I går brakte vi en artikkel om ulik bruk av tittelen forsker. Bakgrunnen var at Hanne Nabintu Herland, debattant og innehaver av en mastergrad i religionshistorie, er blitt kalt forsker av ulike medier.

Dette reiser spørsmålet om hvem som kan uttale seg som forsker om hva.

Klassekampen, som har brukt tittelen forsker om Herland, har en kreativ forklaring på tittelbruken.

Journalist Olav Brostrup Müller sier i gårsdagens artikkel at Herland ble kalt forsker for å understreke at hun er en person som ”opptrer som en aktør i samfunnsdebatten, og at hun ikke gjør det som privatperson”.

Se for dere Klassekampens dekning av Norges sjanser i fotball-VM. Journalisten møter en mann som har trent Hokksund Jenter 96 i flere år. For å understreke at mannen ikke uttaler seg som privatperson, velger Klassekampen å kalle ham trener i eliteserien.

“Forsker” gjør saken bedre

Heller enn at forklaringen om at oppgradering til tittelen forsker betyr avgrensing mot privatpersonen, er det mulig at journalisten falt for fristelsen å bruke forsker om Herland for å gi henne tyngde nok til å forsvare oppslaget, for å redde vinklingen.

Det er nok av folk som mener mye rart i dette landet. Også folk med høyere utdanning lirer av seg oppsiktsvekkende eller dårlig begrunnede synspunkter om temaer de ikke kan noe om. Men det har sjelden relevans for avisspaltene.

Så om journalister går grundigere til verks overfor Herland, og ber om dokumentasjon for påstanden om at afrikanske menn voldtar i Norge på grunn av for lav verdi på kvinners seksualitet eller den om Europas akutte forfall, ville flere saker med henne falle før publisering.

For i intervjuer og kronikker dokumenterer Herland sine påstander med nye påstander, og ikke med kilder, statistikk og forskning slik en mer sober historiker ville operert med.

Redaktører uten mening

Oppsiktsvekkende var det også da vår journalist ringte til redaktørene i Klassekampen og adressa.no for å finne ut av hvilke retningslinjer de har på bruken av tittelen forsker.

Begge ba oss snakke med journalistene som hadde skrevet om Herland, og kalt henne forsker. Betyr det at redaktørene ikke har tenkt gjennom saken?

NRK Viten bekrefter at de ikke har retningslinjer for hvem som kan kalle seg forsker og historiker.

Kanskje trenger man ikke retningslinjer, men bare kritisk sans og journalistisk metode.

Ekspert eller historiker

Ganske ofte omtales folk som eksperter i mediene. Det er en løsere tittel enn forsker, og betyr i følge Norsk ordbok en person som er sakkyndig, som har faglig autoritet.

Men jeg vil tippe at de fleste journalister ikke tar en selvutnevnt ekspert for god fisk. Et utsagn som ”Jeg er ekspert på norske kvinners seksualvaner” ville ikke automatisk gitt tittelen ekspert, men heller et oppfølgingsspørsmål om hva ekspertisen bunner i.

Historiker, sosiolog og biolog er en annen type tittel som intervjuobjekter bruker og får tildelt. Og med en mastergrad kan man ta slike titler i bruk. Her er det mer opp til biologen og språkviteren selv å vurdere i hvilken sammenheng det er relevant.

Som medieviter med en hovedoppgave i digitale medier kan jeg kanskje uttale meg i noen år framover som fagperson på dette feltet. Men får jeg spørsmål om fransk film noir eller kommunal teleliberalisering – og er gal nok til å svare – ville jeg seile under falsk flagg som medieviter. For jeg var aldri i nærheten av en forelesning om disse emnene i løpet av studiet.

Forskere forsker

Forsker er ikke en beskyttet tittel. Men den bør bare brukes om en person som driver forskningsarbeid tilknyttet et universitet, høyskole eller forskningsinstitutt. En person som er professor, førsteamanuensis, stipendiat, postdoc eller har en forskerstilling på prosjekt eller institutt.

Men også forskere uttaler seg om ting de ikke har forsket på selv.

Forskning bygger på forskning, og enhver forsker må sette seg inn i andres forskeres arbeid på eget felt. Godt opplest og inne i fagfeltet kan forskere derfor bruke andres arbeid som grunnlag for synspunkter og uttalelser. Og på oppfordring kunne oppgi kildene.

Noen få forskere uttaler seg friskt langt utenfor eget fagfelt. Disse velger å ta en generell kommentatorrolle og kan være gjengangere i mediene. Disse forskerne fortjener også å bli utsatt for kildekritiske spørsmål: på hvilket grunnlag uttaler du deg om dette? Hva er forskningen som ligger til grunn?

Det er ikke veldig vanskelig å sjekke forskerkildene sine. Antagelig mye lettere enn med mange andre intervjuobjekter, fordi forskere publiserer og dokumenterer sitt arbeid.

Mange forskere har CV og publikasjonsliste publisert på sin institusjons nettsider. Det finnes lett tilgjengelige, offentlige, åpne og gratis databaser, som Bibsys og Frida, der en kan søke opp publikasjoner på enkelte forskere.

Journalistens og redaktørens ansvar

Slik finner man fort ut at Hanne Nabintu Herland har gjort en mastergrad i 2005 på islamisering av Kenya, og at hun ikke har publisert noe om kokekunst og seksualvaner hos norske kvinner.

Herland får ikke lang levetid som fagperson i intervjuer hvis journalister tar i bruk sin kildekritiske sans. Men hun kan leve lenge som debattant, hvis det er interessant for henne og for debattredaktørene.

Hanne Nabintu Herland må få ytre seg som hun vil, med sine sveipende og udokumenterte påstander. Herland kan også ikle seg ekspertrollen så mye hun vil, gjennom å lene seg på sitt universitetsstudium i religionshistorie, som hun isper private erfaringer.

Herland er en ny stemme i den norske samfunnsdebatten. Og en avveksling fra de gamle ekspertene som vi ser om igjen og om igjen med meninger vi har hørt så ofte før. Derfor er det fristende å bruke henne som kommentator, eller hennes utsagn som utgangspunkt for intervjuer med innbitte motstandere.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Herland tar kraftig i. Så langt det har kommet fram i media, er hun ikke i en jobb der hun får brukt utdanningen sin i religionshistorie. Men med kraftige utsagn som trenger gjennom annen mediestøy, får hun markert seg som en slags fagperson. Og så låner ukritiske journalister henne mer faglig pondus gjennom titler som forsvarer en artikkel.

Men journalisten bør utøve kildekritikk i møte med Herland. Og må spørre om grunnlaget for standpunktene, om kildene og dokumentasjonen. Og ikke falle for fristelsen å la være å spørre i frykt for at saken faller.

For det gjør seg ikke like godt med privatpersonen Herland, som religionsforskeren Herland.

Og hvor i religionsstudiet har hun egentlig plukket opp at russiske kvinner kan lage mat?