ut fra det enkelte medlems forståelse av bibelsk lære. Slik sett blir igjen menigheten, eller forsamlingsmøtet, den øverste instans.

I praksis varierer maktfordelingen både mellom pastor og råd, og mellom menighetens medlemmer og øvrig ledelse.

Demokratisk tradisjon

Tradisjonen innen den nordiske pinsebevegelsen har gått i retning av en demokratisk struktur, mens det i amerikanske grupper har vært en sterkere tendens til at pastoren dominerer. De senere årenes nykarisma har beveget de nordiske pinsebevegelsene i retning av den amerikanske trenden.

I utgangspunktet er pastoren ansatt av menigheten, men i mange tilfeller anses han som innsatt av Gud og lønnet av menigheten. Dermed kan det oppstå en enda høyere maktkonsentrasjon.

Det gjelder spesielt når man praktiserer såkalt “apostolisk lederskap”, der ledelsen blir gitt ekstra myndighet fordi den har større innsikt i Guds vilje. Under slike forhold kan makten bli flyttet helt ut av menige medlemmers hender.

En rekke beretninger fra Knutby forteller om en sentralisert maktstruktur med sterkt internt hierarki. Makten var i praksis konsentrert på styret, der pastorene dominerte med Fossmo på toppen.

Hva vil en slik organisering si for mulighetene til å misbruke sin myndighet?

Sentralisert makt - mer misbruk

Svaret kan formuleres enkelt: Jo mer makt uten uavhengig kontroll, desto større sjanse for misbruk. Når noen er gitt tillit og makt på en slik måte at både anledning og fristelse byr seg, samtidig som risikoen for å måtte stå til regnskap synker, da øker det også risikoen for maktmisbruk.

Rapportene fra Knutby kan tyde på at det ikke var all verdens rom for intern kritikk av ledelsen, og at det i praksis ikke fantes noe fungerende kontrollerende organ. Medlemsdemokratiet var kneblet.

Men Knutby er langt fra noe enestående fenomen, og poenget med makt ute av kontroll gjelder ikke bare for religiøse grupper.

I slike situasjoner er det to ting som kan samvirke til å begrense misbruket: Ytre press i form av oppmerksomhet, for eksempel fra pressen, og kontroll fra noen utenfor gruppen.

Det siste fordrer gjerne et eksternt makthierarki med myndighet til å holde ledelsen ansvarlig. Men, som vi har sett for eksempel ved katolske presters overgrep mot barn, kontrollinstansene fungerer ikke alltid, dersom pressen ikke gjør jobben sin.

Katolsk maktmisbruk

Et veletablert hierarki utenfor den enkelte enhet kan likevel virke forebyggende. Det gir noen å rapportere til og noen å stå til rette overfor. Men det gir også noen som kan beskytte overgripere og tilsløre hva som har foregått.

Ifølge Iadicolas teoretiske modell for religiøst maktmisbruk (1998) forventer vi derfor at den høyeste raten av maktmisbruk foregår innenfor organisasjoner som har godt sentralisert makt både innenfor og utenfor den enkelte menighet.

De siste tiårenes avsløringer av katolske presters misbruk av barn og unge har vist at kombinasjonen tiltrodd autoritet og lukkede rom har virket fristende også her. Men i tillegg har den ytre autoriteten sviktet.

Historikeren Philip Jenkins har flere ganger (1996, 2003) forsvart den katolske kirke mot ubegrunnede anklager. Han ser likevel at viktige deler av det katolske hierarkiet gjennom mange tiår virket til å beskytte overgripere og bringe kritikere til taushet (Jenkins 1998).

Jenkins dokumenterer for eksempel at det ytre hierarkiet lenge brukte sin politiske makt til å forhindre at kritikk kom på trykk. Media ble på den måten en medspiller i det Iadicola og Shupe (1995) kaller nøytralisering: Hvordan demper man skadevirkninger for organisasjonen når overtredelsene er blitt offentlig?

Fortielse har vært én, relativt vellykket strategi - i det minste en periode. Først etter større sosiale endringer, interne stridigheter, og utvidet forståelse av pressens frihet kom misbrukssakene på trykk. Det var vel så mye trykket utenfra som noe internt ønske om oppgjør som til slutt førte til slike oppgjør, konkluderer Jenkins.

Da oppgjørets time til slutt kom, ble det ikke vanskelig å rette skytset mot den katolske kirke som organisasjon. Og det var nettopp kirkesamfunnet og ideologien som ble målskiver, i minst like stor grad som de individuelle overgripere.

Hvorfor?

Stillestående mål

I motsetning til mindre religiøse samfunn, er et stort og stabilt kirkesamfunn et stillestående mål. Størrelsen, makten og den hierarkiske strukturen som gjorde det mulig å holde ting skjult over så lang tid, gjorde også kirken lett å ramme.

Det er vanskeligere å ramme en bevegelse med frittstående menigheter. Mindre grupper går oftere i oppløsning, og personaliseringen av myndighet gjør at “mannen” er synligere enn rollen. Mangelen på institusjonell struktur gjør det vanskelig for pinsebevegelsen å nøytralisere negativ informasjon, og det gjør samtidig at kritikken blir personrettet.

Vi ser noe av dette i Knutbyaffæren. Helt fra mistankene ble kjent har media fråtset, og pastorer har kappet om å ta avstand fra både menighet og ledelse. I startfasen ble ansvaret for handlingene lagt kollektivt til menigheten (og i prosessen ble den omdøpt til “sekten”). Senere har det gått mer og mer over på personen Fossmo, som anklaget i en drapssak.

Sammenligner vi den romersk-katolske kirke med pinsebevegelsen ser vi at institusjonene har hatt svært ulik evne til å nøytralisere informasjon. Det gjelder ikke minst for mange av de skandalene amerikanske pinsepastorer har tatt del i (for eksempel James 1993). Her er det knapt den sak som har gått offentligheten forbi. Vi kan - og skal - selvfølgelig innse at dette også har med sosial posisjon og historiske epoker å gjøre. Det er imidlertid åpenbart at den sosiale strukturen hjalp den katolske kirke til å holde maktmisbruket skjult.

Normalisering

At den katolske kirken lenge overså overgrepshandlinger betyr ikke at man på noen måte billiget dem. Overgrepene ble slett ikke normalisert, for å bruke et uttrykk fra Iadicola.

Mer isolerte smågrupper stilles fort i en annen situasjon. Når ledelsen ikke står til ansvar for andre instanser kan den lettere heve seg over regler og legitimere ellers uakseptable handlinger.

Hvis gruppen er lukket kan ledelsen enda lettere etablere sine egne normer. De klareste eksemplene på dette ser vi i de ekstreme tilfeller, for eksempel Jim Jones The Peoples Temple - kjent for masseselvmordene i Guyana - og Branch Davidians i Waco.

I begge tilfeller påberopte lederne seg helt spesielle myndigheter. David Koresh inngikk for eksempel åpent “himmelske ekteskap” med unge (iblant mindreårige) jenter og gifte kvinner, mens Jones brukte seksuelle handlinger med medlemmer av begge kjønn som kontrollstrategi (Hall 2000; Ellison & Bartkowski 1995).

Det er i det hele tatt ofte økonomisk dobbeltmoral og seksuelle handlinger som blir gjenstand for normalisering. I de siste tilfeller legitimeres det gjerne gjennom en slags “utvelgelses”-retorikk. Religionsviteren Elizabeth Puttick (2003) bemerker ironisk at det er pussig hvordan de “åndelig” utvalgte alltid er unge og vakre.

Det er også tildels ironisk hvordan selv de mest asketiske bevegelser iblant fostrer “perfekte” ledere som likevel forfører, mishandler eller voldtar. Spiller da doktriner noen rolle?

Doktriner og sosial organisering

Vi vet fra religionssosiologiske og -psykologiske studier at religiøst aktive mennesker stort sett er akkurat like (lite) lovlydige som andre.

En av styrkene vi kan finne i velorganiserte religiøse grupper med sentralisert makt, er at moralnormer er godt forankret. Likevel virker de sjelden som noe effektivt hinder. Derimot kan den sterke kontrollen virke hemmende på normbrudd.

I grupper der normene er meget tydelige, forholdene gjennomsiktige og kontrollinstansene klare, kan også lederskapets normbrudd kritiseres og straffes. Slik sett kan grupper med sterk ekstern autoritet stille noe sterkere når det gjelder å kontrollere ledere, mener Iadicola. Da vil man også forvente at hyppigheten i maktovergrep synker.

Det er imidlertid også en del doktrinære forhold som kan gjøre maktovergrep mer sannsynlig. Det gjelder maktlegitimering generelt, og det gjelder sannsynligvis også kjønnsideologi.

En ekstremt mannssentrert kjønnsideologi i kombinasjon med underordnede kvinner kan ha bidratt til å befeste pastorens stilling i Knutby. Samtidig ser det ut til at menighetens ledelse fikk en status som spesielt utvalgte.

Mye kan altså forklares som et resultat av sterkt sentrert og ikke kritiserbar autoritet i kombinasjon en ideologi som gjør mannen til overhode. På tross av alle ideologiske forsvarsmurer mot seksuell promiskuøsitet og ekteskapsbrudd, har det blitt begått klare maktovergrep. Selve den sosiale strukturen har gjort, og gjør slik atferd mulig, og mer sannsynlig enn i grupper der makten er spredd på menighetens hender.

Formen skaper altså muligheten.

Noen mener muligheten tiltrekker bestemte personligheter.

Men slik oppførsel er ikke typisk for pinsemenigheter. Den sosiale organiseringen bare åpner for den.

Samtidig åpner den for hurtig kritikk, når eldsterådene gjør sitt. Når derimot en pastor eller annen ledelse insisterer på sin overmakt, lukkes fort mulighetene for annet enn ytre påtrykk. Og her viser mindre grupper seg å være systematisk svakere enn de tyngre institusjoner i sine muligheter til å stå imot.

Litteratur

Balch, Robert & Stephan Langdon. 1998. How the Problem of Malfeasance Gets Overlooked in Studies of New Religions. i Anson Shupe (red.) Wolves within the Fold. London: Rutgers University Press.

Ellison Cristopher G. & John P. Bartkowski. 1995. “Babies Were Being Beaten”. Exploring Child Abuse Allegations at Ranch Apocalypse. i Stuart A. Wright (red.) Armageddon in Waco. Chicago: Chicago University Press.

Hall, John R. m/ Philip Schuyler & Sylvaine Trinh. 2000. Apocalypse Observed. London: Routledge.

Iadicola, Peter. 1998. Criminology’s Contribution to the Study of Religious Crime. i Anson Shupe (red.) Wolves within the Fold. London: Rutgers University Press.

James, Hunter. 1993. Smile Pretty and Say Jesus. Athens: Georgia University Press.

Jenkins, Philip. 1996. Pedophiles and Priests. Oxford: Oxford University Press.

Jenkins, Philip. 1998. Creating a Culture of Clergy Deviance. i Anson Shupe (red.) Wolves within the Fold. London: Rutgers University Press.

Jenkins, Philip. 2003. The New Anti-Catholicism. Oxford: Oxford University Press.

Puttick, Elizabeth. 2003. Women in New Religious Movements. i Lorne Dawson (red.) Cults and New Religious Movements. London: Blackwell.

Shupe, Anson. In the Name of All That’s Holy: A Theory of Clergy Malfeasance. Westport: Praeger.